München-sikkerhetskonferansen (MSC) som ble avholdt sist helg var dominert av voksende, potensielt voldelige konflikter mellom imperialistmaktene, anført av USA og Russland og Kina. Hvor nær verden er til en mulig krig mellom atomvåpenmakter ble oppsummert i MSCs hovedrapport, som inneholdt en introduksjon fra styreformann Wolfgang Ischinger der han advarte: «Verden har kommet nærmere – altfor nært! – randen av en betydelig konflikt», og som støttet opp under denne vurderingen ved å bemerke de amerikanske krigstruslene mot Nord-Korea, Kinas raske økonomiske vekst, konflikten med Russland i Øst-Europa og USAs konfrontasjon med Iran.
Men for alt pratet om en felles «ekstern trussel» hva angår Russland, Kina og Iran var MSC preget av en utdypende splittelse mellom USA og EU, basert på planer om å skape en selvstendig europeisk militærkapasitet. Denne splittelsen ble utløst i fjor av PESCO-traktaten (Permanent Strukturert Samarbeid) og beskrevet i et annet MSC-dokument som «Mer europeisk, mer koblet og mer i stand til å bygge fremtidens væpnede styrker».
Det var umulig å skjule det akselererende, historiske sammenbruddet av verdenskapitalismens institusjoner som Washington – som den vordende imperialistiske verdenshegemon – skapte etter andre verdenskrig.
For bare ni måneder siden sa den tyske kansleren Angela Merkel at Berlin nå ville forfølge en utenrikspolitikk uavhengig av Washington, som respons på den amerikanske presidenten Donald Trumps uttalelse om at han mente NATO var en utdatert institusjon. «For fremtiden må vi slåss på egne vegne,» sa hun.
Under 2018-MSC uttalte EU, anført av Berlin og Paris, at deres egne handlinger ikke lenger ville være begrenset av USA-dominerte NATO-strukturer, og at de ville ta skritt for å bli en uavhengig verdensmakt og ville anvende hundrevis av milliarder euro per år på sin egen krigsmaskin. I oppløpet til MSC ble det annonsert planer både i Berlin og Madrid om en fordobling av militærutgiftene, og Paris annonserte et militærbudsjett på € 300 milliarder for perioden 2018 til 2024. Denne 35 prosent økningen inkluderte titalls milliarder euro øremerket for atomvåpen.
EU-myndighetene erklærte at de nå ville innta sin rettmessige plass i en ny multipolar verden, mens de drar nytte av USAs krav om økte militærutlegg og om at Europa må ta sin del av byrden for å opprettholde orden i verden. «‘Amerika først’ og Brexit kan ha den ønskede effekten at andre interessenter av den liberale orden søker å kompensere for mindre internasjonalistiske anglo-saksere ... Den europeiske unionen som helhet kan spille en stabiliserende rolle for den liberale internasjonale orden – som også andre grupperinger av liberale demokratier kan, som det fornyede ‘Quad’ [USA, Japan, India, Australia] i Asia-Stillehavet.»
MSC-rapportens forslag om at EU skal bli en verdensmakt finner ekko i den tyske avtalen mellom kristelig-demokrater og Det sosialdemokratiske partiet, som har til hensikt å danne en ny «Storkoalisjons»-regjering, i allianse-samarbeid med president Emmanuel Macron i Frankrike. Denne koalisjonspakten presenterer et svimlende område for etableringen av EU-innflytelse: Balkan, Russland, Tyrkia, Afghanistan, Midtøsten, Persia og Nord-Afrika. Det betyr at EU sikter på å bygge ut en innflytelsessfære som er større enn den Det tredje rike hadde på høyden av Hitlers erobringer. Makrons oppfordring om å gjeninnføre verneplikten i Frankrike og trusler om å bombe Syria er signaler om at EU planlegger å forfølge disse målene med en storskala-anvendelse av våpen.
Disse planene forårsaket en advarsel fra en talsmann for USAs forsvarsminister James Mattis om Washingtons bekymringer for at noen foreslåtte tiltak risikerte «å trekke ressurser eller kapasiteter vekk fra NATO. Mattis selv ba de europeiske maktene om skriftlige forsikringer om at EUs militærsamarbeid ikke ville konkurrere med NATO-alliansen – en fordring EU avviste.
Siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 har USAs politikk vært å bruke den militære forrangen til å opprettholde sin dominans over verdens anliggender. I et 1992-dokument hevdet Pentagon-planleggerne at Washington måtte overbevise «potensielle konkurrenter om at de ikke måtte streve etter en større rolle, eller forfølge en mer aggressiv holdning» og «å holde dem fra å utfordre vårt lederskap, eller forsøke å forstyrre den etablerte politiske og økonomisk orden.»
Dette har mislyktes. Basert på en Berlin-Paris-akse utfordrer mektige fraksjoner i det europeiske imperialistiske borgerskapet nå åpent Washingtons rolle som den ubestridte verdenshegemon.
Som følge av disse militære spenningene er det en dramatisk forverring av de politiske og økonomiske relasjonene. Alle de europeiske maktene avviser USAs ultimatum om å akseptere modifiseringer av den iranske atomavtalen, eller møte fornyede sanksjoner som kan ramme europeiske foretak som har forretningsavtaler i milliard-størrelse med Iran. Tysklands utenriksminister Sigmar Gabriel leverte på MSC en kort uttalelse om atomavtalen med Iran, der han erklærte: «Vi forhandlet denne avtalen sammen. Vi nekter å si den opp, og det vil vi ikke gjøre. Tvert imot, vi anbefaler våre amerikanske venner om ikke å la denne avtalen mislykkes.»
EU-kommisjonen har også fordømt truslene om en amerikansk 24 prosent tariff på stål og en 7,7-prosent-skatt på aluminium, og truet med likeverdige tiltak mot en rekke amerikanske importvarer. To dager etter avslutningen av MSC-toppmøtet møttes EUs finansministre for å diskutere sitt kollektive svar på denne trusselen, og Trumps erklæring om at han vil kutte foretaksskatten for å oppmuntre tilbakeføringen av teknologi-industriens investeringer til USA.
Tysklands ledende næringslivsavis Handelsblatt kommenterte: «Kriger begynner noen ganger ved en feiltagelse. Historikere har for eksempel ofte sammenlignet oppløpet til første verdenskrig med søvngjengeres vakling. Det er ikke annerledes med handelskriger. Den verbale gjenopprustningen som for tiden pågår mellom USA, Europa og Kina innebærer også risiko for at konfliktene over billig stål eller aluminiumsimport eskalerer til en åpen handelskrig.»
Handels- og militærkrig er uløselig sammenflettet. En nådeløs kamp om markeder og strategisk innflytelse utfolder seg mellom de rikeste kapitalistmaktene. Å tro at denne kampen kan vare lenge uten å føre til krig, er å satse på store odds mot historien. Arbeiderklassen i Europa og internasjonalt står overfor fremveksten av en hensynsløs inter-imperialistisk kamp om å omfordele verden igjen, som for et århundre siden førte til Den første verdenskrigen og Oktober-revolusjonen i 1917.
Den sosiale kraften som fremstår som alternativet til et kapitalistisk system som er konkurs er den internasjonale arbeiderklassen.
Det imperialistiske pådrivet mot krig går hånd i hanske med den eskalerende sosiale og økonomiske krisen som milliarder av arbeidere over hele verden står overfor, og med kapitalismens vanry. I fjor var det meningsmålinger som fant at amerikansk ungdom foretrekker kommunisme eller sosialisme fremfor kapitalisme, og at over halvparten av europeisk ungdom ville delta i et masseopprør mot den sosiale orden, om de fikk anledning.
Disse begivenhetene bekrefter Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonales insistering på at oppløsingen av Sovjetunionen ikke innebar kapitalismens endelige triumf. Den har ikke overvunnet de grunnleggende konfliktene som de store marxistene fra det 20. århundre identifiserte – den mellom verdensøkonomien og nasjonalstat-systemet, og mellom sosialisert produksjon og privat profitt – som førte til krig og til sosial revolusjon. I stedet bruker styringselitene hundrevis av milliarder av euro hentet ut av økonomier som er ødelagt av et tiår med krise, for et nytt globalt pådriv for krig.
Arbeidere kan ikke tillate seg å bli splittet fra sine klassebrødre og -søstre i andre land. Som den russiske revolusjonære Leo Trotski skrev i 1934, ett år etter at Hitler kom til makten, er oppgaven «ikke å følge med på krigskartet, men på kartet over klassekampen». Det er allerede massiv motstand mot krig i den amerikanske og den europeiske arbeiderklassen, og mot den sosiale innstrammingspolitikken for å finansiere krigsmaskineriene. Det nødvendige svaret på den eskalerende kapitalistkrisen er foreningen av arbeiderklassen i en sosialistisk antikrigsbevegelse.