Syv dager i mars: Trump-administrasjonen og det amerikanske demokratiets sammenbrudd

15 March 2018

Trump-administrasjonen har begått en rekke handlinger denne uken som avslører regjeringens autoritære karakter og sammenbruddet av demokratiske styringsformer i USA.

På tirsdag sparket Trump sumarisk utenriksminister Rex Tillerson og annonserte at han ville bli erstattet av Trump-supporteren og nåværende CIA-direktør Mike Pompeo. Tillerson fikk vite om endringen samtidig som mediene, da den ble annonsert i en tweet på 140 tegn.

Formen på personellendringen på høyeste statsnivå er bemerkelsesverdig. Trump behandler sitt kabinett – og forventer at de skal oppføre seg – som et hoff, som bare er lojale til ham. Utenriksministeren har seniorkabinettposten, som historisk bærer den største prestisjen, og innehaveren av denne stillingen er den fjerde i den juridiske rekkefølgen til presidentskapet.

Trump velger lettvektere, ydmyker dem offentlig og kaster dem ut som om de var søppel. Han demonstrerer dermed sin forakt, ikke bare for enkeltpersoner, men også for kabinettposten de holder.

Den samme Twitter-uttalelsen annonserte nominasjonen av Pompeo til å etterfølge Tillerson. Det er første gang en offisiell etterretningsrepresentant har blitt forhøyet til stillingen som hovedrepresentant for den amerikanske regjeringen. Trump annonserte også nomineringen av CIAs nestleder Gina Haspel til å etterfølge Pompeo. Haspel er beryktet for sin rolle i styringen av CIAs bortførings- og torturprogram, som inkluderte ‘waterboarding’ [o. anm.: vanntortur; simulert drukning] ved et hemmelig CIA-fengsel i Thailand.

Disse er bare de siste i en uke med faretruende beslutninger og handlinger som kommer fra Det hvite hus:

• Justisdepartementet anla sak mot delstaten California, i et forsøk på å bruke domstolene til å knuse motstand mot intensivert masseundertrykkelse mot innvandrere. Under et besøk i Sør-California for å se modeller av sin foreslåtte mur langs grensen mellom USA og Mexico, erklærte Trump at delstatens offentlige representanter hjalp kriminelle og satte politiet i fare for å bli myrdet av innvandrere.

• Etter avvisning av oppfordringer fra mange av sine rådgivere, hvorav en sa opp i protest, undertegnet Trump en ordre som pålegger tariffer for stål- og aluminiumsimport, mens han skrøyt av å ville starte en handelskrig som ville ha ukalkulerbare effekter for verdensøkonomien.

• Trump sa seg villig til et toppmøte med den nordkoreanske lederen Kim Jong-un, uten å informere sine øverste militære og diplomatiske rådgivere, i det som i stor grad blir sett som et forsøk på å skape en internasjonal provokasjon – ved toppmøtets sammenbrudd eller fiasko – som påskudd for krig.

• I en valgkamptale i Pennsylvania truet Trump media, fordømte politiske motstandere i vulgære og rasistiske termer, og kalte for henrettelse av narkotikalangere.

Alle disse begivenhetene har en lignende karakter: Trump oppfører seg mer og mer på samme måte som en Mussolini, og setter ut i livet sin hyppige erklæring fra 2016-kampanjen om at bare han kunne gjenopprette alt det gale med det amerikanske samfunnet. Han oppfører seg ikke som den valgte representanten for det amerikanske folket, eller til og med som lederen av et av de to kapitalistiske hovedpartiene, men som en personalistisk hersker, en autoritær av den latinamerikanske eller fascistiske typen, dommer av alle store sosiale og politiske problemer.

Trump har nå bestilt en militærparade i Washington, foreløpig satt for Veterandagen fem dager etter kongressvalget i november. Utvilsomt forventer han å bruke en fremvisning av militærstyrke, med krigsfly på himmelen over Det hvite hus og Capitol, for å kompensere for forventede negative resultater ved valgurnene. Det reiser spørsmålet: Hva har Trump fore?

Det vil bli flere «overraskelser» fra Trump. Det har vært en tendens i pressen til å avvise ham som en tulling som ikke vet hva han gjør. Med dét følger det en undervurdering av den politiske faren.

Trump er en kriminell type, vant med å jobbe innen underverdensmiljøet i eiendomsmarkedet i Atlantic City, Las Vegas og New York. Han er tilbøyelig til å spille «va banque» [o. anm.: gambling begrep; ‘sats alt’]. Det er dessuten en tradisjon i amerikansk politikk for å starte en krig i et forsøk på å løse innenlandske politiske kriser, og enhver slik krig ville medføre de mest katastrofale konsekvenser.

Like faretruende er den totale mangelen på noen respons eller betydelig protest innen offisielle politiske kretser. Trumps eget kabinett er i stor grad trukket fra folk som ikke har noen egne politiske velgergrunnlag – millionærer og milliardærer, ofte like reaksjonære og ignorante som Trump selv, og like likegyldige med hensyn til demokratiske rettigheter og konstitusjonelle normer.

Demokratene er ikke motstandere av den voksende sammensvergelsen mot konstitusjonelle normer, de er bare en annen form for deres sammenbrudd. De har presentert trioen av militæroffiserer som holder toppstillinger i administrasjonen – stabsjefen i Det hvite hus John Kelly, den nasjonale sikkerhetsrådgiveren H.R. McMaster, og forsvarsminister James Mattis – som «de voksne i rommet» som sannsynligvis ville dempe Trumps overtramp. Men militærets fremtredende rolle i Trumps indre krets er bare et uttrykk for driften mot autoritært styre.

Som WSWS har dokumentert i en omfattende undersøkelse av demokratiske kandidater til kongressvalgene i november [‘midterm elections’], har partiet i hovedsak gjennomgått en «vennlig overtakelse» av CIA. Demokratenes svar på nominasjonen av torturisten Haspel til å lede byrået ble oppsummert av Dianne Feinstein, den rangerte demokraten i Senatets finanskomité: «Hun synes å ha byråets tillit, hvilket er bra.»

I sentreringen av sin kritikk av Trump på fabrikerte påstander om russisk innblanding i 2016-valget har demokratene opptrådt som stemmen for de deler av militær-etterretningsapparatet som motsetter seg enhver opphevelse av den sterkt antirussiske politikken som ble fulgt under Obama-administrasjonen.

Arbeidende mennesker i USA – og rundt om i verden – har ikke noe alternativ innenfor rammen av kapitalistisk politikk. På den ene siden regjerer Trump som en ultrahøyreradikaler, som søker å dyrke en fascistisk sosial base, som opererer utenfor ethvert kjent konstitusjonelt eller juridisk rammeverk. På den andre siden er det en politisk opposisjon som er så langt fjernet fra noen demokratiske oppfatninger at deres «svar» er å sensurere Internett og undertrykke sosiale splittelser på hjemmebane, mens man hisser til krig med verdens nest største atomvåpenmakt.

De gamle styringsformene, hele det 230 år gamle konstitusjonelle rammeverket, oppløses under konsekvensene av veksten av sosial ulikhet, fordelingen av det amerikanske samfunnet blant en liten, velstående elite øverst, som kontrollerer begge partiene.

Det er umulig å skille Trump-administrasjons karakter fra systemet som har produsert det: kapitalismen. Den sosiale kraften som må mobiliseres mot den er arbeiderklassen. Året har allerede bivånet en kraftig vekst av klassekampen, i USA og internasjonalt. Hasteoppgaven er å introdusere en sosialistisk bevissthet inn i denne objektivt utviklende bevegelsen og å by den et sosialistisk politisk lederskap.

Patrick Martin