Hvis storkoalisjonen mellom kristeligdemokrater og sosialdemokrater realiseres vil Tysklands militærledelse utøve en større grad av politisk innflytelse på politikken enn under noen annen regjering siden slutten av andre verdenskrig. Vesentlige deler av koalisjonskontrakten som ble vedtatt av CDU/CSU og SPD i forrige uke bærer Bundeswehr-ledelsens kjennetegn.
Allerede under sikkerhetskonferansen i Berlin i slutten av november presenterte ledende militærrepresentanter en omfattende katalog av krav til oppgraderingen av Tysklands militærkapasiteter. I sin oppsummering for konferansen sa Luftwaffe-inspektøren Karl Müllner: «Vi har uttalt at vi som Forbundsrepublikken Tyskland vil ta på oss mer ansvar i verden, og jeg mener det er viktig at vi alle innser at dette får man ikke gratis.» Han håpet at «politikere erkjenner dette og tilgjengeliggjør de relevante midlene».
I det sonderende koalisjonsdokumentet som CDU/CSU og SPD presenterte etter lange samtaler i midten av januar, blir de omfattende planene for våpenopprustning bare nevnt sporadisk. SPD-ledelsen frykter fremfor alt at partiet ellers vil avvise en fortsettelse av storkoalisjonen.
Formannen for Bundeswehr-foreningen, oberstløytnant André Wüstner, sprakk omtrent et blodkar ifølge noen pressemeldinger. Han angrep den politiske avtalen ekstraordinært skarpt. Han sa at han var «sjokkert» over at sonderingsdokumentet bare anvendte noen få tørre setninger på hæren.
Økningen av forsvarsbudsjettet med 2 milliarder euro for hvert av de neste fire årene, og koblingen av denne økningen med utviklingshjelp var helt uakseptabel, fortsatte han og erklærte: «Hvis dette faktisk er besluttet, er det en avtale på bekostning av Bundeswehr, på bekostning av vår pålitelighet og alliansefunksjon – og dermed på bekostning av Tysklands sikkerhet. Det er uansvarlig.»
I stedet for å holde offiseren ansvarlig for sitt angrep på valgte politikere og parlamentarikere sto partilederne alle i givakt og utdypet sitt samarbeid med militærledelsen. Koalisjonsavtalen har nå dens klare signatur.
En sammenligning med tidligere koalisjonsavtaler gjør dette helt klart. I avtalen om å danne en regjering mellom kristeligdemokratene og Det fri-demokratiske partiet (FDP) i 2009 forekom ordet «Bundeswehr» ni ganger. Den gangen var tittelen på kapittel 5 «For et mektig og moderne Bundeswehr» og begynte med ordene «Bundeswehr er et viktig instrument for tysk fredspolitikk.» Deretter fulgte noen avsnitt om avskaffelse av den militære verneplikten og betydningen av Bundeswehr som en parlamentarisk hær.
Fire år senere stod dannelsen av en storkoalisjon med SPD allerede under kjennetegn av en vesentlig utenrikspolitisk offensiv med intensiv militær gjenoppbygging. Den regjeringsvennlige Stiftelsen vitenskap og politikk (SWP - Stiftung Wissenschaft und Politik), i samarbeid med representanter fra alle partier, ledende journalister og professorer, hadde utgitt strategidokumentet «Ny makt – Nytt ansvar» og tidligere president Joachim Gauck hadde kalt for mer tysk ansvar i alle verdens kriseområder, da han talte på 2013-dagen for tysk gjenforening. Gauck hadde uttrykkelig understreket at dette også betydde å ta militært ansvar.
Den gangen forekom ordet «Bundeswehr» 24 ganger i koalisjonsavtalen. Kapittelet «Rejustering av Bundeswehr» sa: «Vi er forpliktet til et sterkt forsvar med moderne og effektive væpnede styrker.» Dette ble etterfulgt av avtaler om modernisering og oppgradering av hæren.
I dagens koalisjonsavtale forekommer ordet «Bundeswehr» 38 ganger, og beslutningen om militær gjenoppbygging gjennomsyrer alle deler av dokumentet. Statspolitikken som helhet er nå rettet mot Tysklands gjenkomst til en aggressiv utenriks- og stormaktspolitikk.
Kjernen i den nåværende koalisjonsavtalen, kapittelet «Tysklands ansvar for fred, frihet og sikkerhet i verden», er 20 sider langt og må leses som et strategidokument for et tredje tysk grep etter verdensmakt. Listen over interesseområder inkluderer det vestlige Balkan, Russland, Ukraina, Tyrkia, Afghanistan, Midtøsten, Afrika, Latin-Amerika og Asia.
Våpenproduksjon skal massivt utvides og spesielt fremmes. Avtalen sier at «Bundeswehr vil anskaffe det de væpnede styrkene trenger, ikke hva de tilbys.» Det som trengs er «transparente, effektive og optimaliserte opprustningsprosesser.»
I denne konteksten omdefinerer koalisjonsdokumentet fullstendig begrepet «parlamentarisk hær». Der dette tidligere ble forstått som militærets strenge underordning til parlamentet og den valgte regjeringen, blir det nå sagt at Bundestag påtar seg et «spesielt ansvar for våre soldater». Parlamentarisk kontroll blir dermed omgjort til omsorgsplikt.
For at Bundeswehr skal kunne skikkelig oppfylle «ordrer gitt det i alle dimensjoner, vil vi gi soldatene det beste utstyret, opplæringen og støtten», sier dokumentet.
For dette formålet skal «trend-reverseringene for personell, materiell og økonomi» som er påbegynt systematisk fortsettes, og «i tillegg til å sikre bærekraftig finansiering av Bundeswehr, skal de nødvendige vilkårene sikres for planlegging og finansiering av sikkerhetsinvesteringer over år». For fremtiden betyr «parlamentarisk hær» at parlamentet skal sikre implementeringen av hærledelsens krav.
En viktig rolle i denne reverseringen av parlamentarisk kontroll av hæren til parlamentarisk støtte for den militære ledelsen blir utøvd av Bundestags-forsvarsutvalget. Det er derfor ikke overraskende at Bundeswehr-Journal jubler over at høyre-ekstremistiske Alternativ for Tyskland (AfD), med fem medlemmer i komitéen, nå har en tung stemme.
AfDs parlamentariske gruppe i komitéen ledes av Rüdiger Lucassen, som forlater Bundeswehr etter 34 års tjeneste som oberst iG (generalstaben), og som ifølge Wikipedia har opprettet et selskap for opplærings- og anskaffelsestjenester for militær- og politiorganisasjoner.
Et annet AfD-komitémedlem, Gerold Otten, var også profesjonell soldat. Han forlot Luftwaffe (flyvåpnet) i 1997 som major og har jobbet for forsvarsavdelingen i Airbus-gruppen, senest som salgssjef for kampflyet Eurofighter.
Et annet medlem av AfD-gruppen i komitéen, Berengar Elsner von Gronow, er medlem av Bundeswehr-reservist-foreningen.
Sammen med AfD i forsvarsutvalget sitter fire medlemmer fra die Linke (Venstrepartiet): Christine Buchholz, et ledende medlem av Marx21 (den tyske søsterorganisasjonen til Storbritannias SWP - Sosialistisk arbeiderparti), som regelmessig besøker tyske tropper sammen med forsvarsminister Ursula von der Leyen (CDU); Matthias Höhn, inntil nylig føderal administrerende direktør for die Linke; Alexander Neu, en tidligere OSCE-ansatt som har representert die Linke i det parlamentariske forsvarsutvalget over lang tid, og som «diskuterer kontroversielt» men støtter alle utvalgets beslutninger; og Tobias Pflüger, som tidligere har posert som en motstander av militarisme, men som nå tjener som forsvarsutvalgets venstreorienterte fikenblad.
Ingen av disse reaksjonære lakeiene tør å avsløre hva det virkelig ble enighet om i koalisjonsforhandlingene. Hvilke Bundeswehr-organer, militære ledere og etterretningsagenter deltok i utarbeidingen av regjeringsavtalen? Hvilke ekstra samtaler har blitt avholdt med Bundeswehr og hvilke avtaler er inngått?
Alle som ønsker å kjempe seriøst mot krig og gjenopprustning må stille disse spørsmålene og støtte Sozialistische Gleichheitspartei (SGP – Det sosialistiske likestillingspartiet) i kampen mot koalisjonsavtalen og for nyvalg.
Militærkasten har spilt en ødeleggende rolle i tysk historie. Den dannet ryggraden i imperiet og overlevde nederlaget i første verdenskrig og Novemberrevolusjonen 1918 bare fordi den høyreorienterte SPD-ledelsen allierte seg med hærens øverste-kommando for å knuse arbeiderklassens revolusjonære opprør som kulminerte med drapet på Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht. Under Weimar-republikken handlet denne kasten som en antidemokratisk stat i staten og bidro betydelig til fremveksten av nasjonal-sosialismen (nazismen).
På 1950-tallet var det massive protester mot tysk gjenopprustning. Disse protestene kunne bare brytes ned fordi SPD snakket på vegne av Bundeswehr, og fordi sivil kontroll av militæret var garantert. Nå går storkoalisjonen tilbake til aggressiv stormaktspolitikk og hjelper den reaksjonære militærkasten til å gjenvinne makt og innflytelse. Dette må ikke tillates.