Perspective

Hvorfor ytre-høyre vant i Italia

Resultatene fra det italienske parlamentsvalget den 4. mars må tas som en advarsel for den europeiske og internasjonale arbeiderklassen. Sammenbruddet av det offisielle «venstre» – Det demokratiske partiet (PD) og dets pseudo-venstre-vedheng – førte til en valgseier for ytre-høyre, inkludert Fem-stjerner-bevegelsen (M5S) ledet av komikeren Beppe Grillo, og det høyre-ekstreme Lega, tidligere Lega Nord.

Til tross for sine demagogiske sosiale valgløfter vil disse ytre-høyre-partiene intensivere antiarbeiderklassepolitikken til PD-regjeringen som nettopp ble fravalgt, inkludert angrepene mot flyktninger og innvandrere. Lega-lederen Matteo Salvini truet under valgkampen med å deportere en halv million innvandrere dersom hans parti kom til makten.

Andre Lega-politikere vil segregere togvogner på grunnlag av hudfarge og religion. De babler om den angivelige utryddelsen av den hvite rase på grunn av en invasjon av flyktninger. M5S, som først og fremst fokuserte på de etablerte partienes korrupsjon, har lenge agitert mot flyktninger.

At ytre-høyre har fått muligheten til så aggressivt å heve hodet i Italia, et land med en arbeiderklasse som har lange og militante antifascistiske tradisjoner, vitner om en fullstendig fallitt for det offisielle «venstre». Den rasistiske og fascistiske politikken som forfølges av de høyre-orienterte partiene støttes ikke av den brede massen av arbeidere. Bare dager før valget demonstrerte 100.000 mennesker i Roma mot rasisme og fascisme. Stemmene for Lega og M5S er i stor grad et uttrykk for hat til de etablerte partiene, som har presidert over en sosial katastrofe og støttet NATOs og EUs dypt foraktede krigspolitikk.

I USA var det de nære forbindelsene mellom demokratene og deres presidentkandidat Hillary Clinton og Wall Street og militær/etterretningsapparatet som banet veien for Trumps inntreden i Det hvite hus. I Europa har sosialdemokratiske partier mistet arbeiderklassens støtte på grunn av deres forfølgelse av nyliberalistisk politikk.

I hvert tilfelle er det ytre-høyre som har dratt fordel. I Frankrike kom Nasjonal front på andreplass i fjorårets valg; i Tyskland kom det ytre-høyre og ultranasjonalistiske Alternativ for Tyskland (AfD) inn i parlamentet for første gang, og i Østerrike deler Frihetspartiet (FPÖ) regjeringsmakten.

Veksten til høyrefløyen på grunn av antiarbeiderklassepolitikken til de nominelle «venstre»-partiene stilles spesielt til skue i Italia. Siden 1990-tallet har Det italienske kommunistpartiets etterfølger-organisasjoner gjentatte ganger påtvunget finansmarkedenes interesser og EUs innstrammingsdiktat mot arbeiderklassens bitre motstand.

I løpet av de siste seks årene har fire påfølgende statsministre – teknologen Mario Monti, som ble støttet av demokratene (PD), og de tre PD-statsministrene (Enrico Letta, Matteo Renzi og Paolo Gentiloni) – rullet tilbake arbeiderbevegelsens historiske vinninger og redusert sosiale rettigheter.

Konsekvensene av denne politikken avleses i Italias katastrofale sosiale forhold, med 10 millioner som lever i fattigdom, 7,5 millioner arbeidsledige eller undersysselsatte og 10 millioner uten adekvat tilgang til helsetjenester. Det offisielle «venstre» har presidert over en dramatisk omfordeling av inntekt og formue nedenfra og opp til toppen. I dag forvalter den rikeste 1 prosent av befolkningen 240 ganger så stor formue som de fattigste 20 prosent.

Fem-stjerne-bevegelsen og Lega, som tilsammen fikk nesten halvparten av de avgitte stemmene, appellerte til folkelig sinne mot regjeringen og styringseliten. Begge partiene angrep EU, fremmet nasjonalisme og gjorde flyktninger til syndebukker. Lega, som har de rikere områdene i Nord-Italia som sin høyborg, kombinerte disse demagogiske oppropene med krav om skattelettelser. Fem-stjerne-bevegelsen, som vant mest i det fattige sør, har lovet å kjempe for en garantert grunninntekt og bedre pensjon – som er løfter det ikke har noen intensjoner om å holde.

Pseudo-venstre-organisasjonene, som sto til valg som Potere-al-Popolo-alliansen (Makt til folket), bærer også ansvar for fremveksten av ytre-høyre. Disse tendensene poserer som «venstre-orienterte» og «antikapitalistiske», men har i årevis støttet den høyre-orienterte politikken til PD og fagforeningene. Drivkraften bak Potere al Popolo var Rifondazione Comunista, et parti som brukte sin innflytelse på 1990-tallet for å støtte opp under borgerlige regjeringer for til slutt å gå inn i den hatede sentrum-venstre-regjeringen til Romano Prodi.

Potere al Popolos internasjonale modeller inkluderer partier som Spanias Podemos, Jean-Luc Melenchons La France insoumise og greske Syriza, som kom til makten ved hjelp av løfter om å få slutt på EU-innstrammingene for så å pålegge mer brutale sosiale angrep enn sine forgjengere. Disse svikene har vært frastøtende for arbeidere og unge, og i fravær av et sant marxistisk og sosialistisk alternativ har det drevet desperate befolkningsgrupper til å stemme på partier som M5S og Lega. Potere al Popolo fikk litt over 1 prosent som valgresultat.

Sammenbruddet av det offisielle italienske «venstre» og deres pseudo-venstre-vedheng understreker at kampen mot ytre-høyres vekst og styringselitenes dreining mot krig, fascisme og diktatur bare kan stoppes av en revolusjonær sosialistisk bevegelse av arbeiderklassen. Det økende antallet streiker og arbeiderklasseprotester i Europa, så vel som i Asia og USA, viser at betingelsene for fremveksten av en slik bevegelse modnes internasjonalt.

Det italienske valget markerer begynnelsen av en ny periode med politiske kriser og klassekamp. Det har intensivert krisen i EU. Dannelsen av en ny regjering kan trekke ut i flere måneder, og kan muligens resultere i nyvalg. Italias banksystem står i fare for et fullstendig sammenbrudd. Mens styringselitene søker å remilitarisere Europa og slå ned på sosiale og demokratiske rettigheter, vokser den politiske og sosiale motstanden over hele kontinentet.

Under fremveksten av den tyske og den italienske fascismen på 1930-tallet skrev Leo Trotski at «den politiske situasjonen som helhet er preget av en historisk krise for proletariatets lederskap». Dette er fortsatt det mest presserende spørsmålet i dag.

Alt avhenger nå av bygging av et marxistisk parti for å mobilisere det revolusjonære potensialet i den italienske, europeiske og internasjonale arbeiderklassen. Dette betyr bygging av seksjoner av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale i Italia og på tvers av Europa.

Loading