Toppdiplomater fra den sørkoreanske regjeringen som ble sendt til Washington for å orientere Trump-administrasjonen om resultatet av samtalene med Nord-Korea holdt en uformell pressekonferanse i USA torsdag kveld.

Den sørkoreanske sikkerhetsrådgiveren Chung Eui-yong avleverte en kort uttalelse, flankert av to andre tjenestemenn. Chung begynte med å øse smigrende ros over den amerikanske presidenten Donald Trump, og erklærte at hans «politikk med maksimalt press hadde brakt oss til denne skillevegen».

«Politikken med maksimalt trykk» har pålagt Nord-Korea de hardeste økonomiske sanksjonene noensinne, kombinert med trusler om «total ødeleggelse» av det fattigdomsramte landet hvis regimet ikke godtar den «fullstendige og kontrollerbare» demonteringen av sine atomvåpen og langdistanse-missilprogrammer.

Ifølge de sørkoreanske forhandlerne som deltok i samtaler med den nordkoreanske lederen Kim Jong-un og andre ledende figurer i hans regime, er Nord-Korea villig til innrømmelser overfor amerikanske krav.

Chung Eui-yong fortalte på pressekonferansen at Kim forsikret dem om at han er «forpliktet til denuklearisering». Videre vil Nord-Korea «avstå fra alle kjernefysiske eller missiltester». Chung erklærte at Pyongyang også «forstår» at de massive felles amerikansk-sørkoreanske militærøvelsene som er planlagt å finne sted neste måned «må fortsette». Han sa at Kim «uttrykte sin iver etter å møte president Trump så snart som mulig».

Chung kunngjorde, før det forelå noen uttalelse fra Det hvite hus at «president Trump sa seg enig til å møte Kim Jong-un innen mai», for å oppnå denuklearisering. Han konkluderte med at en «diplomatisk prosess» ville fortsette å «teste muligheten for en fredelig løsning», men at «trykket» på Nord-Korea ville fortsette «til det er samsvar mellom ord og konkret handling».

Pressesekretær for Det hvite hus Sarah Sanders bekreftet den sørkoreanske uttalelsen. Hun sa: «Han [Trump] vil akseptere invitasjonen til å møte Kim Jong-un, men at sted og tidspunkt må avklares. Vi ser frem til en denuklearisering av Nord-Korea. I mellomtiden må alle sanksjoner og maksimalt trykk opprettholdes.»

Hittil har Nord-Korea ikke utstedt noen bekreftelse på at de har gått med på «denuklearisering», at de vil stanse våpenprøver eller til og med snakke med Trump og amerikanske tjenestemenn. Pyongyang-regimets tiår-lange perspektiv har imidlertid vært å forsøke å sikre sin egen overlevelse og bevare elitens velstand ved å oppnå en tilpasning til amerikansk imperialisme og den sørkoreanske styringsklassen.

I 1994, etter at oppløsingen av Sovjetunionen betydde avslutningen av Moskvas betydelige subsidier til Nord-Korea, inngikk Pyongyang et «Avklart rammeverk» (‘Agreed Framework’) med Clinton-administrasjonen. Nord-Korea ble enig om å stenge ned sin kjernefysiske reaktor som kunne produsere våpengradmateriale, i motytelse til USAs bistand til å bygge lette energi-genererende reaktorer, heving av økonomiske sanksjoner og normalisering av diplomatiske forhold. Formelt er Nord-Korea og USA fortsatt i krig, da ingen fredstraktat ble undertegnet etter Koreakrigen i årene 1950-1953.

I løpet av de påfølgende årene utsatte USA gjentatte ganger oppfølgingen av sin side av avtalen, særlig etter 1998 da den sørkoreanske regjeringen aktivt begynte sin «solskinnspolitikk».

Målet med solskinnspolitikken var en økonomisk integrasjon med Nord-Korea, der Pyongyang-regimet skulle forbli intakt og tjene som politi-statsapparat for sør-koreanske foretak som flyttet inn for å utnytte den ekstremt billige, brutalt undertrykte arbeidsstyrken. Politikken ble ledsaget av ambisiøse planer om å utvikle transport- og energikorridorer som skulle knytte Øst-Asia til EU. Det ble tatt for gitt at et slikt arrangement til slutt ville føre til fjerningen av amerikanske militærstyrker fra den koreanske halvøya, med langt tettere økonomiske og politiske relasjoner mellom Sør-Korea, Japan og Kina.

Mektige fraksjoner i både USAs og det sørkoreanske establissementet motsatte seg slike utsikter og arbeidet utrettelig for å blokkere forbedrede forhold til Nord-Korea. I januar 2002 torpederte Bush-administrasjonen avtalen ved å brennmerke Nord-Korea som en del av «ondskapens akse». Et år senere trakk Nord-Korea seg fra Ikke-sprednings-traktaten som svar på den provoserende amerikanske påstanden om at de i hemmelighet anrikte uran. I 2006 gjennomførte landet sin første atomvåpen-prøvesprengning.

Nedsunket i sumpen av den ulovlige Irak-invasjonen søkte Bush-administrasjonen i 2007 en avtale med Kina og Nord-Korea om å demontere Nord-Koreas kjernefysiske anlegg og tillate FN-inspeksjoner, i motytelse for enda flere amerikanske løfter om normalisering av relasjonene. Pyongyang etterfulgte pakten, men Bush-administrasjonen krevde stadig mer provoserende og påtrengende inspeksjoner, hvilket effektivt terminerte avtalen i 2009.

Under Kim Jong-un forsøker det nordkoreanske regimet å utnytte sin angivelige utvikling av et lite antall atomvåpen for på nytt å appellere til Washington om en tilnærming. Kunngjøringen av samtaler antyder at Trump-administrasjonen er beredt til å vurdere muligheten.

En faktor i Nord-Koreas rapporterte imøtekommenhet er et enormt press fra Kina, landets eneste nominelle allierte. Beijing-regimet har i vesentlig grad samarbeidet med Washington i tilstrammingen og håndhevelsen av de tøffe økonomiske sanksjonene som struper Nord-Korea.

Kina har historisk sett vurdert Nord-Korea som en nyttig buffer-stat mellom egen grense og de amerikanske styrkene i Sør-Korea. Men Beijing-regimet er dypt alarmert over at Japan har grepet til Pyongyangs våpenprogram som påskudd for remilitarisering, og frykter også at Trump-administrasjonen vil følge opp truslene om å angripe Nord-Korea. Bortsett fra Beijings bekymringer for økonomiske og politiske konsekvenser av en krig i Øst-Asia, ville resultatet trolig være en amerikansk-støttet sørkoreansk militærokkupasjon av Nord-Korea. Kinas preferanse ville være en avklaring langs de generelle linjene fra solskinnspolitikken.

Trump-administrasjonens aksept av et forhandlingstilbud ville i noen grad være influert av den åpne opposisjonen i deler av det amerikanske etablissementet mot å starte en krig med Nord-Korea. Militær-representanter har advart om at det ville bli den mest brutale konflikten siden Den andre verdenskrig, som potensielt kunne kreve millioner av liv. Økonomer har advart om at det kunne utløse en global resesjon og en aksjemarkedskrise om krigen skulle få stor innvirkning på Sør-Korea og Japan, to av verdens største produsent-eksportører.

Den amerikanske analytikeren Ely Ratner leverte nylig en knusende kritikk av et angrep på Nord-Korea i sitt vitnesbyrd for Den amerikanske kongressen, der han beskrev det som en unødvendig «valg-krig» – som invasjonen av Irak. Han påsto at den bare ville avlede USA fra forberedelsene for «nødvendighets-krigene» som kommer fra konkurransen med Kina og andre rivaler, om globalt hegemoni.

Uansett hva de forelåtte samtalene umiddelbart vil føre til, og om de skulle de videreføres, så vil den koreanske halvøya fortsatt være et brennpunkt for den utdypende konflikten mellom USA og Kina. Stormakt-intrigene over Nord-Koreas skjebne vil fortsette å øke faren for verdenskrig.