Kampanjen til imperialistmaktene i Europa og USA om forgiftningen av den tidligere russiske spionen og britiske dobbeltagenten Sergeij Skripal stinker til himmels. De mest vidtrekkende påstander blir fremmet, med de mest omfattende konsekvenser, uten noen underbygging.
Propagandaoffensiven handler ikke om hva som kanskje eller kanskje ikke skjedde i en park i Salisbury i England den 4. mars. Den handler om å skape påskudd for en massiv eskalering av krigspådrivet i Syria, det bredere Midtøsten og mot Russland selv.
Da Skripal og hans datter først ble oppdaget på en parkbenk forklarte politiet at fastleggingen av hva som hadde skjedd ville ta uker, om ikke måneder. Den britiske regjeringen har imidlertid rullet opp saken langt raskere enn noen vanlig kriminaletterforskning.
Den 12. mars erklærte statsminister Theresa May at Russland «høyst sannsynlig» var ansvarlig for «en ukritisk og uforsvarlig handling mot Storbritannia». Dette har blitt etterfulgt av Storbritannias utenriksminister Boris Johnsons uttalelse fra fredag om at «vår krangel er med Putins Kreml, og med hans beslutning – og vi mener det er overveldende sannsynlig at det var hans beslutning – om å beordre anvendelsen av en nervegift på Storbritannias gater.»
Den britiske regjeringens påstander, som erklærte forgiftningen «den første offensive bruken av en nervegift i Europa siden andre verdenskrig», ble støttet av USA, Frankrike og Tyskland på torsdag. «Det ser ut som om russerne var bak det», erklærte Trump på torsdag samtidig med at hans administrasjon kunngjorde nye sanksjoner mot Russland.
Så raskt som de store imperialistmaktene har kvittert for Storbritannias uttalelser gjør det klart at det forelå en utarbeidet plan på forhånd. Den trengte bare en passende anledning for å spilles ut.
Historien slik den blir fortalt av den britiske regjeringen er full av motsigelser, og uten et spor av underbyggende bevis. Hele påskuddet er basert på analysen fra Porton Down, de biokjemiske krigslaboratoriene som er dedikert til utvikling av masseødeleggelsesvåpen, og som ligger bare 10 miles fra Salisbury. Etter først å ha hevdet at giften var en nervegass som Sarin eller VX, hevder de nå at giftstoffet er «av en type utviklet av Russland», nemlig Novichok.
Som tidligere britisk ambassadør og forfatteren Craig Murray har bemerket, er uttrykket «av en type utviklet av Russland» nøye valgt. Han siterte en kilde innen den britiske regjeringen som bekrefter at «Porton Down-forskere ikke er i stand til å identifisere nervegassen til å være av russisk produksjon, og har vært forarget av presset de er utsatt for for å hevde nettopp det».
Selv om man skulle godta den britiske regjeringens konklusjon om bruk av Novichok – og den har nektet å overlevere prøver til Russland, eller noen andre – så utgjør dette ikke bevis for at Russland styrte angrepet. Kjemikaliet ble fremforsket under Sovjetunion-epoken. Det er ikke noe bevis for at Russland noensinne har produsert det, og giftstoffet kan like gjerne ha blitt produsert i London, Langley eller en av statene fra det tidligere Sovjetunionen som nå er bittert fiendtlig innstilt mot Russland.
Og om en russer faktisk var involvert, er dét fortsatt et langt skritt fra å være bevis for den russiske regjeringens ansvar.
Den russiske regjeringen har på det mest innstendige benektet noen involvering. President-pressesekretær Dmitrij Peskov sa på fredag: «I internasjonal praksis har vi aldri opplevd slik atferd på statsnivå når meget alvorlige anklager blir fremsatt mot et land – i dette tilfellet vårt land – med slike formuleringer som ‘tilsynelatende’, ‘sannsynligvis’, og så videre.» En slik tilnærming, bemerket han, «bryter ikke bare med folkeretten, men med sunn fornuft i sin helhet.»
Putins regime er dypt reaksjonært, og styrer på vegne av et kriminelt finansoligarki som beriket seg på plyndringen av statseiendom fra den tidligere Sovjetunionen. Men dét er ikke noe bevis for at Putin-regjeringen var involvert i angrepet på Skripal. Det er mange grunner til å stille spørsmål om hvorfor den skulle ha valgt det, da det gir et klar påskudd for aggresjon fra USA og Europa.
Fra standpunktet om hvem som tjener på saken, er de mest sannsynlige skyldige partene i Skripal-forgiftningen heller London og Washington, enn Moskva. De er rasende over at den russiske regjeringen hindrer deres operasjoner i Syria, som sikter på å fjerne Assad-regjeringen og innsette et marionettregime.
Forut for de to siste ukenes hendelser var det en betydelig eskalering i Syria. Den 7. februar utførte amerikanske krigsfly og artilleri en massakre i den nordøstlige provinsen Deir Ezzor – vel vitende at de fleste av hundrevis av dødsfall ville være russiske leiesoldater. Den 25. februar uttalte Trump-administrasjonen at den ikke lenger behøvde ytterligere godkjenning for en omfattende utvidelse av sine militære operasjoner mot Syria og landets allierte, inkludert Iran.
Det er også gjort forberedelser for en direkte konflikt med Russland selv. Ikke lengre siden enn den 19. januar annonserte USAs forsvarsminister James Mattis en ny nasjonal forsvarsstrategi som erklærte: «Stormaktskonkurranse – ikke terrorisme – er nå hovedfokus for amerikansk nasjonal sikkerhet».
Alle regjeringene som er involvert i den nåværende kampanjen er krigshissende regimer, drevet av militær-etterretningstjenester. De står dessuten overfor dype interne kriser. Storbritannia er revet av interne konflikter over Brexit. Trump-administrasjonen i USA snubler fra krise til krise og utfører for tiden en utrensning av topp-regjeringsrepresentanter. I Tyskland har de store partiene endelig dannet en regjering, nesten seks måneder etter valget sist september – den siste brikken i det politiske maskineriet som kreves for å sikre den amerikansk ledede antirussiske alliansen som nå er satt i spill.
I tillegg til å rettferdiggjøre utvidelsen av krig i utlandet, gir kampanjen mot Russland påskuddet for en eskalering av angrepet på demokratiske rettigheter på hjemmebane. I USA har kampanjen over «russisk innblanding» allerede blitt brukt av styringsklassen – anført av Det demokratiske partiet og CIA – som påskudd for å sensurere Internett.
Den 20. mars markerer 15-års-jubiléet for lanseringen av Irak-krigen i 2003 basert på en strøm av løgner. Som en del av en samordnet kampanje for å «bevise» eksistensen av masseødeleggelsesvåpen brukte USA og Storbritannia måneder til å produsere etterretning, som resulterte i to «tvilsomme dossierer» og de sendte til og med våpeninspektører til Irak. Da disse inspektørene ikke fant noen bevis for et atomvåpen- eller et kjemisk våpenprogram, sto USAs utenriksminister Colin Powell frem for FN og presenterte sin famøse og helt fabrikerte lysbildeforestilling, som angivelig var «bevis» for Iraks skjulte ukonvensjonelle våpen. På det grunnlaget forpliktet Tony Blairs Labour-regjering Storbritannia den 18. mars til å støtte en amerikansk ledet krig.
Det samme manuskriptet blir brukt nå igjen, bare med den forskjell at saken som nå spilles opp mot Russland angående Skripal er enda dårligere underbygd enn den som ble tilbudt for berettigelsen av krig mot Irak.
Innen de politiske etablissementene i alle de involverte imperialistmaktene er det ingen vesentlig opposisjon mot den nåværende katastrofale kursen. Labour-partiet i Storbritannia, som demokratene i USA, er de mest krigerske talsmenn for antirussiske tiltak. I media har ikke en eneste stor publikasjon kommet ut mot den skitne kampanjen som blir ført, fordi den hellige «frie pressen» ikke er noe annet enn talerør for finansoligarkiet og dets pådriv for å tilrane seg hele verdens markeder og ressurser.
Arbeiderklassen kan kun bekjempe den voksende faren for krig ved sin egen uavhengige politiske handling, i opposisjon til alle partiene fra styringsklassen. Dannelsen av en ny antikrig-bevegelse – en bevegelse som forener den store mengden arbeidende mennesker og ungdom i opposisjon til kapitalisme og imperialisme – er en ytterst presserende politisk oppgave.