Tirsdag ettermiddag ble avtalen som var annonsert av delstatsforsamlingen tidligere på dagen undertegnet av Vest-Virginias milliardær-guvernør Jim Justice, og dermed gjort til lov. Avtalen, som var støttet av begge partier i Vest-Virginias delegatforsamling, avsluttet dermed den ni-dager-lange streiken til hele delstatens lærere og offentlig-skole-ansatte.

Avtalen, som fagforeningene støttet og hevder er en seier, er et svik mot den modige kampen 33.000 skolearbeidere har ført.

Den gjør ingenting for å adressere arbeidernes primære krav: garantert finansiering av det delstats-drevne Helseforsikringselskapet (PEIA – Public Employee Insurance Agency). I stedet gir den en midlertidig frysing av stigende helsetjenestekostnader og etablerer nok en spesialkommisjon for å takle den kroniske underfinansieringen av PEIA. Spesialkommisjonen vil ikke løse noen ting, siden begge de politiske partiene er i lomma på de mektige energi- og foretaksinteressene i delstaten og nekter å pålegge dem noen betydelig skatt for finansiering av helsetjenester.

Justice og delstatens lovgivere har skryt av at lønnsøkningen på fem prosent, som også dekker alle offentlige ansatte, ikke vil bli finansiert ved noen skatteøkning. I stedet vil den bli finansiert ved budsjettkutt, blant annet til helseforsikringsprogrammet Medicaid, som mange skoleansatte, deres elever og tusenvis av arbeidere er avhengig av.

Skoleansatte har ført sin kamp for retten til helsetjenester – ikke for at den skal tas fra de fattige. Lærerne i Vest-Virginia, som er på 48. plass for de 50 delstatenes læreravlønning, har gjort det klart at en økning på fem prosent vil bli mer enn spist opp av fremtidige prisøkninger for helsetjenester.

En artikkel publisert i går i Charleston Gazette-Mail rapporterer at lønnsøkningen vil bli finansiert med kutt på $ 82 millioner i delstatsbudsjettet for 2018-2019, inkludert $ 23 millioner allokert vedlikehold av forfalne offentlige bygninger, $ 7 millioner tildelt undervisning av studenter på offentlige tekniske høgskoler, og millioner fra Medicaid. Senatets finansdirektør Craig Blair sa det republikansk-kontrollerte Senatet bare hadde sagt seg villig til lønnsøkningen i bytte for «veldig dype» kutt, og la til: «Det vil bli litt smerte.»

Fagforeningsrepresentantene, som var klar over at det ville bli innbitt motstand fra arbeiderne, fremskyndte avtalen så mye som mulig for å sikre at lærerne ikke fikk tid til å komme sammen, diskutere den og stemme over den. Selv før de to kamrene i delstatens lovgivende forsamling hadde godkjent loven, hadde Justice ‘tvitret’ at avtalen var fastlagt og mediene erklært at streiken var over. Før fagforeningsrepresentantene og guvernøren kunne signere avtalen hadde en ‘robocall’-automatisert-telefontjeneste gått ut til arbeiderne med instruks om å gå tilbake til arbeidet.

Fagforeningsrepresentantene trakk sine konklusjoner fra forrige tirsdag, da de beordret arbeiderne tilbake til skolen etter en «avkjølings»-dag. Det ga arbeiderne tid til å organisere seg og stemme for å fortsette streiken i fornektelse av fagforeningslederne.

Guvernør Jim Justice signerte avtalen til lov under en pressekonferanse som var som en ‘lovefest’ (kjærlighetsfest) mellom milliardærguvernøren, delstatens demokratiske og republikanske politikere og fagforeningslederne. Christine Campbell fra Den amerikanske lærerføderasjonen i Vest-Virginia (AFT-WV) og Dale Lee fra Vest-Virginias Utdanningsforbund (WVEA) takket skrapende kullmagnaten da han ga dem personifiserte kopier av den signerte loven.

Justice, som kunne ha skrevet ut en personlig sjekk som hadde finansiert PEIA i mer enn 30 år, poserte som en skolearbeidernes venn. Han slapp fra seg sin egentlige holdning til denne bevegelsen da han erklærte at lærerne hadde gjort «ting som kanskje ikke var det riktige å gjøre», og «kanskje gjorde dere det ut av frustrasjon» og at «verden så på oss og sa: vel, jeg vet ikke om jeg liker Vest-Virginia akkurat nå.»

Faktisk ble den mektige ni-dagers-streiken i Vest-Virginia en tiltreknings-pol og en inspirasjon for arbeidere i USA og rundt om i verden.

En WSWS-reporter ba Justice kommentere det faktum at loven ikke finansierte helsetjenester for lærerne, og i tillegg at lønnstilleggene ville bli dekket gjennom budsjettkutt for helsetjenester for fattige barn (Medicaid). Justis responderte at det «ikke var en sjanse på planeten» for at slike kutt ville finne sted, men med neste pust erklærte han at det kan «forsiktigvis» kuttes $ 10 millioner fra delstatens Medicaid-fond, fordi det for øyeblikket har et kontantoverskudd.

Da lærerne først hørte om avtalen, ble den møtt med skepsis og mistillit. Lorene, skolekokk i nesten to tiår, fortalte WSWS-reportere utenfor Capitol-bygningen umiddelbart etter at avtalen ble annonsert: «Jeg tror ikke de [fagforeningene og lovgiverne] vil fikse PEIA ... De løy før. De brøt løfter før. Men dette vet jeg: hvis det ikke løses, vil vi være tilbake med full styrke.»

Melanie, som har undervist i mer enn et tiår, kommenterte inne i Capitol-bygningen: «Jeg føler meg ikke vel med dette, fordi dette ‘kompromisset’ setter oss opp til å se ut som skurken her; for hvis det tas ei krone fra Medicaid da ser det ut som om vi er de grådige og egoistiske, og at vi ikke bryr oss om hvem den tas fra. Jeg bryr meg! Hadde jeg noe å si, da ville jeg si ingen avtale. Det er ikke riktig.»

Med streikens avslutning er det kritisk at arbeidere i Vest-Virginia, i USA og internasjonalt trekker de politiske lærdommene fra de siste to ukers hendelser.

Streiken viste at veksten av klassekonflikt vil sette arbeidere opp i stadig mer direkte konflikt med de høyre-orienterte fagforeningsapparatene som fungerer som et industri-politi for regjeringer og foretak. Det var lærernes motvilje mot fagforeningenes tilbake-til-arbeid-ordre som galvaniserte støtten fra stadig større deler av arbeiderklassen og ungdommen.

Fagforeningene, som ble vettskremt av denne utviklingen, reagerte med å sende en liten hær av byråkrater til delstatens hovedstad for å opprettholde fagforeningenes kontroll over arbeiderne. En viktig faktor i fagforeningenes innsats for å slå ned streiken var begynnelsen av streiken til Frontier-telekommunikasjonsarbeiderne i Vest-Virginia i helgen, og den økende støtten til streiken fra lærere i Oklahoma, Kentucky og andre delstater.

Lily Eskelsen Garcia, presidenten for Den nasjonale utdanningsføderasjonen, med en lønn på over $ 300.000, uttrykte fagforeningenes holdning da hun fastslo at fagforeningene ikke ønsket å se en utvidelse av kampen til andre delstater.

Arbeidernes objektive kamp for å bryte løs fra fagforeningene må bevisst organiseres i form av nye kamporganer – grunnplan-komitéer valgt av og blant arbeiderne selv.

De kommende kampene må fremfor alt forankres i et klart politisk perspektiv. Vest-Virginia-lærernes kamp viste at forsvaret av arbeiderklassens sosiale rettigheter – til helsetjenester, utdanning og anstendige jobber – er sentrert på spørsmålet om hvilken sosial klasse som skal styre samfunnets formue og bestemme hvordan den fordeles: den internasjonale arbeiderklassen, den overveldende massen av samfunnet, eller et lite sjikt av foretaksmilliardærer. Garantien for slike rettigheter krever kamp for å ekspropriere samfunnets ressurser fra foretakseliten, og den sosialistiske omorganiseringen av det økonomisk liv for arbeiderklassens interesser.