Fransk styringselite brysker for krig i Syria blant britisk-amerikanske trusler mot Russland

Av Alex Lantier
15 March 2018

Mens den britiske statsministeren Theresa May tar grep for å kutte relasjonene med Russland etter den mystiske forgiftningen av den tidligere britiske spionen Sergeij Skripal, bryter det ut en debatt om krigspolitikk i den franske styringseliten.

Denne debatten utgjør en advarsel til unge og arbeidere i Frankrike og internasjonalt. Mens den franske presidenten Emmanuel Macron presser på for militær verneplikt, skaper NATO forutsetninger for kriger der store verneplikt-hærer kan utplasseres. Og som Mays trusler viser trekker begivenhetene mot krig ikke bare i Midtøsten, men også mot et sammenstøt med den atomvåpenbestykkede motstanderen Russland.

Debatten i Frankrike peker også på bakenforliggende politiske stridspunkter for Mays beslutning om å eskalere en konfrontasjon med Russland før en seriøs undersøkelse av Skripal-saken har funnet sted. Bak hasten for skyldstilvisning i dette enda så uavklarte tilfellet er det mektige fraksjoner av den europeiske styringsklassen som jobber med hvordan man skal sette opp en militær eskalering rettet mot Russland, Tyrkia og Syria.

Det første signalet kom mandag kveld fra den tidligere presidenten François Hollande, som presset på for en NATO-krig med Syria i 2013 til tross for russisk opposisjon, og som da måtte gjøre en ydmykende retrett etter at Washington bestemte seg for ikke å angripe. Etter å ha forlatt det offentlige liv i fjor med den enestående beslutningen om ikke å stille til gjenvalg på grunn av sin manglende popularitet, kom han nå ut fra sin pensjonisttilværelse for å kreve krig i Le Monde.

Hollande la frem en rystende liste av mål. Der han implisitt tok til motmæle mot Macrons politikk, advarte han om Russland og dets bånd til Tyrkia og Syria: «Russland har gjenopprustet i mange år nå, og hvis landet er truende må det trues. Ved å la Ankara bombe våre kurdiske allierte i Syria prøver Moskva også å splitte NATO. Bare for et år siden kunne [den russiske presidenten] Vladimir Putin ikke finne harde nok ord for den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan. Nå har disse to landene blitt enige om en oppdeling av Syria.»

Hollande understreket at det som står på spill ikke bare er Syria, men verdensordenen og den franske imperialismens posisjon i den: «Saken er hvordan du responderer på Vladimir Putin, ikke så mye hvordan du responder på [den syriske presidenten] Bashar al-Assad. ... Vesten må forstå det virkelige omfanget av faren.» Med implisitt refereranse til Macrons kall for dialog med Putin tilføyde Hollande at «å snakke med Putin» ikke måtte bety «å la ham fremme sine interesser ukontrollert», og siden Trump er uforutsigbar er det «opp til Frankrike, Europa, NATO å handle».

Forbi Russland kalte han for å håndheve ikke-fly-soner i Syria mot syriske og tyrkiske fly i Ghouta og Afrin – det vil si å skyte dem ned hvis de var i disse områdene – og spurte: «Hva slags alliert er Tyrkia som lanserer angrep mot våre egne allierte?» Med angrep på Macron, la han til: «Hvis jeg støttet kurderne i kontekst av vår koalisjon, er det ikke for å forlate dem i deres nåværende situasjon. Hvis jeg var veldig hard mot Bashar al-Assads regime, og jeg var konsekvent hard, var det ikke for å la ham likvidere politisk opposisjon og massakrere sitt eget folk.»

Hollandes kommentarer fikk et bittert tilsvar fra Macron som forsvarte sin sti siden han ble valgt: «Siden mai i fjor har Frankrike forfulgt en konsekvent og sammenhengende politikk uten å være involvert, men der vi prøver å være effektive ved å gjenopprette dialog. Har mangelen på full dialog med Russland tillatt oss å komme videre, disse siste årene i Syria?»

Uten å navngi Hollande angrep Macron ham for å kreve bakkekrig når Hollande selv ikke lanserte en i 2013: «Vi må være klare om at Frankrike ikke vil gripe militært inn på bakken i Syria. Jeg sier det veldig fast og tydlig. Og jeg tror at noen som er belærende i dag, tok de samme beslutningene.»

Ikke desto mindre befant Macron seg snart ansikt til ansikt med en talsmann for konfrontasjon med Tyrkia fra sin egen regjering. Utenriksminister Jean-Yves Le Drian, som var Hollandes forsvarsminister, kritiserte Tyrkias intervensjon i Afrin og erklærte: «Kampen mot Den islamske stat er hovedårsaken til vår militærintervensjon i Levanten [o. anm.: landområdene øst for Middelhavet]. Det er en nasjonal sikkerhetsprioritet, og vi frykter at de tyrkiske tiltakene der i siste instans vil svekke presset på de resterende IS-styrkene i Syria.»

Og Journal de Dimanche kalte for en «europeisk respons» på Skripal-saken, og presset på for at EU måtte anta Londons linje mot Moskva. Avisen skrev at Paris og Berlin «diskuterer ganske ‘oppriktig’ med Vladimir Putin, og har ikke råd til å holde tett. Vi kan ikke la Russland åpne dypere revner i EU med en slik oppførsel. Italia, Hellas, Ungarn og andre mindre land blir pleiet av Moskva for å bli mer overbærende. Hvis Europa vil forsvare seg, og ikke bare på cyber- eller energisaker, må det gjøre det i fellesskap.»

Det raser en bitter kamp innen den herskende eliten. I går kritiserte Jean-Pierre Raffarin, den høyreorienterte forhenværende statsministeren, statsminister May og advarte om mulighetene for militær eskalering.

Han sa: «Jeg tror fru Theresa May gikk for langt med denne reaksjonen før hun hadde noen resultat fra granskningen, før hun hadde svært presise elementer for å komme med en klar beskyldning. ... Når fru Theresa May appellerer til den offentlige britiske opinionen for å alarmere den, ved å si ‘Hvis vi blir angrepet, da vil vi respondere’, da svarer russerne selvsagt med: ‘Hvis du responderer, responderer vi på din respons’. Det kalles eskalering, og det er det som er farlig.»

Ungdom og arbeidere må advares: ingen av politikerne i denne debatten vil ha fred. Alle er villige til å sende masser av mennesker for å slåss i utlandet. Macron kaller for en gjeninnføring av verneplikten og opptrapping av krigen i Mali; som statsminister styrte Raffarin over de tidlige stadiene av Frankrikes inngrep i Elfenbenskysten og deltakelsen i NATOs okkupasjon av Afghanistan. De er ikke uenige om hvorvidt det skal føres imperialistiske kriger, men over den beste strategien for å føre dem.

Debatten gjenspeiler de bitre konfliktene mellom Washington og EU over amerikanske trusler om handelskrig mot EU-produkter og planene for en EU-hær som er uavhengig av NATO og Washington.

Hollandes kritikk reflekterer synspunktene til de deler av den herskende klassen som er bekymret for at Macrons plan om en tysk-fransk akse som leder EU støter allierte som Storbritannia og USA. Macron snakker for de som ser USAs politikk mot Russland som veldig farlig, for eksempel trusselen om å bevæpne ukrainske militser for å angripe de russiskstøttede styrkene øst i Ukraina, og som mener at EU må ha evne til uavhengig militær handling.

Hindringene for Macrons planer for en Berlin-Paris-akse kommer raskt i fokus. De vil møte en test senere denne uken, når offisielle representanter for Tysklands nylig innsatte storkoalisjonsregjering besøker Paris for samtaler.

Macron snakket til Frankfurter Allgemeine Zeitung i går, og appellerte om hjelp fra Berlin. «Hvis Tyskland ikke tar et initiativ vil en del av mine planer være dømt til å mislykkes,» sa han til FAZ. «Vi er gjensidig avhengig, den ene av den andre. Jeg tror ikke et sekund at et europeisk prosjekt kan krones med suksess uten, eller imot Tyskland.» Macron gjorde også klart at et EU ledet av Berlin og Paris ville være en militaristisk, antiflyktningeblokk med sin erklæring: «Vi kan ikke hvert år bringe inn hundretusenvis av innvandrere.»