Sisis valgsvindel og Den egyptiske revolusjonens skjebne

30 March 2018

Valglokalene stengte onsdag etter Egypts tre dagers svindelvalg kalt av den amerikansk-støttede diktatoren general Abdel Fattah al-Sisi, som tok makten ved et blodig kupp i 2013.

Selv om offisielle resultater enda ikke er publisert var resultatet aldri i tvil. Sisi rapporteres å ha vunnet over 90 prosent av stemmene mot sin eneste motstander, den lite kjente pro-regime-politikeren Moussa Mostafa Moussa, som meldes å ha fått knapt 3 prosent.

Moussa hadde offentlig støttet Sisis gjenvalg inntil han ble utvalgt til å stille som motkandidat for å låne valgfarsen et ferniss av legitimitet. Potensielle kandidater som kunne ha budt en ekte utfordring for Sisi, inkludert ledende figurer i de egyptiske væpnede styrker, ble truet, skremt og i minst ett tilfelle fengslet for å forhindre dem fra å stille.

Mens diktatoren fikk nesten alle stemmene var valgdeltakelsen betydelig lavere enn ved det siste tilsvarende valget avholdt i 2014. Mens regjeringen hevdet at det var forventet at valgdeltagelsen ville være 40 prosent, viste andre kilder at den sannsynligvis var nærmere 30 prosent, med yngre velgere som holdt seg unna i mengder. Alle beretninger til følge hadde mindre enn 25 millioner av de 60 millioner registrerte velgerne deltatt.

Valglokalene var stort sett tomme på onsdagen som var valgets tredje dag, da regimet arrangerte en ekstraordinær kampanje for å true og bestikke velgere til å avgi sine stemmer. Regjeringstjenestemenn truet med å bøtlegge registrerte velgere som ikke avleverte sin stemmeseddel. Arbeidsgivere busset sine arbeidere til stemmelokalene, og truet i noen tilfeller med oppsigelse for de som ikke leverte sine stemmer. I fattigere nabolag kjørte høyttalerbiler rundt og lovet kontantbetaling og matrasjoner for de som stemte. I enkelte områder lovet tjenestemenn å utføre offentlige infrastrukturprosjekter for distrikter med en deltagelse på minst 40 prosent.

Massefraværet av egyptiske velgere under disse betingelsene gjenspeilte det sydende sinnet og hatet mot regimet blant brede deler av befolkningen.

Siden Sisi kom til makten for fire år siden har han utført brutale politistatstiltak. Den egyptiske generalen konsoliderte makten ved omveltningen av den valgte presidenten Mohamed Mursi som var støttet av det muslimske brorskapet, og massakren av mer enn 1.600 av Mursis supportere på gatene i Kairo i 2013.

Siden da har anslagsvis 60.000 mennesker blitt rundet opp og fengslet av politiske årsaker. Tusenvis har forsvunnet sporløst og tortur er gjennomgående i regimets fengsler. Opposisjonelle nettsteder har blitt stengt, inklusive alternative medier, og de store mediene har blitt grundig skremt til å gi ekko av den offisielle propagandaen.

Undertrykkelsen i dag er verre enn det var under det 30-årige amerikanskstøttede diktaturet til Hosni Mubarak, som ble veltet av den egyptiske arbeiderklassens masseopprør i februar 2011.

I mellomtiden har Sisis diktatur implementert feiende «reformer» for å oppfylle vilkårene som ble pålagt av en 12 milliarder dollar avtale med Det internasjonal pengefondet (IMF), inngått i 2016.

Big business – inkludert hæren, som styrer opptil 40 prosent av Egypts økonomi – har sett sine profitter øke, mens arbeiderklassen har lidd et kraftig kutt i sin levestandard som følge av valutadevalueringer, inflasjon, nedskjæringer av subsidier og økte skatter. Omtrent 40 prosent av Egypts nesten 100 millioner innbyggere er tvunget til å leve for mindre enn 2 dollar dagen, mens arbeidsledigheten er gjennomgående skyhøy, særlig for ungdommen. Ifølge offisiell statistikk er 26,7 prosent av befolkningen i alderen fra 18 til 29 arbeidsledig. Det virkelige tallet er uten tvil langt høyere.

De samme amerikanske tjenestemennene som fordømte det nylige russiske valget som illegitimt og som fordømte et planlagt valg i Venezuela som svindel før det var avholdt, har sjenket et velvillig blikk til den fabrikerte avstemmingen i Egypt.

På mandag tvitret den amerikanske ambassaden i Kairo et bilde av Chargé d'Affaires Thomas Goldberger ved en valglokale sammen med meldingen: «Som amerikanere er vi veldig imponert over entusiasmen og patriotismen til egyptiske velgere.»

Og i Washington på tirsdag bekreftet State Departments talsmann amerikansk støtte til en «transparent og troverdig valgprosess» i Egypt, mens de avsto fra videre kommentarer om karakteren av den korrupte og foraktelige prosessen som faktisk utfoldet seg i landet, fordi den enda ikke var avsluttet.

Den amerikanske imperialismen støtter Sisi-regimet fullt ut, og fortsetter å betjene det med 1,3 milliarder dollar i militærhjelp hvert år, et beløp som bare overgås av det som kommer Israel tildel. Angivelige betingelser om menneskerettigheter og demokratisering som Kongressen har heftet på denne støtten blir rutinemessig feid til side i den nasjonale sikkerhetens navn, uten protester fra hverken demokrater eller republikanere. Mens våpenstøtten i navnet berettiges av «krigen mot terror» blir de amerikanske våpnene faktisk anvendt for en terrorstyring av den egyptiske befolkningen.

At Washington bakker Sisi samtidig som de førte blodige kriger for regimeendringer i Libya og Syria i «menneskerettighetenes» og «demokratiets» navn avslører ikke bare amerikansk imperialismes hykleri, men også dens kontrarevolutionære strategi tvers over hele Midtøsten.

Både den amerikanske støtten til Sisis kupp og dens militære inngrep i Libya og Syria var rettet mot å knuse de revolusjonære omveltningene som rystet regionen i 2011, i det som ble kalt «den arabiske våren», samtidig som man fremmet pådrivet for å pålegge amerikansk imperialismes ubestridte hegemoni over denne oljerike og strategisk viktige regionen.

Washingtonstrategenes kontrarevolutionære planer løper imidlertid uunngåelig opp mot en oppblussing av klassekamp over hele regionen. De siste månedene har sett masseprotester i Tunisia og Iran, samt streiker av leger og lærere i Algerie. Den egyptiske arbeiderklassens sydende misnøye vil uunngåelig bryte ut igjen i revolusjonær kamp.

Denne trusselen ble indikert av Der Spiegel i Tyskland, der regjeringen også har støttet Sisi. «Politiets vilkårlighet, stigende matvarepriser, ungdomsarbeidsløshet og en president som i stadig større grad mister kontakten med folket – alle disse faktorene som utløste opprøret mot Mubarak for syv år siden er igjen til stede i Egypt,» advarer magasinet. «Derfor bør den tyske føderale regjeringen ikke forblindes av Sisis løfte om stabilitet, men se nøye på hva som skjer i Kairo.»

Det er avgjørende under disse betingelsene at leksjonene fra sviket av Den egyptiske revolusjonen av 2011, og de bredere omveltningene i hele regionen, blir studert og assimilert av klassebevisste arbeidere og ungdom som kommer i kamp.

Massedemonstrasjonene – og fremfor alt den egyptiske arbeiderklassens massestreiker – var i stand til å vippe den amerikanskstøttede diktatoren Mubarak og ristet landets politiske etablissement til fundamentet. Imidlertid, uten å etablere sin politiske uavhengighet og uten et revolusjonært parti til å lede seg, kunne den egyptiske arbeiderklassen ikke velte kapitaliststaten og legge grunnlaget for å nå sine sosiale og demokratiske mål om å få slutt på kapitalistisk utnyttelse og imperialistisk undertrykkelse.

Igjen og igjen forsøkte det egyptiske nasjonale borgerskapet, med støtte fra sine imperialistiske overherrer, å kaste frem erstatninger for Mubarak med sikte på å underordne arbeiderklassen til kapitalistisk styre og imperialistisk dominans. I denne operasjonen fikk det borgerskapet kritisk politisk bistand og samarbeid fra pseudo-venstre-representanter av privilegerte lag i den egyptiske middelklassen organisert i Den revolusjonære sosialistgruppen (RS).

Forbundet med Den internasjonale sosialistorganisasjonen (ISO) i USA, Det sosialistiske arbeiderpartiet (SWP) i Storbritannia og elementer av venstrepartiet die Linke i Tyskland, jobbet RS i hver fase av revolusjonen for å kanalisere de egyptiske arbeidernes revolusjonære bestrebelser inn bak den ene eller den den andre fraksjonen av borgerskapet. Først fremmet de illusjoner om militæret, og deretter støttet de det muslimske brorskapet som «revolusjonens høyrefløy». Da den folkelige opposisjonen mot Mursi-regjeringen vokste tilpasset de seg igjen til generalene og hyllet Sisis kupp som en «andre revolusjon».

Den bitre leksjonen for Egypts arbeiderklasse, og for arbeidere over hele verden, er at revolusjonens seier er umulig uten å etablere arbeiderklassens politiske uavhengighet, i opposisjon til alle av borgerskapets fraksjoner og deres medsammensvorne blant pseudo-venstre-kreftene i middelklassen, som er fiendtlige mot en sosial revolusjon.

Utfallet av Den egyptiske revolusjonen bekrefter et sentraltema i Teorien om den permanente revolusjon, utviklet av Leo Trotskij: at i undertrykte land er det bare arbeiderklassen som kan lede kampen for demokrati og mot imperialisme, og at denne kampen bare kan fullføres gjennom omveltingen av det kapitalistiske systemet, som del av en internasjonal sosialistisk revolusjon.

Den nye bølgen av kamper som bryter ut på tvers av Midtøsten, og som uunngåelig vil krasje ned over det kriseridde regimet til general Sisi, krysser nå med en langt mer fremskreden utvikling av klassekampen internasjonalt enn det som var tilfelle i 2011. Nå skjer det i kontekst av lærernes massekamper, og andre kamper fra andre deler av arbeiderklassen, som bryter ut i USA, Europa, Latin-Amerika og i Midtøsten selv.

Det avgjørende spørsmålet er byggingen av et revolusjonært parti av den egyptiske arbeiderklassen, som en del av Den internasjonale komitéen for den fjerde internasjonale, som kjemper for at arbeiderne tar makten i Egypt og i hele Midtøsten, som en del av den sosialistiske verdensrevolusjonen.

Bill Van Auken