For 15 år siden i dag, natta fra den 20. til den 21. mars 2003, begynte væpnede styrker fra USA og Storbritannia en ulovlig og uprovosert invasjon av Irak, et land med en befolkning på 26 millioner. Da bomber og missiler begynte å regne ned over Iraks byer og tanks og pansrede kjøretøy krysset grensa fra Kuwait satte den amerikanske presidenten George W. Bush i gang en aggressiv krig, med katastrofale konsekvenser som nå former verdenspolitikken.
World Socialist Web Site beskrev konsekvensene av dette angrepet for det irakiske folket som «sosiocid», den bevisste ødeleggelsen av hele den moderne sivilisasjonens infrastruktur (se: «Den amerikanske krigen og okkupasjonen av Irak - mord av et samfunn»; o.anm.: engelsk tekst, 3 deler). Lignende katastrofer har siden blitt påført Syria, Libya og Jemen, som et direkte resultat av fortsettelsen og utvidelsen av amerikansk aggresjon av Bush sin demokratiske etterfølger Barack Obama. Nå truer Donald Trump med å føye Iran og Nord-Korea til lista.
I følge den løpende kalkylen til Krigskostnads-prosjektet (Costs of War Project), sponset av Watson Institute of International and Public Affairs ved Brown University, har krigene i Irak og Afghanistan til sammen drept 370.000 mennesker direkte og 800.000 mennesker indirekte (der Irak utgjør hoveddelen av totalen). Andre estimater, basert på dødelighetsundersøkelser og andre folkehelsemålinger, setter dødstallene så høyt som 2,4 millioner.
Krigen mot irak ble lansert av president Bush og den britiske statsministeren Tony Blair på grunnlag av bevisste og flagrante løgner: Iraks president Saddam Hussein hadde «masseødeleggelsesvåpen» som truet verdens befolkning; og han var i allianse med al-Qaida bevegelsen til Osama bin Laden, som hadde gjennomført 9/11-terrorangrepene på New York og Washington.
Sannheten – godt kjent for imperialismens propagandister allerede den gang – var at Hussein aldri hadde hatt mer enn primitive kjemiske våpen, levert av USA og de europeiske maktene for bruk mot Iran under krigen mellom Iran og Irak på 1980-tallet. Hans rudimentære atomprogram hadde blitt helt nedlagt under USAs og FNs oppsyn. Og Hussein var fullstendig fiendtlig innstilt til sunni-fundamentalistene i Al-Qaida, som i sin tur forsøkte å styrte hans sekulære nasjonalistiske regime.
Som WSWS forklarte var den egentige motivasjonen for krigen å ta kontroll over Iraks oljeressurser, som er av de største i verden, og for at den amerikanske imperialismen skulle få en dominerende strategisk posisjon i Midtøsten, kilden til hoveddelen av verdens oljeeksport, og dermed gi Washington et strupetak på oljetilførselen til sine store rivaler i Europa og Asia.
Hva angår internasjonal lov var den amerikansk/britiske invasjonen av Irak en kriminell handling, og et fullstendig uberettiget brudd på Iraks rettigheter som en suveren nasjon. Under prinsippene som ble fastlagt ved Nürnberg-tribunalet – der det ble erklært at planlegging og lansering av aggressiv krig var nazistenes største forbrytelse, og var opphav til alle de andre forbrytelsene, inkludert Holocaust – burde Bush, Blair, visepresident Cheney og assistenter som Colin Powell, Donald Rumsfeld og Condoleezza Rice alle ha blitt tiltalt som krigsforbrytere og fengslet for resten av livet.
Sammen med dem på tiltalebenken ville sitte mediekommentatorene og redaktørene som spredte Bush-administrasjonens løgner og oversvømte den amerikanske offentligheten med krigspropaganda, i en samordnet og forsettelig innsats for å undertrykke den massive antikrig-stemningen. New York Times spilte hovedrollen, med korrespondenten Judith Miller som hovedkanal for offisielle påstander om «masseødeleggelsesvåpen», mens spaltisten Thomas Friedman erklærte at han «ikke hadde noe problem med en krig for olje». Washington Post-spaltisten Richard Cohen pøste på med at Colin Powells presentasjon for FNs sikkerhetsråd – basert på fabrikerte «bevis» for irakiske lagre av kjemiske våpen – var «så sterk, så overbevisende» at «det er ikke noe valg», annet enn å gå til krig.
I absolutt kontrast til de selvtilfredse utgytelsene i de foretakstyrte mediene, gjennomførte World Socialist Web Site en kontinuerlig eksponering av Bush-administrasjonens løgner, og søkte å oppmuntre til den massemotstanden mot krigen som fant uttrykk i de til da usette massedemonstrasjonene som ble gjennomført over hele verden i løpet av månedene før USA og Storbritannia angrep, og som involverte titalls millioner mennesker.
David North, redaksjonsleder for WSWS, sammenlignet i en uttalelse publisert 21. mars 2003 det uprovoserte angrepet på et stort sett forsvarsløst land med nazistenes invasjon av Polen i september 1939, mens han bemerket at Bush-administrasjonen hadde, som nazistene, lagt ut på en handlingskurs som måtte ende i katastrofe. North advarte:
«Uansett utfallet av de første stadiene av konflikten som har begynt, har amerikansk imperialisme satt et stevnemøte med katastrofe. Den kan ikke erobre verden. Den kan ikke igjen pålegge Midtøstens folkemasser koloniale sjakler. Den vil ikke finne noen bærende løsning for sine interne plager med krig som medium. Snarere vil de uforutsette vanskelighetene og den voksende motstanden krigen skaper intensivere alle de interne motsetningene i det amerikanske samfunnet.»
Denne advarselen har blitt fullstendig bekreftet. Krigens konsekvenser for det amerikanske samfunnet har vært forødende. For igjen å referere tallene publisert av Cost-of-War-prosjektet i november 2017, vil den amerikanske føderale regjeringen pr. avslutning av inneværende budsjettår i september 2018, ha brukt eller forpliktet $ 5,6 billioner på 9/11-kriger, hoveddelen av beløpet i Irak, inkludert medisinske kostnader og uføreutbetalinger til krigsveteraner for resten av deres liv.
Forøvrig, siden Bush og Obama-administrasjonene finansierte krigsutgiftene ved belåning i stedet for å beskatte de rike, har den føderale regjeringen pådratt seg rentekostnader som til slutt vil beløpe seg til $ 8 billioner – mer enn den faktiske kostnaden for krigen. Wall Street vil med andre ord håve inn så mye i ekstrainntekt, fra krigene som de har påtvunget det amerikanske folket og verden.
Mens 4.800 amerikanske soldater døde i Irak, går den menneskelige prisen langt utover det. Anslagsvis en million av de to millioner soldater som hadde tjenesteturer i Irak og Afghanistan, har søkt støtte og begynt å motta trygd for funksjonshemning, blant annet hundretusenvis som lider av posttraumatiske stressforstyrrelser og traumatiske hjerneskader.
Det er andre like ødeleggede konsekvenser for det amerikanske samfunnet som helhet. Demokratiske rettigheter har blitt desimert av oppbyggingen av en nasjonalsikkerhetsstat som er engasjert i masseovervåkning av hele USAs befolkning, inkludert telekommunikasjon, Internett og sosialmedier. Hele samfunnet har blitt mettet av vold, som ikke bare stammer fra Irak, men fra et kvart århundre med nesten uavbrutt militær aggresjon i Midtøsten, Sentral-Asia, det tidligere Jugoslavia, Afrika og – kanskje heller før enn senere – Det fjerne østen.
Innsatsen for å opprettholde en verdensomspennende dominerende posisjon ut av alle proporsjoner i forhold til USAs faktiske tyngde i verdensøkonomien – USA bruker mer på militæret enn de neste dusin land til sammen – har vært drivkraften for drastiske kutt i sosiale utgifter, har underminert utdanning, infrastruktur, helsetjenester og andre sosiale nødvendigheter.
En annen konsekvens av krigen i Irak har vært fremveksten av militær-etterretningapparatet til en sentral rolle i det amerikanske politiske livet. Irak- og Afghanistan-krigsforbryterne – Kelly, Mattis, McMaster – styrer Trump-administrasjonens nasjonale sikkerhetspolitikk. Det demokratiske partiet blir for tiden overtatt av et kobbel av militær-etterretnings-operativer, nesten alle veteraner fra krigene i Irak og Afghanistan. De fleste var ikke grunnplan-soldater, men befal, Special-Forces-operativer, eller etterretningsagenter, som delte både politisk perspektiv og kriminelt ansvar med de som organiserte og startet krigen.
15-års-jubiléet for krigen har vært lite bemerket av amerikanske medier, som foretrekker å forbigå imperialismens forbrytelser og sin egen medvirkning i taushet. Det er desto mer nødvendig da de samme metodene som ble brukt for å rettferdiggjøre krigen mot Irak nå blir anvendt for å legge til rette for en enda mer forferdelig ulykke, en provokasjonskampanje og aggresjon mot Russland, med en logikk som fører mot en fullt-ut krig som involverer atomvåpen.
Om noe, så er den nåværende kampanjen mot Russland basert på enda spinklere og mer gjennomsiktige løgner enn kampanjen mot Irak, der Vladimir Putin erstatter Saddam Hussein som mål for demoniseringen. Den angivelige russiske forgiftningen av den britiske spionen Sergeij Skripal har i dette narrativet blitt det tilsvarende til Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen. Den britiske utenriksministeren Boris Johnson er en reprise på Colin Powell i rollen med å levere «bevis» for nødvendigheten av en eskalerende konfrontasjon med regimet som er i Washington og Londons sikte.
Disse 15 årene har imidlertid ikke gått hen forgjeves. Over hele verden er det et voksende publikum for den ene konsekvente stemmen for opposisjon mot imperialistisk krig – World Socialist Web Site. Det marxistiske perspektivet som fremmes av WSWS viser veien fremover for den internasjonale arbeiderklassen. Kampen mot krig i dag krever byggingen av Det sosialistiske likestillingspartiet (SEP - USA) og dets søsterpartier rundt om i verden i Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale.