CIA-overtagelse av Det demokratiske partiet

Av Patrick Martin
13 March 2018

I en tre-part-serie publisert i forrige uke dokumenterte World Socialist Web Site en enestående tilstrømning av etterretnings- og militæroperativer til Det demokratiske partiet. Mer enn 50 slike militær-etterretnings-kandidater søker nominasjon for Det demokratiske partiet i 102 distrikter som er identifisert av Den demokratiske kongresskampanjekomitéen (DCCC) som mål for 2018. Disse inkluderer både ledige kongressplasser og de plassene som holdes av republikanere som anses å være utsatt i tilfelle en vesentlig dreining mot demokratene.

Hvis Det demokratiske partiet den 6. november får den nettogevinsten på 24 plasser som trengs for å vinne kontrollen over Representantenes hus vil tidligere CIA-agenter, militærkommandanter, og tjenestemenn fra statsdepartementet utgjøre seiersmarginen og holde kontroll med maktbalansen i Kongressen. Tilstedeværelsen av så mange representanter for militær-etterretningsapparatet i den lovgivende forsamlingen er en situasjon uten presedens i USAs historie.

Siden etableringen i 1947 – under administrasjonen til demokratenes president Harry Truman – har Central Intelligence Agency (CIA) vært juridisk forhindret fra å utføre innen USA de aktiviteter som var organisasjonens oppdrag i utlandet: spionering, infiltrering, politisk provokasjon, mord. Disse forbudene har offisielt vært gitt muntlig støtte, men er i praksis blitt ignorert.

I kjølvannet av Watergate-krisen og president Nixons tvungne fratredelse publiserte reporteren Seymour Hersh den første rystende eksponeringen av CIAs innenlands-spionering, i en granskningsrapport for New York Times den 22. desember 1974. Denne rapporten utløste etableringen av Rockefeller-kommisjonen, en skadekontroll-innsats fra Det hvite hus, og spesialkomitéer i Senatet og Representantenes hus oppkalt etter deres formenn, senatoren Frank Church og representanten Otis Pike. Spesialkomitéene gjennomførte høringer og gjorde seriøse forsøk på å undersøke og avsløre forbrytelsene til CIA, FBI og National Security Agency (NSA).

Church-komitéen førte spesielt til eksponeringen av CIA-mordkomplottene mot utenlandske ledere som Fidel Castro, Patrice Lumumba i Kongo, general René Schneider i Chile og mange andre. Flere uhyrligheter ble avdekket: MK-Ultra, der CIA i hemmelighet utsatte uvitende ofre for eksperimenter med stoffer som LSD; Operation Mockingbird, der CIA rekrutterte journalister til å plante historier og sverte motstandere; Operation Chaos, et tiltak for å spionere på og skape forviklinger for antikrigsbevegelsen; Operation Shamrock, der telekommselskapene delte trafikk med NSA i mer enn et kvart århundre.

Church- og Pike-komitéens eksponeringer hadde, til tross for deres begrensninger, en voldsom politisk effekt. CIA og deres allierte etterretningsorganisasjoner i Pentagon og NSA ble politiske spedalske, foraktet som fiender av demokratiske rettigheter. Spesielt CIA var vidt og bredt betraktet som «Mord-foretaket».

I den perioden ville det vært utenkelig, enten for dusinvis av «tidligere» militær-etterretnings-operativer å delta åpent i valgpolitikk, eller at de skulle bli ønsket velkommen og til og med rekruttert av de to foretakstyrte partiene. Demokratene og republikanerne søkte å distansere seg fra spionapparatet, i det minste for PR-formål, mens CIA offentlig erklærte at de ikke lenger ville rekruttere eller betale amerikanske journalister for å publisere materiale med opprinnelse fra CIA-hovedkvarteret i Langley, Virginia. Selv på 1980-tallet involverte Iran-Contras-skandalen eksponeringen av de ulovlige operasjonene til Reagan-administrasjonens CIA-direktør, William Casey.

Hvordan tidene har endret seg. En av hovedfunksjonene av «krigen mot terror» som ble lansert etter angrepene på World Trade Center og Pentagon den 11. september 2001, har vært å rehabilitere det amerikanske spionapparatet og gi det en PR-‘makeover’ som den amerikanske befolkningens angivelige beskytter mot terrorisme.

Dette betydde å ignorere de velkjente forbindelsene mellom Osama bin Laden og andre al-Qaida-ledere og CIA, som rekrutterte dem for den antisovjetiske geriljakrigen i Afghanistan som ble ført fra 1979 til 1989, samt den fortsatt uavklarte rollen USAs etterretningstjenester spilte for muliggjøringen av selve 9/11-angrepene.

De siste 15 årene har vi vært vitne til en massiv utvidelse av CIA og andre etterretningstjenester, støttet av et skred av medie-propaganda, med endeløse tv-program og filmer som glorifiserer amerikanske spioner og drapsmenn (24, Homeland, Zero Dark Thirty, etc.)

De amerikanske mediene har blitt direkte rekruttert til denne innsatsen. Judith Miller fra New York Times, med sine rapporter om «masseødeleggelsesvåpen» i Irak, er bare den mest beryktede i stallen av «innpluggede» etterretningskoblede journalister i Times, Washington Post og de store tv-nettverkene. Mer nylig har Times tilsatt James Bennet som direktør for sin redaksjonelle lederside. Han er bror av en demokratisk senator og sønn av den tidligere administrasjonssjefen for Byrået for internasjonal utvikling (USAID), som har vært anklaget for å fungere som en front for operasjonene til CIA.

Mediekampanjen om russisk innblanding i 2016-valgene i USA har vært fullstendig basert på tildelinger fra CIA, NSA og FBI, formidlet av journalister som enten er uvitende brikker eller bevisste agenter for militær-etterretningsapparatet. Dette har vært ledsaget av rekrutteringen av et kader av topp CIA og militærtjenestemenn for å tjene som høyt betalte «eksperter» og «analytikere» for fjernsynsnettverkene.

Med Det demokratiske partiets sentrering av sin motstand mot Trump på de falske påstandene om russisk innblanding – mens partiet i det vesentlige ignorerer Trumps angrep på innvandrere og demokratiske rettigheter, hans tilpasning til ultrahøyre- og hvitt-overherredømme-grupper, angrepene hans på sosiale programmer som Medicaid og matbonger og hans militarisme og trusler om kjernefysisk krig – har partiet omfavnet agendaen til militær-etterretningsapparatet og søkt å bli dets viktigste politiske stemme.

Denne prosessen var godt i gang under administrasjonen til Barack Obama, som støttet og utvidet de ulike operasjonene til etterretningstjenestene i utlandet og innen USA. Hillary Clinton, som Obamas støttede etterfølger, stilte åpent som Pentagon og CIAs utvalgte kandidat, hun fremhevet sin tøffhet som fremtidig øverstkommanderende og lovet å eskalere konfrontasjonen med Russland, både i Syria og Ukraina.

CIA har vært spydspiss for den antirussiske kampanjen mot Trump i stor grad på grunn av sinne over forkludringen av organisasjonens operasjoner i Syria, og de har med hell anvendt kampanjen til å fremtvinge et skifte i Trump-administrasjonens politikk på dette området. Et kor av støttespillere fra mediene – Nicholas Kristof og Roger Cohen fra New York Times, hele redaksjonsstyret i Washington Post, de fleste av tv-nettverkene – er del av kampanjen for å forurense den offentlige opinionen og piske opp støtte for et påstått «menneskerettighets»-grunnlag for en utvidelse av den amerikanske krigen i Syria.

Valgkampen i 2018 markerer et nytt stadium: for første gang tar et stort antall militær-etterretnings-operativer grep for å overta et politisk parti og innta en stor rolle i Kongressen. De dusinvis av CIA- og militærveteraner som stiller i demokratenes primærvalg er «tidligere» agenter for militær-intelligensapparatet. Denne statusen som «pensjonerte» er imidlertid rent nominell. Å bli med i CIA eller Army Rangers eller Navy SEALs er som å bli med i mafiaen: ingen forlater noen gang egentlig, de bare går videre til nye oppdrag.

CIA-operasjonen i 2018 er ulik organisasjonens utenlandske aktiviteter på ett vesentlig punkt: den er ikke skjult. Tvert imot skryter militær-etterretnings-operativene som stiller i demokratenes primærvalg av sin karriere som spioner og ‘special-ops’-krigere. De med kamperfaring har alltid fotografier av seg selv i ørkensoldatantrekk eller andre uniformer på sine nettsider. Og de er velkomne og blir gitt foretrukne stillinger, der Det demokratiske partiets representanter ofte rydder veien for deres kandidaturer.

Arbeiderklassen står overfor en ekstraordinær politisk situasjon. På den ene siden har den republikanske Trump-administrasjonen flere militærgeneraler i toppstillinger enn noen annen tidligere regjering. På den andre siden har Det demokratiske partiet åpnet sine dører for etterretningstjenestenes «vennlige overtakelse».

Den utrolige makten militær-etterretningstjenestene har over hele regjeringen er et uttrykk for sammenbruddet av det amerikanske demokratiet. Den sentrale årsaken til dette sammenbruddet er den ekstreme konsentrasjonen av rikdom i hendene på en liten elite, og den funksjonen statsapparatet og de «bevæpnede organer» har for å tjene denne elitens interesser. Konfrontert av en sint og fiendtlig arbeiderklasse, tyr styringsklassen til stadig mer åpne former for autoritært styre.

Millioner av arbeidende mennesker vil slåss mot Trump-administrasjonen og ultra-høyre-politikken den fører. Men det er umulig å gjennomføre denne kampen gjennom den «ondskapens akse» som forbinder Det demokratiske partiet, hoveddelen av foretaksmediene, og CIA. Tilstrømningen av militær-etterretnings-kandidater avkler den langvarige myten, fremmet av fagforeninger og pseudo-venstre grupper, om at demokratene representerer det «mindre ondet». Tvert imot, arbeidende mennesker må konfrontere det faktum at de innen rammene av det foretakstyrte to-parti-systemet står overfor to like reaksjonære onder.

 

Forfatteren anbefaler også:

Palasskupp eller klassekamp: Den politiske krisen i Washington og arbeiderklassens strategi
[13 June 2017]

Ett år med demokratenes sabotasje av opposisjon til Trump
[20 January 2018]