Vest-Virginia lærernes streik og opprøret mot fagforeningene

6 March 2018

Hver større sosialkonflikt avslører, ved bevegelsen av masser av mennesker, politiske tendenser og organisasjoners karakter, der den evaluerer og setter politiske forestillingers gyldighet på prøve. Så er også tilfelle med lærerstreiken i Vest-Virginia.

30.000 lærere og skoleansattes arbeidsnedleggelse i delstaten vokser, der den nå går inn i sin niende dag. I går samlet tusenvis av arbeidere seg i Charleston, der lange rekker av arbeidere strakte seg rundt delstatens Capitol. Som ytterligere bevis på en gryende arbeiderklassebevegelse la 1.400 Frontier-telekommunikasjonsarbeidere i Vest-Virginia og deler av Virginia ned arbeidet søndag morgen.

Det er voksende sentiment for en generalstreik over hele delstaten og utenfor, og Vest-Virginia-lærernes modige belutninger følges nøye og støttes av arbeidere rundt om i verden.

Eskaleringen av klassekonflikt motbeviser alle de som har proklamert arbeiderklassens død og slutten på klassekampen, angivelig erstattet av konflikter med fokus på hudfarge, kjønn og seksuell legning. Ikke bare eksisterer arbeiderklassen, den gjenopptar sin kraftfulle intervensjon i historiens gang.

Utviklingen i Vest-Virginia er spesielt viktig fordi delstatens arbeidere, som er overveiende hvite, ble lempa over i «kurven av foraktelige» av demokratene (Hillary Clintons formulering). Ifølge identitetspolitikkens talerør er de «privilegierte», som nyter godt av et system av «hvitt overherredømme» og om de tilfeldigvis er menn også av «patriarkatet». Faktisk er disse arbeidernes anliggender de samme som angår hele arbeiderklassen, uansett hudfarge eller kjønn.

Et av de mange saksanliggender som er eksponert i streiken i Vest-Virginia er forholdet mellom arbeiderklassen og fagforeningene. Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale konkluderte tidlig på 1990-tallet – i kjøvannet av en bølge av svik fra de amerikanske fagforeningene, inkludert sviket av gruvearbeiderne i Vest-Virginia, og lignende internasjonale forræderi – at fagforeningene ikke lenger kunne betraktes som arbeidernes organisasjoner. Fagforeningenes respons på globaliseringen av produksjon og nedgangen for amerikansk kapitalisme, var at de forankret i sin nasjonalistiske og prokapitalistiske historie og program omfavnet korporativismen og gikk i samarbeid med management og staten for elimineringen av arbeidsplasser og reduseringen av arbeidsklassens levestandard.

Som Arbeiderforbundet (Workers League) – forgjenger-organisasjonen til Det sosialistiske likestillingspartiet (SEP) – forklarte i 1993: «Rollen til disse byråkratiske apparatene i alle land har blitt forvandlet fra å skulle presse arbeidsgiverne og staten til innrømmelser for arbeidernes del, til å skulle presse arbeiderne til innrømmelser for arbeidsgivernes del.» Som Arbeiderforbundet insisterte ville tilspissingen av klassekampen bringe arbeiderne i stadig mer direkte og åpen konflikt med disse antiarbeiderklasseorganisasjonene.

Denne analysen har blitt fullt og helt bekreftet av utviklingen i Vest-Virginia. Fra begynnelsen av oppstod streiken utenfor og i vedvarende opprør mot fagforeningene – i dette tilfellet, de delstats-tilknyttede avdelingene til Det amerikanske lærerforbundet (AFT) og Det nasjonale utdanningsforbundet (NEA).

Striken oppstod i forrige måned fra diskusjoner lærere imellom på sine skoler, særlig i de fattige gruvedrift-områdene sør i delstaten. Den ble ikke planlagt i kontorene til fagforeningsbyråkratene. Som svar på lokale arbeidsnedleggelser og en bølge av støtte fra grunnplanet av lærere i hele delstaten, kalte fagforeningene til en to-dagers streik, som de håpet ville lette damptrykket og tilrettelegge for at de kunne utarbeide en avtale med guvernøren og delstatens lovgivere.

Streiken ble deretter forlenget med to dager før fagforeningene kom tilbake med en råtten avtale og en oppfordring om at lærerne måtte gjenoppta arbeidet. Igjen avholdt lærerne improviserte møter over hele delstaten og stemte for å avvise gjenopptakelsen av arbeidet. Nå konspirerer fagforeningslederne med demokratiske og republikanske politikere for å finne en måte å avslutte streiken og få påført lærerne et nederlag.

Fagforeningene vil for enhver pris forhindre en bredere mobilisering. På spørsmål fra en reporter i går om fagforeningene ville organisere streik i de 49 andre delstatene i landet, reagerte NEA-president Lily Eskelsen Garcia med et utrykkelig «Nei!» Med det utsagnet opererte hun bare under prinsippet stavet ut tidligere denne måneden av AFSCME-advokaten David Frederick da han argumenterte for Den amerikanske høyesteretten, og sa at «fagforeningenes velbefinnende er kostprisen for ingen streiker.»

Streiken i Vest-Virginia er en videreutvikling av den samme konflikten mellom arbeiderne og fagforeningsapparatet som har oppstått i hver eneste av arbeiderklassens vesentlige kamper. Fagforeningene har jobbet for å eliminere enhver organisert motstand mot styringsklassens angrep. Når de ikke har vært i stand til å forhindre en streik eller demonstrasjon – masseprotestene i Wisconsin i 2011, Chicago-lærernes streik i 2012, New-York-City-skolebussjåførene streik i 2013, oljeraffineriarbeidernes streik i 2015, Verizon-streiken og Detroit-lærernes sykemeldings-aksjon (‘sickouts’) i 2016, blant andre – har fagforeningene isolert arbeiderne og påført dem nederlag.

Vest-Virginia-streiken går også i sporene etter bilarbeidernes opprør mot United Auto Workers (UAW) i 2015, som inkluderte arbeidernes første avvisning av en fagforeningsstøttet nasjonalkontrakt (ved Fiat Chrysler) på 33 år. UAW var bare i stand til å tvinge gjennom avtalen med en kombinasjon av løgner, bedrageri og trusler.

Masser av arbeidere begynner å innse at de i fagforeningene ikke har sine egne representanter, men sine innbitte fiender. Hvorfor skulle de fortsette å støtte finansielt og akseptere disiplinkrav fra organisasjoner som aktivt motarbeider dem?

Jo mer arbeiderklassen trer frem, jo mer voldsomme vil fagforeningenes tiltak bli for å undertrykke deres kamp, og jo mer åpenbart vil det være behov for at arbeiderne danner uavhengige grunnplan-organisasjoner – komitéer på fabrikker, arbeidsplasser og i nabolag – og for at de koordinerer sin kamp og smir de ulike uttrykkene for opposisjon til én forent politisk bevegelse – mot regjeringen og det kapitalistiske systemet.

Joseph Kishore

Tegn deg for å motta WSWS Teacher Newsletter

WSWS oppfordrer lærere og støttespillere til å tegne seg for å motta Teachers Newsletter med hyppige oppdateringer og for å melde kommentarer eller spørsmål. Klikk her.