Anslagsvis 800.000 mennesker gikk ned Pennsylvania Avenue i Washington DC i den nasjonale Marsjér-for-våre-liv-demonstrasjonen på lørdag. Oppmøtet for Washington-DC-marsjen, den største av 800 demonstrasjoner over hele USA og internasjonalt, overgikk arrangørers forventninger som var for en halv million deltakere. Noen medier sier at demonstrasjonen var den største i den amerikanske hovedstadens historie.

Videregåendeelever og annen ungdom som deltok i demonstrasjonen hadde langt mer på hjertet enn våpenkontroll og midtperiodevalgene – sakene fremmet av media og Det demokratiske partiet. Mange forsøkte å koble masseskytingsepidemien i amerikanske skoler til bredere problemstillinger, fra promoteringen av militarisme og krig, til fattigdom og sosial ulikhet.

Internasjonal ungdom og studenter for sosial likestilling (IYSSE) gjennomførte en vellykket og vel mottatt kampanje i demonstrasjonen. IYSSE-aktivister intervjuet elever og distribuerte tusenvis av eksemplarer av den siste pamfletten «De sosiale og politiske røttene til masseskytinger i Amerika».

Mange av de som deltok i samlingen trer for første gang inn i det politiske liv og søker etter et politisk perspektiv. Opposisjon mot krig fremstod som et dominerende tema, selv om det fant lite uttrykk i de offisielle talene og slagordene.

Soriah, en videregåendeelev, sa: «Jeg tror at det å ha vært i krig så lenge har virkelig merket folk. Vi ser en økende grad av politibrutalitet der politiet blir mer militarisert med alle sine overgrep og drap. Jeg tror det har mye å gjøre med folk som ikke tar våpenkontroll på alvor, og nå har det utviklet seg til et langt større problem.»

Soriah forbandt den voksende bevegelsen av videregåendeelever til oppropene om streik blant lærere, i opposisjon til strupingen av midler til offentlig utdanning. «Vi har sett lærerne streike, jeg vet at Vest-Virginia-lærerne gikk til streik, og at Oklahoma-lærere streiker neste uke. Det har bare blitt et stort problem. Lærere er ikke betalt nok, skolene er ikke finansiert nok. Vi gir så mye penger til vårt militære for å gjøre gud-vet-hva i utlandet. Penger som egentlig trenger å bli her, spesielt for skolene våre.»

Jackie, en privatskolelærer (charter school) fra Washington DC, kom til marsjen med lærerkollegene Danielle og Yolanda. Jackie tok opp de sosiale røttene for våpenvolden: «Ingen stoppet Parkland-skyteren, ingen sjekket ham underveis; han hadde ingen som sjekket ham selv om det var så mange tegn.»

«I steden for å by ham redskap for å takle sitt sinne, ser du at han vendte seg til et våpen som måten for å løse sine problemer. Hva ser de? De ser vold i videospill, på tv, de er desensitivert fra det faktum at en pistol tar en persons liv for alltid.»

Spurt om de konstante angrepene på utdanning og hvordan lærerne ofte bærer byrden med å måtte takle ungdom som er rammet av den sosiale krisen, sa Jackie: «De vil gi meg en pistol for å avvæpne voldige elever, men de gir meg ikke engang økonomi for å kunne bo her i byen hvor jeg jobber. Jeg skal bære våpen og ha ansvar for det som en del av jobben min? I tillegg til å ringe opp foreldre når elever er fraværende eller å være barns sykepleier når de blir syke. Vi blir ikke engang gitt midler til å ha en sykepleier i bygningen alle dager i uka, og bare for noen timer dagen.»

Spurt om hva hun mente om Vest-Virginia-lærernes streik tidligere denne måneden, så vel som behovet for å forene arbeidere over hele landet og internasjonalt mot angrep på sosiale budsjetter, sa Jackie: «Vi må forstå hva som bringer oss sammen mer enn hva skiller oss. Det er lærere i landområder og i byområder, og vi ønsker alle de samme tingene. Vi ønsker å være rustet til å undervise våre elever.»

Deb er en terapøyt fra Colorado som kom til Washington DC for demonstrasjonen. «De tar mer penger fra helsevesenet. Det er BS. De kan gi alle disse skattekuttene til velstående mennesker, men folk som trenger pengene mest, dem tar de fra, inkludert matbongene. Hvor mye penger gir de militæret? Bare Trumps militærparade kunne finansiere så mye.»

«Dette handler ikke bare om våpen. Det handler om livskvalitet. Tilgang til psykisk helsebehandling. Hjelp for de som trenger det. De fleste av skoleskytingene og knivstikkingen utøves av elever med tidligere psykiske problemer.»

Kiresten, 20 år, og Emily, 21 år, er unge arbeidere fra Virginia Beach. Kiresten jobber i salg, og Emily er maskinoperatør.

Kiresten sa: «Jeg tror ikke det handler bare om våpen. Jeg tror det er andre problemer vi trenger å snakke om som psykisk helse. ... Jeg er ikke enig med mange av disse krigene. Jeg er ikke enig i å gå inn i et land fordi du vil ha territorium. Alt som samfunnet gjør, når du ser krigene og alle som blir bombet, det er et stort problem. Hvis det er slik vår egen president håndterer ting, tror folk kanskje det er sånn de skal håndtere det også.

«Jeg er ikke enig med de rike skal få gjøre hva de vil og komme seg unna med det. Hvis jeg ikke betaler en parkeringsbot må jeg i fengsel. Jeg mener at om de hadde flere jobber, flere oppsøkende programmer, spesielt for barn når de er yngre ... de har rekreasjonssentre – hvis de gjorde mer av det, ville det hjelpe barna med noe å faktisk se frem til. Det skal være mer penger for jobber. Våre prioriteringer er bare ikke rett.»

Rocco er en videregåendeelev fra Washington DC: «Det er mange endringer som trengs i dette landet akkurat nå. Jeg har vokst opp med kunnskap om at vi har vært i krig det meste av mitt liv. Vår fremtidige generasjon bør ikke vokse opp og være vant til krigføring. Hvis vi virkelig ønsker å oppnå fred i verden, bør ikke våre umiddelbare løsninger være å gå til krig og ta andres liv.»

Spurt om hva han tenkte om Det demokratiske partiet sa Rocco: «Demokrater er like maktsultne som republikanerne. Jeg tror sosialisme er en bedre måte å leve i samfunnet på. Jeg tror det er den idéelle måten å leve på. Jeg vil være for at ungdom og arbeidere står opp mot dagens system, og endringene må skje nå før tingene blir verre i vårt politiske klima. Å være på dette arrangementet, gir meg mer håp for fremtiden, og det gjør meg mer opprømt og motivert for å gjøre den forandring for våre kommende generasjoner.»