På et møte i det franske president-presseforbundet tirsdag kveld kalte Emmanuel Macron for gjeninnføring av verneplikt og truet med mulige luftangrep mot den tidligere fransk kolonien Syria. Denne trusselen utgjør en entydig advarsel om faren for verdenskrig, der den kommer bare dager etter at amerikansk bombing drepte en rekke russiske militær-kontraktører i Syria og Israel slo til mot mål i landet.

Det avslører også karakteren til den tysk-franske aksen som Macron forsøker å etablere med den potensielle «Storkoalisjons»-regeringen mellom konservative og sosialdemokrater i Berlin. Den tar sikte på å konvertere Europa til en aggressiv militarist-blokk, for å sende ungdom for å drepe eller bli drept i imperialistkriger som involverer alle de store verdensmaktene.

«Jeg vil ha en obligatorisk tjeneste, åpen for kvinner og menn, [som gir] et innblikk i militære forhold», erklærte Macron og gjentok et kampanjeløfte fra i fjor om å gjeninnføre verneplikten. Han la til at varigheten av tjenesten kunne være «mellom tre og seks måneder, men det er ikke bestemt enda».

Som da han først kalte for verneplikt i sin presidentvalgkampanje i 2017, forsøkte Macron kynisk å nedspille betydningen, og hevdet at verneplikten kunne ha en «sivil» komponent. Det vil si at innrullert ungdom også kan ende opp med å patruljere byer i Frankrike, som soldater faktisk gjorde under den siste toårige unntakstilstanden. Macron innrømmet imidlertid selv i sin 2017-tale om verneplikten at det også er i forberedelse til store kriger. Da sa han: «Vi har gått inn i en epoke av internasjonale relasjoner der krig igjen er et mulig resultat av politikken.»

På tirsdag kveld sa Macron at han var klar for å starte luftangrep mot Syria, mens mediene pisket opp en kampanje rundt uverifiserte amerikanske påstander om at den syriske regjeringen anvendte klorgass. En kampanje hadde brutt ut i den franske pressen som anklaget Macron for å glemme den «røde streken» han tegnet i sin FN-tale sist september, der han lovet å angripe Syria hvis Frankrike eller dets allierte erklærer at den syriske regjeringen har anvendt kjemiske våpen i den pågående NATO-krigen i landet.

«Hvis [Frankrike] har pålitelig bevis på at forbudte kjemiske våpen blir brukt mot sivile, da vil vi slå til», sa han. «Vi vil angripe stedene der disse våpene blir brukt og hvor bruken organiseres. Den røde streken vil bli respektert.»

Macron la til at han var i nær kontakt med den russiske presidenten Vladimir Putin, en sentral alliert av den syriske presidenten Bashar al-Assad, for å sende advarsler og trusler til det syriske regimet. «Jeg gjentok dette til president Putin og ba ham være veldig klar overfor det syriske regimet, som nok en gang har bekreftet at det ikke anvender kjemiske våpen. ... Men vi følger med det,» sa Macron og la til: «Så snart bevis er etablert, vil jeg gjøre som jeg sa.»

Skulle Macron starte disse angrepene ville dette være en uprovosert krigshandling av Frankrike – mot sin tidligere koloni, og støttet av de andre NATO-maktene – som truer med å provosere krig med Russland. Forsøket på å rettferdiggjøre det basert på uverifiserte amerikanske påstander om bruk av giftgass stinker av en provokasjon. Slike tidligere påstander, inkludert giftgasangrep i Ghouta i 2013 og Khan Shaykhun i 2017, viste seg å være provokasjoner, der NATO-støttede islamist-militser arrangerte gassangrep som de klandret regimet for, som påskudd for NATO-angrep mot Syria.

Dette følger den tyske forsvarsministeren Ursula von der Leyens tur til Irak sist helg for å kunngjøre en eskalering av den tyske militære tilstedeværelsen der, og utgivelsen i forrige uke av programmet for en foreslått «Storkoalisjons»-regjering i Berlin.

Et sentralt bærende element i programmet er samarbeid med Frankrike om handels-, militær- og Midtøsten-politikk. Von der Leyen og hennes franske motpart Florence Parly, er planlagt å skulle åpne sikkerhetskonferansen i München kommende helg, som en presentasjon av fransk-tysk militær enhet.

Makrons diskusjon om et angrep på Syria understreker at Berlin-Paris-aksen forbereder en stor utvidelse av europeisk militær-aggresjon, med eksplosive globale konsekvenser. I løpet av de 25 årene siden det stalinistiske regimets oppløsing av Sovjetunionen, som fjernet den viktigste militære motvekten mot imperialistkrig, har den amerikanske imperialismen konsekvent søkt å motvirke sin økende økonomiske svakhet ved å benytte seg av krig og anvendelsen av sine militære fordeler.

Dette kulminerte med forrige måneds avduking av en amerikansk Nasjonal forsvarsstrategi som brennmerker Russland og Kina, begge atomvåpenbestykkede stormakter, som Washingtons hovedfiender.

I samme periode har Paris fulgt en stadig mer krigersk utenrikspolitikk. I tillegg til føring av krig i sitt tidligere afrikanske koloni-imperium, deltok landet gjentatte ganger i USA-ledede kriger – i 1991 mot Irak, i 2001 i Afghanistan, og 2011-krigene i Libya og deretter Syria – til tross for sammenstøt med Washington over 2003-invasjonen av Irak. Under Macron styrker landet denne offensiven, mens det leverer milliarder av euro i skattekutt til de rike og finansierer denne reaksjonære politikken med dype sosiale kutt rettet mot arbeiderklassen.

Det som fremstår er et eksplosivt politisk sammenbrudd av det verdenskapitalistiske systemet som truer arbeidere over hele Europa og hele verden med katastrofale konsekvenser. Det innebærer ikke bare NATO-konflikter med Russland og Kina, men utbrudd av de knapt skjulte splittelsene mellom NATO-maktene, som utkjempet verdenskriger mellom rivaliserende allianser to ganger i det 20. århundre.

Makrons bemerkninger på tirsdagskvelden pekte spesielt på de betydelige riftene som fremstår mellom Washington og Berlin-Paris-aksen over Russland og Midtøsten.

For det første, på tross av sine krigstrusler mot Syria utelukket Macron et umiddelbart tilslag og indikerte sin mistillit til amerikanske påstander om syrisk giftgass-anvendelse. «Men i dag har vi ikke bevis etablert av våre etterretningstjenester, om at kjemiske våpen som er forbudt i henhold til traktater, har blitt brukt mot sivilbefolkninger,» sa han.

Dette fordrer spørsmålet om hvorfor Macron reagerte på disse ubekreftede påstandene, som han selv tilsynelatende ikke stoler på, med å true med å bombe Syria.

For det andre, ifølge næringslivsavisen Les Echos kalte Macron for en håndtering av den syriske krigen ved å utvikle nærmere bånd til Russland og «åpne for en dialog med de tre deltakerstatene i ‘Astana-prosessen’, det vil si Iran, Tyrkia og Russland». Dette ser ut til å plassere Macron på en helt annen kurs enn USAs Nasjonale forsvarsstrategi og den amerikanske bombingen av russiske kontraktører i Syria. Det fulgte Macrons joviale telefonsamtale med Putin den 9. februar, der han også kalte for en styrket handel og politisk samarbeid med Kreml.

Ifølge et Elysée-palasskommuniké gratulerte Macron under denne telefonsamtalen Putin med «dynamikken i våre bilaterale forbindelser siden møtet i Versailles den 29. mai» og bemerket at «våre politiske utvekslinger er jevnlige og fortløpende». Det hyllet også den kontinuerlige utviklingen av forhold mellom franske og russiske «økonomiske og kulturelle krefter, tenkere og ungdom».

Til slutt hyllet Macron den «vedvarende dialogen» som nå er i gang mellom Frankrike og Tyrkia, som Macron tidligere denne måneden sa hadde «beroliget» ham om landets invasjon i Syria for å angripe kurdiske styrker. I kontrast til dette ankom den amerikanske utenriksministeren Rex Tillerson i går til krisemøter i Tyrkia, der utenriksminister Mevlüt Çavuşoğlu advarte om at alliansen med Washington kunne «brytes fullstendig» over USAs støtte til kurdiske styrker i Syria.

Disse europeisk-amerikanske forskjellene brøt igjen åpent ut under gårsdagens toppmøte mellom NATO-forsvarsministrene i Brüssel. NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg advarte om at det ville være «helt uten mening hvis NATO og EU skulle begynne å konkurrere».

USAs NATO-ambassadør Kay Bailey Hutchison advarte om et potensiell sammenbrudd av militære relasjoner mellom USA og Europa over planene ledet av Berlin og Paris om europeisk militærsamarbeid. Hun sa: «Vi vil så visst ikke at dette skal bli et proteksjonistisk redskap for EU, og vi vil følge nøye med. For hvis det blir tilfelle, da kan det splitte den sterke sikkerhetsalliansen vi har. Vi vil at europeerne skal ha kapasiteter og styrke, men ikke å ved å utestenge amerikanske produkter eller norske produkter eller potensielt britiske produkter.»