München-sikkerhetskonferansen og Tysklands tilbakevending til verdensmakt-politikk

Den tyske forsvarsministeren Ursula von der Leyens og utenriksministeren Sigmar Gabriels innlegg på München-sikkerhetskonferansen avslører hva den sentrale oppgaven til en fremtidig storkoalisjonsregering vil være – Tysklands tilbakevending til militarisme og stormaktspolitikk, som i det siste århundret førte til to verdenskriger og de mest forferdelige forbrytelsene i menneskehetens historie.

Så tidlig som 2014 annonserte von der Leyen fra Den kristelig-demokratiske union (CDU) og Gabriels sosialdemokratiske (SPD) forgjenger Frank-Walter Steinmeier slutten for militær tilbakeholdenhet på det årets München-konferanse.

«Tyskland må være beredt til å engasjere seg i utenriks- og sikkerhetspolitikken tidligere, mer besluttsomt og mer vesentlig,» sa Steinmeier på det tidspunktet og tilføyde: «Tyskland er for stort til bare å kommentere verdenspolitikken fra sidelinjen.»

Von der Leyen trer nå fram for å gjennomføre denne politikken.

«Vi har påtatt oss ansvar,» skrøyt hun med referanser til den tyske rollen i Ukraina, styrkingen av NATOs østflanke og Tysklands militæroppdrag i Irak, Syria og Mali. Samtidig annonserte hun et omfattende program for gjenopprustning som vil fordoble tyske militærutgifter innen få år.

Von der Leyen indikerte at hun var villig til å utplassere de nye våpnene. «Å bygge opp evner og strukturer er en ting», sa hun. «Den generelle viljen til faktisk å anvende militærmakt når forholdene krever det, er en annen.»

Gabriel slo an en lignende tone. Europa trenger «en felles maktprojisering rundt om i verden», sa han. Det kan ikke gjøres uten militære midler «fordi som eneste vegetarianer, vil vi finne det særdeles vanskelig i en verden full av rovdyr.»

Han advarte mot «begynnelsen av en ny asiatisk epoke» og oppfordret forsamlingen av militære og politikere til «å møte utfordringene fra en langt mer ubehagelig og farlig verden». Han skrøyt av at koalisjonsavtalen mellom Den kristelig-demokratiske union/kristelig-sosiale union og Det sosialdemokratiske partiet sørget for «massiv investering i utenriks-, sikkerhets- og utviklingspolitikk». Han la til at «ved hjertet av den innkommende regjeringens utenrikspolitikk» ville det være «et omfattende konsept av sammenkoblet sikkerhet».

De økte spenningene mellom USA og Europa, samt krigstrusler mot Nord-Korea, Iran, Russland og Kina hang som truende skyer over München-sikkerhetskonferansen. Hovedtalere som konferansens styreformann Wolfgang Ischinger og FN-generalsekretær António Guterres advarte om at verden aldri har vært så nær kjernefysisk konflikt siden slutten av den kalde krigen.

Tysklands styringsklasse reagerer på denne krisen som den har gjort gjennom hele sin historie – ved å rasle med sablene, gjenoppruste og utvikle vanvittige stormaktsplaner.

Gabriel erklærte at EU-medlemmene måtte «utvikle strategier og instrumenter» for å hevde sine interesser i Afrika og regionen «fra Øst-Europa til Sentral-Asia». Han truet Russland, Kina og USA og erklærte at «ingen bør prøve å splitte EU».

Den tyske regjeringen stoler på et nært samarbeid med Frankrike og påberoper seg europeisk enhet for å skjule den sanne karakteren av sine stormaktsplaner. Von der Leyen åpnet konferansen sammen med sin franske kollega Florence Parly, som også presenterte et omfattende gjenopprustningsprogram. Parly sa: «Vi har tatt et politisk skritt for å skape en ‘hær av europeere!’ Tyskland og Frankrike er klare for å fortsette det europeiske prosjektet, og vi inviterer alle europeere til å gå videre.»

Retorikken som påberoper seg Europa har ingenting å gjøre med en forening av kontinentet for befolkningens interesser. Det er et uttrykk for det tyske ønske om å dominere Europa for å fungere som verdensmakt. De europeiske regjeringssjefene er så splittet at noen nektet å sitte sammen på ett podium, hvilket førte til klager fra München-konferansesjefen Ischinger.

München-sikkerhetskonferansen utløste en militaristisk feber i mediene og i de politiske partiene. Tyske aviser er fulle av rapporter om hvor «forsømt» og «under-finansiert» hæren er. Generalene føler sin makt vokse nok en gang.

Tidligere generalinspektør for hæren Harald Kujat, snakket på Deutschlandfunk og kritiserte skarpt de ansvarlige politikerne. Han beskrev hærens tilstand som en «tragedie» og ba om en «kurskorreksjon». Mens han noterte at forsvarsministeren hadde kunngjort «et våpenprogram på 130 milliarder euro innen 2030», klagde han med å si at «dessverre har ingenting skjedd så langt».

Selv fortidens blodtørstige språk er tilbake. Når EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker i München krevde at Europa «jobber for global politisk evne», tok den tyske pressen entusiastisk opp begrepet. En artikkel i Die Zeit hadde tittelen «Bedre evne for verdenspolitikk, vær så snill!» Mens Frankfurter Allgemeine Zeitung skrev at «Europa må bli bedre på verdenspolitikk».

Begrepet kommer med en betydelig historisk bagasje. «Verdenspolitikk» var slagordet som Det tyske imperiet startet sin imperialistiske ekspansjonskurs med i de to tiårene før første verdenskrig, der de forente grunneiere, industrialister og småborgerskapet bak et program for marine-opprustning, hvilket uunngåelig førte til konflikt med Storbritannia og USA.

Heinrich August Winkler ga i sitt standardverk om tysk historie Den lange veien mot vesten, kapitlet om årene 1890 til 1918 undertittelen «Verdenspolitikk og verdenskrig». Han skrev: «Når Tyskland, der grunnleggingen av imperiet (o. anm.: das Reich) allerede hadde gitt halv-hegemonisk status på det europeiske kontinentet, bestemte seg for å forfølge verdenspolitikk, kunne konsekvensene av dette bare bli defensiv innsats fra de stormaktene som var berørt av det.»

«Verdenspolitikken» ble også rettet mot den indre fienden – arbeiderklassen og det raskt voksende, og på den tiden fortsatt marxistiske sosialdemokratiet. Winkler siterte fra et brev skrevet av kontreadmiral Alfred von Tirpitz i 1895. Forfatteren av programmet for sjøforsvars-opprustningen skrev at Tyskland måtte gå over til verdenspolitikk «ikke minst fordi den store nye nasjonaloppgaven og den tilknyttede økonomiske gevinsten er en sterk lindring mot utdannede og uutdannede sosialdemokrater.»

I dag er det SPD selv, i allianse med CDU og CSU, som bedriver «verdenspolitikk», med alle konsekvensene det innebærer: intern og ekstern gjenopprustning, kutt i sosialutgiftene, ensretting av mediene, Internett-sensur og styrkingen av ytrehøyre i form av Alternativ for Tyskland (AfD).

Det er ingen motstand mot dette i Bundestag (parlamentet), heller ikke fra den såkalte opposisjonen. Fri-demokratene (FDP) og AfD, som har parlamentsdelegater og partirepresentanter som omfatter mange eks- og reserveoffiserer, er fullt og helt på militærets side.

De grønne angriper den nye storkoalisjonen fra høyre. De grønnes forsvarspolitiske talsmann Tobias Lindner, beskyldte forsvarsministeren på Deutschlandfunk for ikke å gjøre noe for å løse hærens problemer. Hæren mangler høy-komplekse våpensystem, sa han og la til: «Hva med skipene, hva med flyene?»

Også partiet die Linke støtter den nye stormaktspolitikken. Partiets representant i parlamentsutvalget for utenrikspolitikk Stefan Liebich, uttrykte entusiasme for Gabriels tale. Revurdering og reorienting av forholdet til USA var «altfor lenge utsatt», sa han til kringkasteren Phoenix. «Vi er et suverent land med egne interesser, som svært ofte sammenfaller med USA sine, men som noen ganger ikke gjør det», la han til.

Innenfor SPDs rekker unngår både de som forkaster og de som ønsker storkoalisjonen saken. Talsmenn for koalisjonen tar ikke opp saken fordi de ikke ønsker å piske opp motstand. I sitt salgs-fremstøt til partimedlemmene for SPDs regjeringsdeltakelse ,– det stemmes for tiden over koalisjonsavtalen – nevnte ikke partiledelsen en eneste gang utenrikspolitikk eller hæren. Motstanderne mot storkoalisjonen unngår emnet fordi de er enige med Gabriel på dette spørsmålet.

Sozialistische Gleichheitspartei (SGP – Det sosialistiske likestillingspartiet) er den eneste politiske tendensen som avviser stormaktspolitikk og militarisme og søker å mobilisere arbeidere og ungdom i opposisjon mot den. Vi avviser storkoalisjonen og krever nyvalg.

Koalisjonsavtalen viser hvilke monstrøse planer en storkoalisjon ville forfølge. Samtidig reiser det mange flere spørsmål. Vi krever offentliggjøringen av alle hemmelige avtaler og overenskomster som SPD, CDU/CSU og deres militære og utenrikspolitiske rådgivere kan ha kommet til i løpet av månedene med koalisjonsforhandlinger bak lukkede dører. Hvordan skal fordoblingen av militærbudsjettet finansieres? Planlegger Tyskland å anskaffe kjernevåpen? Er det lignende avtaler med Frankrike og NATO?

Kampen for nye valg er det første skrittet for å motvirke styringsklassens konspirasjon som bereder en historisk katastrofe. Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) gjennomfører en intensiv kampanje i arbeiderklassen og på skoler og universiteter for å avsløre styringselitens renkespill, og for sammen med sine søsterparti i Frankrike og Storbritannia å bygge en mektig sosialistisk bevegelse mot krig, diktatur og kapitalisme.

Kom til våre arrangement for å diskutere disse spørsmålene! Bli med i SGP og IYSSE (International Youth and Students for Social Equality) ungdomsorganisasjonen til Den fjerde internasjonale – Internasjonal ungdom og studenter for sosial likestilling!

Loading