Trump-administrasjonens aggressive økonomiske utspill som følge av den nasjonalistiske «America First»-agendaen fører verden nærmere handelskrig – en konflikt med vesentlige militære implikasjoner.

To av Trump-administrasjonens store initiativ den siste måneden har skrudd opp globale spenninger med økt fare for mottiltak fra EU og Kina.

I slutten av januar la USA vesentlige tollsatser på importen av solcellepaneler og vaskemaskiner rettet mot Kina og også Sør-Korea.

Dette ble etterfulgt av en anbefaling fra handelsminister Wilbur Ross tidligere denne måneden om at det innføres tolltariffer og andre restriktive tiltak mot import av stål og aluminium. Ross-anbefalingen var resultatet av en langvarig granskning utført i henhold til artikkel 232 i Trade Expansion Act av 1962, som åpner for at presidenten kan pålegge importrestriksjoner på grunnlag av «nasjonal sikkerhet», en bestemmelse som iblant betegnes som «nukleær-varianten» hva angår handelsrelasjoner.

Rapporten sa at økningen av importen av begge metaller de siste årene «truer med å svekke vår nasjonale sikkerhet». Ross har sendt rapporten til Trump med en rekke valg for restriksjoner, inkludert en 24 prosent global tollsats for stål og en 7,7 prosent tollsats for aluminium, for tiltak innen april.

De militaristiske overtonene i handelstiltakene ble understreket av Trump i hans kommentarer til medlemmer av Kongressen i forrige uke, der han sa at mens han ønsket å holde priser nede var stål og aluminium nødvendig for det nasjonale forsvaret, og «hvis vi noen gang er i en konflikt, vil jeg ikke kjøpe stål fra et land vi slåss med».

Tiltaket mot solcellepaneler og vaskemaskiner fikk en umiddelbar respons fra Kina. Bloomberg rapporterte at den kinesiske regjeringen i løpet av få dager studerte virkningen av å begrense importen av soyabønner, der Kina er USAs største eksportmarked. Kina har også lansert en antidumpingundersøkelse mot amerikansk eksport av durra-korn (sorghum).

Påkallingen av seksjon 232 mot stål og aluminium har ført til umiddelbar reaksjoner fra både Kina og Europa. En talsmann for den kinesiske regjeringen advarte om at hvis andre land fulgte USAs trekk ville det få «alvorlige konsekvenser» for den internasjonale handelsorden, og at hvis USA skadet Kinas interesser «vil vi helt klart treffe nødvendige tiltak for å beskytte våre legitime rettigheter».

Tysklands Frankfurter Allgemeine Zeitung rapporterte denne uken at EU-representanter forberedte et raskt svar på eventuelle amerikanske tiltak mot stål og aluminium, muligens rettet mot landbruksprodukter såvel som Harley-Davidson-motorsykler.

Mens offisielle EU-representanter har nektet å kommentere rapporten har Margaritis Schinas som talsperson for EU-kommisjonen sagt at Brüssel ville være «dypt bekymret» over eventuelle tiltak som rammer europeiske bedrifter. «Vi ville treffe hensiktsmessige tiltak for å forsvare EU-industri, og vi står klare til å reagere raskt og hensiktsmessig dersom våre eksporter blir rammet av restriktive handelstiltak fra USAs side», fortalte han på en presseorientering.

Mens Schinas sa at «vi er ikke i en handelskrig», ble et mer langsiktig perspektiv presentert av den ledende tyske næringslivsavisen Handelsblatt. Den kommenterte at historikere ofte sammenlignet perioden som førte opp til første verdenskrig med søvngjengeres snubling. «Det er ikke annerledes med handelskriger. Den verbale gjenopprustningen som for tiden pågår mellom USA, Europa og Kina, medfører også risiko for eskalering av konfliktene over billig stål og aluminiumseksport til en åpen handelskrig.»

Et annet tegn på økende globale økonomiske konflikter var referatene fra Den europeiske sentralbankens (ECB) møter avholdt den 24. og 25. januar, som avslørte bekymringer over den amerikanske finansministeren Steven Mnuchins uttalelser om at en svak dollar var bra for den amerikanske økonomien. På pressekonferansen den gang kritiserte ECBs president Mario Draghi kommentarene i uvanlig sterke ordelag, for å gå i mot avtaler fra møter i Det internasjonale pengefondet (IMF) om at land ikke bevisst skulle devaluere sin valuta for å prøve å få konkurransefortrinn.

I følge referatene ble det uttrykt bekymringer i møtet «om den siste tidens uttalelser på den internasjonale arenaen om valutakursutviklinger, og mer generelt den generelle tilstanden i de internasjonale relasjonene». Denne siste referansen pekte på erkjennelsen av at systemet for geo-politiske og geo-økonomiske relasjoner som ble etablert etter Den andre verdenskrigen, nå er synlig i oppløsning.

Mens den stadig økende faren for global handelskrig og sammenbrudd av etterkrigstidens økonomiske orden har blitt utløst av Trump-administrasjonens handlinger, er det ikke der problemets opprinnelse er å finne.

Snarere har det sine røtter i dypt anlagte motsetninger i den globale kapitalistiske økonomien, som nå bryter opp til overflaten i form av handelskrig, stormaktrivalisering og faren for verdenskrig.

Medlemmer av Roosevelt-administrasjonen trakk korrekte slutninger etter granskningen av Den store depresjonen og de katastrofale konsekvensene da de konkluderte med at en av hovedfaktorene som førte til Den andre verdenskrigen var handelskrig-konfliktene som verden ble dratt inn i på 1930-tallet.

Derfor arbeidet USA for å etablere en etterkrigs-økonomisk-orden basert på å fremme stadig friere handel og forbud mot handelskrig-tiltak. Dette systemet – nedfelt i Bretton-Woods-monetær-avtaler fra 1944 og etableringen av Den generelle avtalen om toll og handel (GATT) i 1947 – hvilte i siste instans på USAs økonomiske styrke.

Men nettopp den økonomiske veksten som USA fremmet inneholdt en dyp motsetning. Gjenoppbyggingen av den globale kapitalistiske økonomien – og ganske spesielt gjenopplivingen av Tyskland og Japan – undergravde først den amerikanske kapitalismens absolutte og deretter den relative økonomiske overlegenhet, som det internasjonale systemet var basert på.

De første sprekkene dukket opp i 1971 da Nixon-administrasjonen ensidig opphevet systemet med faste valutakurser som var etablert ved Bretton Woods, ved å fjerne gull-oppbakkingen av den amerikanske dollaren.

Det nesten halve århundret siden da har vært preget av vedvarende finansiell og økonomisk turbulens og en kontinuerlig svekking av USAs posisjon. I dag konfronteres landet ikke bare av sine gamle rivaler – Tyskland og Japan, som det gikk til krig mot – men av nye, og spesielt Kina.

Den globale finanskrisen i 2008, som var det alvorligste økonomiske sammenbruddet etter Den store depresjonen på 1930-tallet, har intensivert disse trendene, som USA har respondert på. Landet opplever nå at etterkrigstidens økonomiske arrangementer, som de selv etablerte, arbeider mot deres interesser. De har forsøkt å omgjøre dem for å opprettholde sitt globale hegemoni, ved å øke angrepslysten både økonomisk og militært.

Dette begynte ikke med Trump. Det utgjorde kjernen av Obama-administrasjonens økonomiske politikk og dens forsøk på å etablere en ny økonomisk orden i Asia, sentrert rundt USA gjennom Trans-Stillehavs-partnerskapet (TPP), som spesielt utelukket Kina; og det tilsvarende Trans-atlantiske handels- og investeringspartnerskapet (TTIP), rettet mot Europa.

Disse spesifikke politiske retningslinjene har blitt slettet av Trump-administrasjonen, men det sentrale punktet på agendaen står ved lag – det å forsøke å opprettholde USAs globale dominans mot sine rivaler. Dette pådrivet blir intensivert av det faktum at verdensøkonomien siden 2008 ikke er gjenopprettet til sine tidligere nivå, og under forhold der de siste tiårenes enorme vekst av økonomisk spekulasjon truer med å utløse en enda mer alvorlig finanskrise.

Markeder i et stort utvalg av varer – fra basismetaller som aluminium og stål, til landbruksvarer, tekstiler og hi-tech varer, for å nevne noen eksempler – er nå karakterisert av såkalt «overproduksjon» i en nådeløs kamp om fortjeneste.

Med dette – i 200-årsjubiléet for Karl Marx sin fødsel – bør man minnes den ekstreme relevansen av den analysen han utviklet, så langt tilbake som til Det kommunistiske manifestet for 170 år siden.

Så tidlig som ved begynnelsen av den industrielle kapitalismen pekte han på den kritiske betydningen av systemets kriser. Han skrev: «I disse krisene bryter det ut en epidemi, som i alle tidligere epoker ville ha vært en absurditet – overproduksjonsepidemien,» og den fører til en «universell ødeleggelseskrig» der produktivkreftene må ødelegges fordi det er «for mye sivilisasjon, for mye industri, for mye handel».

De borgerlige politikerne, de skriftlærde, forstå-seg-på-ere og globale tanke-smier vet alle av historisk erfaring at veksten av handelskrig og verdenskrig – som er uløselig forbundet – er galskap. Men de er maktesløse i å forhindre det, fordi denne galskapen ikke springer ut fra politikernes tanker eller den feilaktige politikken til den ene eller den andre regjeringen. Derimot er opphavet de uløselige motsetningene i den kapitalistiske produksjonsmåten – som Marx så klart identifiserte – fremfor alt mellom produksjonens globale karakter og nasjon-stat-systemet som profitt-systemet er forankret i.

Den eneste løsningen på disse motsetningene er – som Marx også gjorde klart – at den internasjonale arbeiderklassen tar den politiske makten og gjenoppbygger samfunnet på sosialistisk grunnlag. Det intensiverende pådrivet mot handelskrig – med enda mer ødeleggende konsekvenser enn på 1930-tallet – understreker det historiske hastverket med denne oppgaven.