Den historiske betydningen av Trumps handelskrig-tiltak

5 March 2018

President Donald Trumps kunngjøring sist torsdag om vidtrekkende tolltariffer på import av stål og aluminium markerer 1. mars 2018 som en dato som vil gi gjenlyd i den økonomiske historien.

Det er ikke bare størrelsen på tariffene i seg selv – en 25 prosent avgift på stål og 10 prosent på aluminium – som er betydelig, men det faktum at de blir pålagt med «nasjonal sikkerhet» som grunnlag, en begrunnelse angivelig forbeholdt krigstid eller nasjonal unntakstilstand.

Tiltakene truer med å utløse en rekke mottiltak fra Canada, EU, Japan, Sør-Korea og andre nominelle USA-allierte, så vel som fra Kina.

I oppløpet til den faktiske signeringen av Trumps tariff-tiltak, som er forventet senere denne uken, er det påtrykk fra amerikanske allierte om unntak. Men tilsynelatende er det utelukket av Peter Navarro, lederen for Kontoret for handels- og produksjonspolitikk (Office of Trade and Production Policy), som i helgen sa at selv om det kunne bli unntak for bestemte virksomheter, ville de ikke gjelde for individuelle land.

Uansett det umiddelbare resultatet av disse manøvreringene, er beslutningen et historisk vendepunkt. Som Financial Times bemerket, «Ved å påberope seg nasjonal sikkerhet som grunnlag for de nye handelsbarrierene har Mr. Trump trådt over en strek i det internasjonale handelssystemet.»

Dette handelskrig-tiltaket er et vesentlig skritt i demonteringen av det systemet for økonomiske relasjoner som Washington selv etablerte etter andre verdenskrig. Systemet ble designet for å forhindre en gjentagelse av de ødeleggende globale konfliktene som markerte første halvdel av det 20. århundret – konflikter som hadde dype økonomiske røtter og truet selve overlevelsen av det kapitalistiske systemet.

Da Leo Trotski skrev om utbruddet av første verdenskrig forklarte han at krigens objektive betydning lå i den uforsonlige konflikten mellom den globale økonomien og nasjonalstatens økonomiske rammeverk. Han skrev: «Dette er imperialismens problem. Regjeringene foreslår ikke å løse problemet gjennom intelligent, organisert samarbeid mellom hele menneskehetens produsenter. Derimot skal det seirende landets kapitalistklasse utnytte verdens økonomiske system for å forvandle krigens seierherre fra en stormakt til en verdensmakt.»

Den motsigelsen som Trotski pekte på – mellom den globale økonomien og systemet med rivaliserende nasjonalstater, der kapitalistisk eierskap er forankret – ble ikke overvunnet av krigen. Snarere ble den bare dypere og førte til en økonomisk alle-mot-alle-krig under Den store depresjonen, som kulminerte i utbruddet av Den andre verdenskrigen bare to tiår etter at den første var avsluttet.

Ved en gjennomgang av tilstanden for internasjonale relasjoner på slutten av 1930-tallet da verden forberedte seg på krig, konkluderte USAs utenriksminister Cordell Hull og andre i Roosevelt-administrasjonen med at en vesentlig faktor for det nye uunngåelige sammenstøtet var sammenbrudd av det internasjonale handelssystemet og dannelsen av rivaliserende handelsblokker. Om krig skulle forhindres fra å bryte ut igjen i etterkrigstiden, måtte det etableres en ny økonomisk orden, basert på voksende markeder og et stabilt internasjonalt valutasystem.

Dette var opprinnelsen til det internasjonale monetære systemet etablert ved Bretton Woods i 1944 og Den generelle avtalen om tariffer og handel (GATT) på USAs initiativ i 1947.

Men mens det nye systemet forhindret et tilbakefall til 1930-talls-tilstander og bidro til å avverge utsiktene for en sosialistisk revolusjon som mange fryktet kunne bli resultatet, løste det ikke den globale kapitalismens grunnleggende motsetninger, som Trotski så klart hadde identifisert.

Etterkrigsordenen var hovedsakelig basert på USAs overherredømme, som den fremtredende økonomiske verdensmakten. Men nettopp den etterkrigsekspansjonen systemet genererte – med gjenopplivingen av seiersmaktens to største rivaler, Tyskland og Japan – undergravde imidlertid USAs overherredømme, som etterkrigsordenen var basert på.

Innen slutten av 1960-tallet, knapt to tiår etter at den nye ordenen ble etablert, kom disse motsetningene til uttrykk i USAs økende handelsunderskudd og betalingsbalanse. Dette førte til president Nixons beslutning den 15. august 1971 om å fjerne gull-oppbakkingen av den amerikanske dollaren – grunnlaget for det monetære systemet etablert i 1944 – og pålegge høyere importtariffer.

Den påfølgende perioden har vært preget av to sammenflettede prosesser: en videre integrasjon av verdensøkonomien, med en globalisering av så godt som alle produksjonsprosesser og USAs fortsatte nedgang, både i forhold til sine historiske rivaler og fremvoksende nye, fremfor alt Kina.

Trump-administrasjonens handlinger har sitt opphav i at de gjenopplever denne motsetningen – mellom verdensøkonomien og nasjonalstatsystemet – nå på et langt mer intenst nivå enn da Trotski identifiserte det i 1914.

Tariffene pålegges under forhold der produserte varer som inneholder stål og aluminium – de umiddelbare målene for handelskrigen – gjerne krysser grenser flere ganger i løpet av produksjonsprosessen. Men, tiltakene er ikke resultat av galskapen til Donald Trump og hans «America First»-bande i Det hvite hus.

Snarere stammer de fra den historiske irrasjonaliteten i et økonomisk system som ikke er basert på det «intelligente, organiserte samarbeidet mellom hele menneskehetens produsenter», men tvert imot er helt underordnet den uendelige kampen om markeder og privat profitt.

Handelskrigstiltak begynte ikke med Trump. Obama-administrasjonen traff vesentlige tiltak, og konkluderte med at nettopp den økonomiske orden som USA etablerte ved avslutningen av andre verdenskrig nå jobber mot den amerikanske kapitalismens interesser.

To sentrale initiativ under Obama – Trans Pacific Partnership (TPP) sentrert om Asia (unntatt Kina) og Det transatlantiske handels- og investeringspartnerskapet (TTIP) rettet mot Europa – var ment å sikre et nytt system basert på amerikansk dominans.

Begge er blitt effektivt slettet, mens det grunnleggende målet består. Nå under Trump, er det i en form som minner oss om Trotskis observasjon for 90 år siden. Han sa at i en kriseperiode ville USAs hegemoni operere «mer åpenlyst og mer hensynsløst» enn i en boom-periode, med et Amerika som ville forsøke å befri seg fra sine lyter på sine rivalers bekostning.

Trump-tiltakene har frembrakt motstand i USA, spesielt fra industrigrupper som påpeker at de som forbrukere av stål og aluminium vil bli dårligere stilt i sin kamp om markeder. Det er også uttrykt frykt for at amerikanske tariffer vil bringe gjengjeldelse fra Europa, Japan og andre amerikanske «allierte».

New York Times varslet i en lederartikkel i går at Trump-tiltakene kunne være de første av en rekke slike initiativ, som kunne kaste USA «ut i en mye bredere handelskrig – én som verden ikke har sett maken til siden Den store depresjonen».

Imidlertid opponerer ikke Times mot handelskrig som sådan. De vil bare at den skal være mer målrettet, og bemerker at hvis Trump «virkelig var interessert i å få Kina til å redusere sin overproduksjon, måtte han ha jobbet sammen med EU, Canada, Japan, Sør-Korea og andre land for å legge press på Beijing».

Med andre ord, i stedet for å bruke en kinaputt burde Trump ha brukt den økonomiske ekvivalenten av et Cruise-missil.

En slik opposisjon innen styringsklassen mot Trump-tiltakene burde imidlertid ikke føre til falske forhåpninger om at på den eller andre måten vil fornuften seire. Det bør huskes at Smoot-Hawley-tariff-tiltakene fra juni 1930 også ble fordømt den gangen, uten at det forhindret at de ble vedtatt. Det utløste en fullskala handelskrig som spilte en enorm rolle for å skape betingelser for utbruddet av Den andre verdenskrigen.

Trump-administrasjonen vil heller ikke bli avskrekket av advarsler om at den starter en lignende global konflikt. Administrasjonens innstilling er at handelskrig allerede har pågått over noen tid, bare at nå går USA opp på forskansingen.

Uansett det umiddelbare resultatet av den nåværende konflikten vil det underliggende pådrivet fortsette. Trump-tiltakene er ikke forankret i psyken til de nåværende innehaverne av Det hvite hus, men i de uløselige, objektive motsetningene i den kapitalistiske produksjonsmodellen.

Dette betyr at kampen for sosialistisk verdensrevolusjon må fremmes som dagens «praktiske program», som Trotski forklarte ved utbruddet av Den første verdenskrigen. Dét er den internasjonale arbeiderklassens svar på den internasjonal kapitalismens krigs- og diktaturprogram.

Nick Beams