Lærdommer fra Vest-Virginia-lærernes streik

8 March 2018

Ni-dagers-streiken til mer enn 33.000 Vest-Virginia-lærere og andre offentlig-skole-ansatte ble avsluttet onsdag morgen. Lærere gikk tilbake på jobb i distriktene i hele delstaten, med økende sinne over betingelsene i den fagforeningstøttede avtalen som ble hastet gjennom delstatens lovgivende forsamling og undertegnet av guvernør Jim Justice på tirsdag.

Den besluttsomme kampen i Vest-Virginia har fanget oppmerksomheten til arbeidere i hele USA og i verden forøvrig, som støttet og identifisert seg med lærernes kamp for anstendig lønn og en slutt på skyhøye helsekostnader. Kampen var en kraftig demonstrasjon for den voksende militansen til arbeidere i USA og internasjonalt, noe som viste at den grunnleggende splittelsen i samfunnet ikke er rase eller kjønn, men klasse.

Stikk i strid med fagforeningenes proklamasjoner er avtalen som er oppnådd for å avslutte streiken imidlertid ikke en seier for lærerne. Den gjør ingenting for å takle lærernes sentrale krav – en slutt på eskalerende helsetjenestekostnader gjennom Offentlige ansattes forsikringsselskap (Public Employee Insurance Agency - PEIA) som effektivt sletter ut enhver lønnsvekst. Videre vil engangsøkningen på fem prosent for offentlige ansatte bli finansiert av dype nedskæringer for sosiale programmer.

Holdningen til gigantforetakene som kontrollerer delstaten til streikens nedleggelse, ble artikulert av en leder i den høyre-orienterte Charleston Daily Mail som i forrige uke angrep lærernes avvisning av fagforeningenes beordring om gjenoppta arbeidet. «Tre ganger tre hurra for republikanerne i Senatet i Vest-Virginia» bruste avisen begeistret, for at de «ikke ga etter for kravet fra en uregjerlig gjeng om å innføre høyere skatter».

I stedet for å beskatte de rike og energiforetakene som dominerer delstaten og som kontrollerer både demokratene og republikanerne, vil eventuell tilleggsfinansiering for skarve lønnsøkninger komme fra kanselleringen av et gratis college-utdannings-program, en reduksjon på $ 10 millioner i Medicaid Health Care Program for lavinntektsinnbyggere, elimineringen av ny finansiering for gratis helseklinikker, og andre kutt.

Daily Mail la med velbehag til at kanskje «den største muligheten for innsparinger er delstatens og kommunenes utdanningbyråkrati» – det vil si elimineringen av offentlige arbeidsplasser.

Rammeverket for avtalen er en provokasjon. Lærerne streiket ikke for å se tilgangen til helsevesen og andre viktige tjenester for andre arbeidere bli fratatt dem. De sloss ikke for å få skarve lønnsøkninger finansiert av sine elevers videre utarming.

Kampen i Vest-Virginia er ikke over. Jo mer lærerne får å vite om avtalen som ble brukt til å tvinge dem tilbake på jobb, desto sintere vil svaret bli. Forøvrig melder streiken om en voksende gjenoppblussing av klassekampen i USA og internasjonalt.

Dette nødvendiggjør desto mer en bevisst assimilering av lærdommene fra lærerstreiken i Vest-Virginia.

Undertrykkelsen av streiken er resultat av det systematiske, bevisste forræderiet som fagforeningene gjennomførte med hensikt – både Det amerikanske lærerforbundet (AFT), Den nasjonale utdanningsforeningen (NEA) og deres delstatsforbund, sammen med Forente gruvearbeidere (UMW) og de andre AFL-CIO og Change-to-Win-fagforeningene.

Kampen demonstrerte helt fra begynnelsen av den kløften som skiller arbeiderklassen fra organisasjonene som kaller seg fagforeninger, som tar arbeidernes medlemskapspenger for så å gå foretakene og statens ærend. Streiken ble påbegynt gjennom diskusjoner på skolekafeteriaer og møterom og på sosial-medie-plattformer, av lærerne fra de sørlige kullfeltene – ikke i kontorene til WVEA og AFT-WV.

Da kampstemningen brøt ut over hele delstaten kalte fagforeningene for en begrenset to-dagers delstatsdekkende streik i et forsøk på å innringe arbeidernes militans, etterfulgt av en to-dagers forlengelse. Den 27. februar annonserte fagforeningene plutselig en avtale med guvernør Justice og beordret lærerne tilbake til arbeidet den 1. mars.

Lærerne gjorde imidlertid opprør. De organiserte møter på streikevaktene, i delstatens hovedstad og på nettet, der de avviste argumentasjonen fra fagforeningsfunksjonærene som forsøkte å kue dem med trusler om at en fortsatt streik ville sette foreldrene opp mot dem, og resultere i juridiske pålegg og harde bøter. I kommune etter kommune (o. anm.: counties) stemte skolearbeiderne for å avvise streikebryter-ordrene fra WVEA, AFT-WV og skole-tjeneste-arbeiderforeningen, og fortsatte sin kamp.

Med opprøret hadde de streikende arbeiderne, i hvert fall midlertidig, brutt ut av tvangstrøya pålagt av fagforeningene, og denne gryende arbeiderklassebevegelsen ble en sterk tiltrekningspol for arbeidere og ungdom i hele delstaten, over hele landet og i verden forøvrig.

Fagforeningenes reaksjon var å fordoble innsatsen for å slå ned streiken i det øyeblikket den samlet styrke og inspirerte andre deler av arbeiderklassen til å treffe lignende tiltak. Arbeidsnedleggelsen til 1.400 Frontier-Communications-arbeidere i Vest-Virginia og Virginia i helgen gjorde avsluttingen av streiken, sett fra fagforeningsledelsens side, enda mer nødvendig.

Det siste fagforeningene ville se var en eskalerende arbeiderklassebevegelse, som ville undergrave alt de har gjort for å undertrykke klassekampen siden 1981, da knusingen av PATCO-flyveledernes streik satte i gang en ubrutt rekke av svik. Med Janus vs. AFSCME rettsaken om konstitusjonaliteten av «agency fees» betalt til offentlige fagforeninger som føres for Høyesterett (o. anm.: direkte lønnstrekk fra ikke-medlemmer), var fagforeningene ivrige etter å vise sin anvendelighet for styringseliten. Det ble klart uttrykt av en fagforeningsadvokat i den muntlige sakføringen i forrige måned: «Fagforeningenes økonomiske trygghet er kostprisen for ingen streiker.»

Den nye avtalen på tirsdag – i hovedsak en ompakking av samme avtalen lærerne hadde avvist – ble tvunget gjennom uten at lærerne fikk anledning til å diskutere den og stemme over en gjenopptagelse av arbeidet. Alle vedhengsorganisasjonene til Det demokratiske partiet – Amerikas demokratiske sosialister, Jacobin Magazine, Den internasjonale sosialistorganisasjonen, og mange andre – ble alle mobilisert for å erklære streiken en seier.

Fagforeningenes streikebryteroperasjon er knyttet opp til deres vesentlige funksjon. De er ikke arbeidsklasseorganisasjoner, men byråer for foretakene og staten. Lærerfagforeningene er ikke annerledes enn De forente amerikanske bilarbeiderne (UAW), som ble avslørt for å ha mottatt direkte bestikkelser fra bilforetakene i bytte mot å tvinge gjennom pro-foretaksavtaler.

Vest-Virginia-lærernes streik indikerer utviklingsforløpet for en oppblussende bevegelse. Oppblomstringen av klassekampen vil bringe arbeidere i stadig mer direkte og åpen konflikt med fagforeningene. Uansett hvor kamper begynner må arbeiderne være bevæpnet med en forståelse av hvilken rolle fagforeningene vil spille. De eksisterer for å forsvare kapitalismen og kontrollere arbeiderklassen.

Gjennom hele streiken oppfordret World Socialist Web Site og Det sosialistiske likestillingspartiet (SEP – Socialist Equality Party) lærerne til å danne uavhengige grunnplan-komitéer for å forene lærerne med hele arbeiderklassen. I Vest-Virginia er dannelsen av slike komitéer nødvendig for å forberede seg til neste stadium av kampen mot angrepet på lønninger og helsetjenester. Dannelsen av fabrikk- og arbeidsplasskomitéer over hele landet og internasjonalt vil gi rammeverket for å forene arbeiderklassens kamp til en politisk bevegelse mot statsapparatet, Det demokratiske partiet og Det republikanske partiet, og det kapitalistiske systemet.

Det kritiske spørsmålet, ikke bare for lærere, men for alle deler av arbeiderklassen, er byggingen av et sosialistisk lederskap, som vil oppmuntre arbeidernes selvstendige organisering og initiativ, øke klassebevisstheten, klargjøre de grunnleggende politiske spørsmålene som hver separat kamp reiser, og lede arbeiderklassens voksende bevegelse mot kapitalisme og for sosialisme, i USA og over hele verden.

Jerry White og Joseph Kishore