Putin vinner russisk presidentvalg under voksende ustabilitet både internasjonalt og på hjemmebane

Av Vladimir Volkov og Clara Weiss
19 March 2018

Det russiske presidentvalget søndag den 18. mars avsluttet, ikke overraskende, med seier for den sittende presidenten Vladimir Putin i første runde. Med 82 prosent av stemmene opptelt var Putin gjenvalgt for en fjerde periode med 75 prosent av de avgitte stemmene. Mens vestlige medierapporter har indikert at det var uregelmessigheter i flere valglokaler, er det liten tvil om at Putin vant valget med et klart flertall. Han er dermed satt til å være Russlands president i ytterligere 6 år.

Til tross for omfattende innsats fra Kreml og regionale myndigheter for å få folk til å stemme – inkludert en bombardering av velgerne med e-post og tekstmeldinger – var valgdeltakelsen på rundt 60 prosent den laveste av alle presidentvalg siden 1991, og falt betydelig under de 70 prosentene som ble proklamert som det offisielle målet.

Pavel Grudinin, kandidaten for Det russiske kommunistpartiet (KPRF), fikk 12,26 prosent av stemmene og kom inn på andreplass. Vladimir Zhirinovskij, leder av det ytre-høyre-nasjonalistiske liberal-demokratiske-partiet, fikk rundt 6 prosent av stemmene. Grudinin, multimillionær og eier av et stort landbruksforetak, stilte for KPRF til tross for at han ikke er medlem av partiet. I mange år var han medlem av det styrende Kreml-partiet Det forente Russland, og til og med en betrodd av Vladimir Putin under hans første presidentvalgkampanje.

To andre nasjonalistkandidater, lederen for det stalinistiske partiet Russiske kommunister Maksim Suraikin, og lederen for Den russiske alle-folkslag-unionen Sergei Baburin, fikk begge mindre enn 0,7 prosent av stemmene. I den liberale opposisjonens leir mottok Ksenia Sobtsjak flest stemmer med 1,5 prosent. Jabloko-partiets leder Grigorij Yavlinskij fikk 0,9 prosent av stemmene, litt mer enn den mer moderate kandidaten til Vekst-partiet Boris Titov, som fikk rundt 0,7 prosent.

Resultatene av valget er fremfor alt en ingen-tillits-erklæring til styrkene fra den pro-vestlige liberale opposisjonen som, på tross av at de nyter betydelig støtte i innflytelsesrike lag av de styrende elitene, inkludert i deler av Kreml-ledelsen, fikk statistisk sett minimal støtte fra velgerne. Samtidig var Vladimir Putins suksess hovedsakelig resultat av det faktum at det store flertallet av velgerne ikke kunne se noe progressivt alternativ til ham.

Det russiske presidentvalget fant sted under hittil usette geopolitiske spenninger, og en vedvarende nedgang i befolkningens levestandard. I den umiddelbare oppstarten av valget var den britiske regjeringen spydspiss for en kampanje for økende press på den russiske regjeringen over den angivelige Skripal-forgiftningen, med medier i hele Europa og USA som fremmet en mer aggressiv militær innstilling mot Russland i Midtøsten og Europa.

Denne situasjonen har markert forsterket krisen i det styrende oligarkiet, med enkelte seksjoner som taler for en pro-vestlig regime-endring i Russland, mens andre forsøker å finne ulike måter å oppnå en forhandlingsløsning med amerikansk og europeisk imperialisme.

Alexei Navalnij, som var de facto hovedmotstander til Vladimir Putin, kalte for en boikott av valget etter å ha blitt nektet muligheten til å stille som kandidat. Navalnij er et direkte redskap for verdensimperialismen i dens forsøk på å undergrave Russland innenfra, for å få gjennomført en «regime-endrings»-operasjon og få omgjort landet til en koloni av imperialismen. Hans kampanje var bredt og entusiastisk dekket av de ledende amerikanske og vest-europeiske mediene, som fremstilte ham som et «demokratisk» alternativ til Putins autoritarisme. Faktisk har Navalnij imidlertid nær tilknytning til russiske høyreorienterte og fascistiske krefter, som ligner de som gjennomførte det pro-vestlige kuppet i Ukraina i 2014.

Navalnij har uten tvil støtte fra visse kretser innen de russiske elitene som ikke ser noen annen måte for å beskytte sine formuer og sine privilegier, enn definitivt å kapitulere for de vestlige maktenes press.

Ksenia Sobtsjak representerer en noe mykere variant av samme linje. Medie-kjendis og datter av Anatolij Sobtsjak – den første post-sovjetiske borgmesteren i St. Petersburg og mentor for Vladimir Putin – deler Navalnijs hovedorientering, og adskiller seg bare fra ham i sin avvisning av et voldelig regimeskifte. Under valgkampen uttrykte Sobtsjak synspunkter som er uforenlige med den offisielle russiske regjeringspropagandaen, mens hun opptrådte på landets ledende TV-kanaler. Hun har erklært at Krim ble annektert av Russland i strid med internasjonal folkerett, at de vestlige sanksjonene var berettiget og uttrykte et forsøk på å styrke demokratiet i Russland, osv.

Det faktum at hun fikk gjøre det innen rammen av valgkampen, vitner om at hun representerer innflytelsesrike kretser innen Kreml-ledelsen, som grunnleggende sett snakker gjennom henne til den vestlige verdens ledere: «Se, vi er fortsatt de samme som for tjue år siden; vi er for et fritt marked, vi er for samarbeid med vesten; hvis vi i dag er tvunget til å true dere og flekke tenner, er det bare fordi vi er presset opp i et hjørne, fordi dere ikke vil ta hensyn til oss og respektere våre interesser.» Sobtsjak spiller rollen som kanal for Kremls forsøk på å finne en avtale med de vestlige lederne. Samtidig er hennes innsats rettet mot å holde den vankende delen av ‘comprador’-elementene i det russiske borgerskapet innenfor rammen av et lojalt forhold til den nåværende regjeringen.

Putin bygger sin politikk på en kombinasjon av russisk nasjonalisme og militære trusler, med appeller til vesten om å «bli rimelige igjen» og komme tilbake til et «partnerskap». I sin militaristiske tale den 1. mars – som var uovertruffen med hensyn til aggressivitet – presenterte han en rekke nyutviklede russiske atomvåpen, som hvis de skulle komme til anvendelse ville gjøre planeten til en ubeboelig ørken.

I innenrikspolitikken presenterer Putin seg som en leder som står over partipolitiske uenigheter, som har «reist Russland opp fra knærne», har holdt igjen oligarkiet og sørget for borgernes velferd.

Virkeligheten er imidlertid en ganske annen. Massiv sosial ulikhet og de imperialistiske maktenes eskalerende krigskampanje peker mot det faktum at Putins kommende presidentperiode vil bli preget av ekstrem og voksende ustabilitet.

Den nominelle inntekten til hoveddelen av befolkningen har skrumpet det siste halvannet året med faktoren 1,5 regnet i dollar-termer, noterte nylig Nezavisimaya Gazeta. En tilsvarende nedgang skjedde i husholdningenes utlegg på forbruksvarer: i løpet av de siste fem årene er utlegg per husstandsmedlem gått ned fra $ 406 til $ 260 i måneden. Ifølge sosiologer sier selv de fleste som har oppsparte midler at de maksimalt vil være strekke for en periode på tre måneder.

I mellomtiden øker konsentrasjonen av rikdom i oligarkiets hender jevnt og trutt. I 2017 økte antallet russere som eier mer enn $ 5 millioner med 27 prosent fra året før, til 38.000 individer, ifølge ‘World Wealth Report’, en rapport publisert av selskapet Knight Frank. De superrike (de som eier $ 50 millioner, eller mer) så sitt antall stige med over 26 prosent (til 2.600 individer), mens antall russere som hadde mer enn $ 500 millioner, økte med 22 prosent fra 2016 til 2017, til 220 individer. Knight Frank har beregnet at tilsammen eier de russiske multimillionærene $ 1,2 billioner, som tilsvarer 73,5 prosent av Russlands BNP i 2017.

Russiske arbeidere hater og forakter den dypt korrupte styringseliten. Dette er hovedgrunnen til at Vladimir Putin stilte som en «uavhengig kandidat», og ikke som leder av partiet Det forente Russland. Faktisk var det et forbløffende faktum i før-valg-perioden at regjeringspartiet som helt dominerer de representative organene på alle nivå – føderalt, regionalt og kommunalt – formelt ikke stilte egen kandidat. Partinavnet ble nesten ikke nevnt i valgkampanjen.

Vladimir Petukhov, leder av Senter for kompleks samfunnsforskning ved Sosiologisk institutt for det russiske vitenskapsakademiet, snakket med nett-avisen Gazeta.ru om det «ganske skarpe skiftet fra den tiår-lange trenden med en sosial søken etter stabilitet til en søken etter endring», som hadde skjedd over de foregående månedene. Mellom oktober 2016 og oktober 2017 økte antallet tilhengere av endring fra 39 prosent til 52 prosent. Ifølge historikeren og statsviteren Valerij Soloveij var det «første gang i løpet av de siste 25-26 årene i Russland at søken etter endring overgår søken etter stabilitet. Og dette blant alle sosio-demografiske grupper.»

Hverken den autoritære militaristiske nasjonalismen til Putin, eller kursen til den liberale opposisjonen i retning radikale innrømmelser til imperialistmaktenes ny-kolonialistiske ambisjoner, tilbyr en vei frem for arbeiderklassen. Det eneste alternativet til utsiktene for en ny verdenskrig og et nukleært ragnarok ligger i perspektivet for revolusjonær sosialistisk internasjonalisme, det vil si kapitalismens omveltning – roten til kriger og sosial ulikhet internasjonalt.

Det er dette perspektivet som motiverte Bolsjevik-partiet under ledelse av Lenin og Trotski i deres makterobring i oktober 1917. Den russiske arbeiderklassen må igjen erkjenne denne arven som sin egen. Dette krever en bevisst assimilering av lærdommene fra forræderiet som ble utført av stalinismen på grunnlag av det nasjonalistiske programmet «sosialisme i ett land» – og en kamp for å bygge en seksjon av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale i Russland.