Millioner av elever og ungdom deltar i demonstrasjoner i dag i 800 byer over hele USA, sammen med mange andre i byer over hele verden.
Ifølge en USA TODAY/Ipsos-meningsmåling sa mer enn én av fem personer i alderen mellom 13 og 17 at de ville delta i demonstrasjonene, hvilket vil si at protestene er de største elevledede demonstrasjonene i USAs historie. I tillegg sier 25 prosent av ungdommene spurt at de planlegger å delta via sosiale medier.
«Marsjér for våre liv»-protester ble opprinnelig kalt og organisert av overlevende fra skoleskytingen den 14. februar i Parklands Florida, der 14 studenter og tre lærere og trenere ble drept og 17 såret. Skolesskytinger har rammet en hel generasjon. Ifølge en Washington Post-analyse har 193 grunnskoler eller videregåendeskoler opplevd skyting på skoleområdet i skoletiden siden Columbine-High-School-massakren i 1999. 187.000 skoleelever har dermed blitt direkte berørt.
Skoleskytinger har imidlertid satt fokus på et langt bredere spekter av misnøye. Det er en generell følelse blant ungdommen at den regelmessigheten av skolemassakre som de utsettes for gjenspeiler styringsklassens likegyldighet og forakt for deres liv.
En New York Times-artikkel publisert på fredag pekte nervøst på den politiske radikaliseringen av de unge som reflekteres av dagens protester. Times bemerket at «meningsmålinger har funnet at som gruppe kombinerer de unge både liberale sosiale overbevisninger og en intens oppmerksomhet på den eksisterende politiske og økonomiske orden».
Times sin forsiktige beskrivelse av fiendtligheten mot den «økonomiske orden» er en referanse til meningsmålinger som viser at flere unge amerikanere ville foretrukket å leve i et sosialistisk eller kommunistisk samfunn enn i et kapitalistisk. Undersøkelser av amerikanere mellom 18 og 29 år viser at bare 14 prosent tror at landet er på rett vei. Tallet er, om noe, enda lavere blant de litt yngre, de i ungdomsskolealder.
Arbeiderklasseungdom i dag står overfor forhold som er langt verre enn deres foreldres, som selv konfronteres av en historisk reversering av sine livsbetingelser. Medianinntekter for ungdom er 43 prosent lavere enn i 1995. Gjennomsnittlig studiegjeld har økt til $ 37.712, fra $ 24.000 i 2008. Nesten ett av fem barn under 18 år i USA lever i fattigdom, mens mer enn 40 prosent lever i lavinntektshusholdninger, med inntekter mindre enn det dobbelte av den offisielle føderale fattigdomsdefinisjonen.
Veksten av en ungdomspolitisk bevegelse kommer midt i en voksende bølge av arbeiderklassekamp over hele USA og internasjonalt. Streiken til Vest-Virginia-lærerne i februar-mars er blitt etterfulgt av en én-dags-streik av New-Jersey-lærere, og opprop og planer om arbeidsnedleggelser i Oklahoma, Arizona, Kentucky, Tennessee og andre delstater. Internasjonalt har det brutt ut protester blant lærere og utdanningspersonell i Kenya, Nigeria, Argentina, Jamaica, Nederland, Storbritannia, Slovenia, Canada og andre land.
Opposisjonen blant lærerne er et uttrykk for et bredere sinne i hele arbeiderklassen over rekordstor sosial ulikhet. På torsdag gikk titusenvis av togførere, lærere, sykepleiere, flytrafikkledere og andre offentlig ansatte i Frankrike ut i streik, mot president Emmanuel Macrons høyreorienterte arbeidslivsreformer.
Den samtidige utviklingen av en bevegelse blant arbeidere og skoleungdom er et forvarsel om et stort utbrudd av samfunnskonflikt og klassekamp.
Det demokratiske partiet og mediene søker å styre ungdommens sinne mot opprop for våpenkontroll – som hvis det skulle innføres uunngåelig vil knyttes til tiltak for å øke statsmakten og overvåkningen av befolkningen. Videre, som bombekampanjen i Austin Texas har vist, ville ikke slike tiltak stoppe massevoldsepidemien i USA, som bare vil anta andre former.
Styringsklassens største bekymring er å forhindre en bevegelse som adresserer den underliggende årsaken til vold i det amerikanske samfunnet, og som uunngåelig vil forbinde ungdommens protester med arbeidernes kamp. Demokratene håper at de kan lede elevenes sinne mot «valgurnene» – det vil si til å velge demokrater ved kongressvalgene i november i år, og ved presidentvalget i 2020.
Enhver seriøs undersøkelse av årsakene til våpenvold peker imidlertid på katastrofen produsert av det kapitalistiske systemet.
Det er umulig å adskille serien av drapshandlinger utført av fremmedgjorte og brutaliserte individer fra en bredere stemning av fortvilelse og håpløshet produsert av katastrofale sosiale forhold og undertrykkelsen av enhver progressiv motstand mot det kapitalistiske systemet. Ifølge en nylig studie økte selvmordsraten for hvite barn og tenåringer med 70 prosent mellom 2006 og 2016, mens selvmordsraten for svarte barn og tenåringer økte med 77 prosent.
Vold på hjemmebanen kan heller ikke skilles fra vold i utlandet. De som er involvert i protestene i dag har levd hele livet under «krigen mot terror»: invasjonen av Afghanistan for nesten 17 år siden, i 2001; invasjonen av Irak i 2003; bombingen av Libya i 2011; den pågående amerikanskstøttede borgerkrigen i Syria. Flere kriger er på agendaen.
Billioner av dollar blir brukt på våpen, mens ressursene til offentlig utdanning, helsetjenester (herunder psykisk helse) og andre sosiale tjenester kuttes. Trump-administrasjonen undertegnet et budsjett i går, støttet av både demokrater og republikanere, som tildeler Pentagon rekordhøye 700 milliarder dollar, samtidig som styringselitene insisterer på at det ikke er penger til å sikre at lærere blir betalt en anstendig lønn og ungdom som uteksamineres fra høyskoler (college) ikke belastes med titusenvis av dollar i studiegjeld.
Faktum er at den største voldsanføreren er den amerikanske staten, både i utlandet og innenlands. Mens 122 mennesker har blitt drept i skoleskytinger siden Columbine-High-School-massakren i 1999 har politiet drept rundt 1000 mennesker i året over samme periode, mange av dem ungdom og skoleelever.
Den amerikanske imperialismens blodige voldsutøvelse – og medienes påskynding av volden – har de giftigste konsekvensene internt i USA. Den infiserer den politiske kulturen i hele landet, som presidentskapet til Donald Trump bare er ett uttrykk for.
Siden masseprotestene som brøt ut etter innsettingen av Trump for mer enn et år siden har Det demokratiske partiet viet all sin innsats til å lede motstanden mot hans høyreorienterte og fascistiske politikk inn bak en kampanje for aggresjon i Midtøsten, og mot Russland. De har hyllet CIA-torturister og militærkommandanter skyldige i krigsforbrytelser som foregangsmenn og -kvinner for demokratiske rettigheter. Skulle deres agenda realiseres ville det bety at mange av de som deltar i protestene ville bli sendt ut i krig.
Fremveksten av protester og demonstrasjoner blant arbeidere og skoleungdom ligner forholdene som utviklet seg i Frankrike i 1968. Styringsklassens evne til å legge bånd på sosial uro har imidlertid blitt alvorlig undergravd. Det politiske etablissementets partier, i USA og internasjonalt, er dypt diskrediterte. De stalinistiske og sosialdemokratiske organisasjonene som for 50 år siden jobbet for å legge bånd på arbeiderklassekampene, eksisterer ikke lenger eller har beveget seg skarpt til høyre. De høyreorienterte antiarbeiderklasse-fagforeningene søker desperat å undertrykke en bevegelse som utvikler seg utenfor deres kontroll, og i opposisjon til dem.
For unge som søker en vei fremover må dreiningen bli mot arbeiderklassen. Arbeiderklasse- ungdommens kamper må knyttes til alle arbeidernes kamp for anstendig arbeid, lønn, helsetjenester og en trygg pensjonering. Kampen mot forholdene som produserer volden i Amerika må bevisst utvikles som en bevegelse mot krig, ulikhet og det kapitalistiske systemet. Dette krever et fullstendig brudd med både Det demokratiske og Det republikanske partiet og med styringsklassens statsapparat.
Det sosialistiske likestillingspartiet (SEP - Socialist Equality Party) og ungdomsbevegelsen Internasjonal ungdom og studenter for sosial likestilling (IYSSE – International youth and Students for Social Equality) bygger et sosialistisk politisk lederskap i arbeiderklassen. Vi appellerer til unge som deltar i protestene i dag og til alle studenter og arbeidere over hele verden, om å bli med i IYSSE og SEP, og til å ta opp kampen for sosialisme.