Babylon Berlin: En påkostet fjernsynserie om 1920-tallets Tyskland

Av Sybille Fuchs
2 April 2018

«Til aske, til støv ...», Berlin i 1929, en syndens pøl, et opprevet samfunn som morer seg til døde, en dans på vulkanens kant mot et bakteppe av eskalerende klasse- og gatekamper.

Første verdenskrigs grusomheter har blitt fortrengt, men på ingen måte glemt, de krigsskadde krøplingene sees overalt, tungt krigstraumatiserte «skjelvere» prøver å dempe sine skavanker med opiater, som gangsterene gjør sine gode forretninger på. Militære og storindustrielle arbeider ulovlig med styrkingen av hæren.

Babylon Berlin

Slik presenteres Berlin i fjernsynserien Babylon Berlin, først kringkastet sist oktober på den tyske kanalen Sky 1, og nå tilgjengelig i 16 episoder på Netflix. Det er den dyreste tyske fjernsynsproduksjonen hittil (med et estimert budsjett på € 40 millioner). Selv om serien ble produsert med delfinansiering fra den offentlige tyske kringkasteren ARD vil den ikke vises der før sent kommende høst.

Babylon Berlin er basert på den første av en serie romaner av Volker Kutscher (Der nasse Fisch, «Den våte fisken»; publisert på engelsk med tittelen Babylon Berlin) og vant fire priser ved årets Tyske fjernsynsprisgalla i januar, for beste drama serie, cinematografi, musikk og produksjon eller kostymedesign. Serien var også nominert i kategoriene for beste regissør, skuespiller, skuespillerinne og klipp.

En trio av velkjente filmskapere har ansvaret for regi og manus: Tom Tykwer (Run Lola Run, Heaven, Cloud Atlas), Achim von Borries (Love in thoughts, Four Days in May), og Henk Handloegten (Learning to Lie, Summer Window). Von Borries og Handloegten samarbeidet også på manus for Goodbye Lenin!

Weimar-republikkens «Gyldne år»

Babylon Berlins handling foregår i den tyske hovedstaden Berlin, den gang verdens tredje største metropol, på slutten av Weimar-republikkens såkalte Gyldne år (1919 til 1933). Det var år kjennetegnet av en viss gjenoppretting av økonomien, muliggjort av Dawes-Plan-kredittene og en viss lindring av nedbetalingsbetingelsene pålagt av Versailles-traktatens skadeerstatninger fra 1919. Denne perioden fikk en dramatisk slutt med aksjemarkedkrasjet Den svarte fredagen i oktober 1929, som utløste en global finanskrise.

I henhold til Tykwer er «Babylon Berlin en bredt anlagt, mangefasettert detektivfilm med mange karakterer, plassert i en historisk sammenheng som speiler vår tyske og europeiske samtid på en forbløffende måte.» Spørsmålet melder seg, lever det påkostede skuespillet opp til, eller berettiger denne beskrivelsen?

Det er nedlagt stor innsats for å gjenskape perioden. Filmen ble skutt på mer enn 300 steder. Berlins Røde rådhus tjente som «Den røde borgen», dvs. politiets hovedkvarter. Hele gater og torg i Berlin ble enten gjenoppbygd i studio, eller filmet på originalstedene med korresponderende endringer tilført for å skru klokka tilbake. Utallige veteranbiler kjører gjennom gatene, forbi tiggere, arbeidsledige og forbipasserende, som alle haster til sine gjøremål. Sammen med hovedpersonene bærer også de mange tusen statistene kostymer inspirert av datidens mote.

Filmskaperne forsøker å gjenskape den legendariske berusende atmosfæren fra det gyldne 1920-tallet med kostymer, design og et utmerket lydspor. Musikken, en blanding av Charleston, jazz, swing og chansons i stil fra den gang, passer stemningen av «dansen på vulkanens kraterkant». Sangen «Til aske, til støv», sunget av Svetlana Sorokinas, aka Nikoros (litauiske skuespillerinne og sanger Severija Janušsauskeitė), er henførende.

Babylon Berlin

Alt dette trekker tilskueren inn i hvirvelen av hendelser, men hva skjedde egentlig i Berlin dengang?

Kutscher fortalte Observer i Storbritannia: «Jeg er er veldig nysgjerrig på den tidsepoken – en viktig tid, ikke bare i tysk historie. Jeg lurte bestandig på hvordan et sivilisert land, en republikk som Tyskland, kunne endres til et sånt diktatur. Det er ikke noe lett svar på det.»

Et forsøk på en forklaring for hvordan Tyskland kunne henfalle til barbari ville selvfølgelig være velkommen. Beklageligvis er imidlertid Babylon Berlin ikke i stand til å by noe håndgripelig til forståelsen av hvorfor Weimar-republikken kollapset, og portretteringen av epoken er tynget av klisjéer. De reelle årsakene til nazistenes makterobring en kort tid senere forblir vage eller forvrengte. Resultatet er at enhver referanse til den nåværende situasjonen også forblir overfladisk.

Samfunnet i 1929 var dypt splittet og stratifisert. På den ene siden, de rike og nouveau riche, bohemene og de fra skyggeverden, som morer og underholder seg på nattklubber, barer og kabareter og på de fine restaurantene, på pornokinoer og bordeller. På den andre siden råder bitter fattigdom, arbeidsledighet, prostitusjon og sosial harme innen arbeiderklassen.

I 1928-valget fikk Det sosialdemokratiske partiet (SPD) flest antall stemmer, mer enn 9 millioner (anslagsvis 30 prosent), og vant 131 plasser i Reichstag [parlamentet; nå Bundestag]. Kommunistpartiet (KPD) kom på fjerdeplass, etter stor fremgang, og fikk 3,2 millioner stemmer og 45 plasser. Regjeringen som oppsto var en storkoalisjon av SPD og forskjellige borgerlige partier – Det tyske demokratiske parti, Det katolske senterpartiet og Det tyske folkets parti – ledet av kansler Hermann Müller (SPD).

Nazi partiet fikk mindre enn 3 prosent av stemmene, og 12 plasser, men det ventet i fløyene mens de trakk veksler på det politiske uføret og den voksende økonomiske krisen. Samtidig var storindustrielle figurer, reaksjonære monarkister og Reichswehr-offiserer [hæren; nå Bundeswehr] ivrige etter å reetablere Tyskland som en imperialistisk stormakt.

Seriens plott er fritt basert på Kutschers historiske kriminalroman. Detektiven Gereon Rath (Volker Bruch) er forflyttet fra Köln til Berlin, der han jobber sammen med unge Charlotte Ritter (Liv Lisa Fries) fra Berlin. Hun kommer fra en fattig bakgrunn og prøver å holde familien over vannet, med sekretærarbeid ved politiets hovedkvarter på dagtid og som deltidsprostituert i den trendy nattklubben Moka Efti om natten.

Klubben drives av en armensk gangsterboss (Mišel Matičević). Mellom Rath og Charlotte er det et forhold på trappene, men som i episodene hittil i hovedsak støter på hindringer. Begge skuespillerne tolker de komplekse stadiene av forholdet som utvikler seg gjennom deres faglige samarbeid på en troverdig måte.

Raths nemesis er kommissar Bruno Wolter (ypperlig spilt av Peter Kurth). Han er sjef for byens «moralpoliti» og bindeledd til «Svarte Reichswehr» (de illegale paramilitære styrkene bygd opp av det tyske militæret under Weimar-perioden). I personen Wolters forenes den kjærlig ektemannen og barnevennen med den brutale snikskytteren og korrupte politimannen, helt i stand til iskaldt å myrde for å skjule sine aktiviteter for en gjenoppretting av Tysklands krav på imperialistisk storhet.

Babylon Berlin

I tillegg til Rath, Ritter, Wolter og mange andre fiktive karakterer trukket fra Kutschers roman, opptrer også en rekke historiske figurer i løpet av serien. Den sistnevnte kategorien inkluderer den i sin tid kjente kriminologen og lederen for Berlins Mordkommisjon Ernst Gennat (Udo Samel), Berlins borgermester Gustav Böß (Detlef Bierstedt), tysk Reichspresident Paul von Hindenburg (subtilt og jovialt spilt av Gunther Lamprecht, kjent fra R. W. Fassbinders Berlin Alexanderplatz), den tyske utenriksministeren Gustav Stresemann (Werner Wölbern) og hans franske motpart Aristide Briand (Rolf Kanies), som kjeder seg gjennom en fremføring av Brecht-Weills Tolvskillingsoperaen og bare så vidt unnslipper et attentat.

Til forskjell fra romanfortellingen dukker gjentatte ganger en psykiater opp, som med suggestivterapi (hypnose) prøver å helbrede traumatiserte mennesker som Rath ved å føre dem tilbake til traumenes opprinnelse – krigen. Kunstgrepet med fortiden antyder farene for krigen som skal komme.

Historisk uvitenhet

Den fiktive gjenskapingen eller fremstillingen av historiske begivenheter i skuespill, litteratur, og filmer har en lang forhistorie, med mange lysende eksempler. Som det kan bemerkes skrev William Shakespeare noen av disse.

Mange forfattere, fra Walter Scott og Victor Hugo i det nittende århundret til Lion Feuchtwanger i det tjuende, leverte fremragende bidrag til kategorien historisk roman. Sovjetiske filmskapere som Sergeij Eisenstein leverte seriøse forsøk langs disse linjene, og Hollywood-forfattere og regissører på 1930 og 1940-tallet bega seg ofte inn på området, selv om deres troskap til den historiske sannheten ofte virkelig må kunne betviles.

Og det reiser et kritisk anliggende. For å sikre at den historiske epoken det angår ikke bare reduseres til et dekorativt bakteppe må ikke bare ambiensen og kostymene være relevante, men dramatikeren, forfatteren eller filmskaperen må også ha absorbert og tatt inn over seg noe viktig om epokens sosiale relasjoner, klassene og de politiske kreftene. Her ligger Babylon Berlins største svakhet, til tross for seriens betydelige budsjett og komplekse beretningsstruktur. Den får aldri virkelig grep på periodens sosiale og politiske dynamikk.

Dette demonstreres tydeligst av serienes sentrale dramatiske handlingsforløp. En gruppe angivelige «Trotskister», kjent som «Den røde festningen», smugler gull fra Sovjetunionen for å støtte Trotskij, som lever forvist av Stalin-regimet i Tyrkia.

Gruppen begår terrorhandlinger, trykker appeller for «Den fjerde internasjonale» og blir så brutalt meid ned i et regn av maskinpistolild av gangstere fra Sovjetambassaden.

Slike påfunn har ingenting med historisk virkelighet å gjøre. Trotskistene avviste prinsippielt individuelle terrorhandlinger, og i 1929 kunne det ikke være snakk om en «Fjerde internasjonale». Trotskijs tilhengere vurderte seg på det tidspunktet som en det av Den kommunistiske internasjonale.

Babylon Berlin

Behovet for en ny internasjonal ble ikke fremmet før etter Hitlers maktovertagelse i 1933, og Trotskijs «Åpne brev for en Fjerde internasjonale» ble ikke utgitt før våren 1935, og organisasjonen ble ikke grunnlagt før september 1938. Dette er noe mer enn bare poetisk lisens.

Trotskijs tilhengere i Berlin smuglet ikke noe gull. De kastet heller ikke, som i Babylon Berlin, kniver på portretter av Stalin. Tyske arbeidere og støttespillere for Trotskij som Anton Grylewicz og Oskar Hippe kjempet under de vanskeligste personlige og politiske forhold mot den katastrofale ultra-venstre politikken til Stalin, og hans hovedrepresentant i Tyskland Ernst Thälmann.

Den stalinistiske «sosial-fascisme»-politikken, som argumenterte med at det reformistiske SPD og nazi-partiet var «tvillinger», opponerte mot alle former for samarbeid mellom SPD og KPD, til og med for defensive formål. Trotskij skrev mange dypsindige artikler om situasjonen i Tyskland fra sitt tyrkiske eksil. Han førte en kampanje for en Enhetsfront mellom KPD og SPD, som måten Kommunistpartiet kunne vinne tillit hos arbeiderne som enda var lojale Sosialdemokratene. Hans advarsler ble tragisk bekreftet etter at nazistene var ved makten og brutalt undertrykte arbeiderklassens lederskap og ødela deres uavhengige organisasjoner. Ikke så mye som et ekko av denne titanske kampen er å finne i Babylon Berlin.

Trotskijs skrifter fra denne tiden svarer på spørsmålet Kutscher og filmskaperne stiller seg: hvordan ble «demokratiske» Tyskland et monstrøst diktatur? Helt konkret, hvordan hadde det seg at to store arbeiderpartier, SPD og KPD, med flere hundre tusen militante medlemmer og millioner av stemmer bak seg, ikke fikk mønstret noen effektiv motstand mot Hitler og fikk forhindret nazistenes maktovertagelse?

Babylon Berlin overser ikke arbeiderbevegelsen og viser voldelige konfrontasjoner mellom sosialdemokrater og kommunister. En nøkkelepisode viser begivenhetene som har blitt kjent som «Blodige mai» i 1929, da Berlin-politiet ledet av Karl Friedrich Zörgiebel (Thomas Thieme) og den prøyssiske innenriksministeren Carl Severing (begge SPD) beordrer et brutalt angrep på kommunistarbeidere. Statsvolden fortsatte fra den 1. mai til den 3. mai, med mer enn 30 protesterende og tilfeldig involverte drept, hundrevis skadet og 1.200 arrestert.

Det sosialdemokratiske lederskapet forsvarte den borgerlige orden med ekstrem brutalitet – også og spesielt rettet mot arbeidere. Imidlertid var KPD, paralysert og demoralisert av den stalinistiske politikken, ute av stand til å vinne arbeidere vekk fra SPD. I noen tilfeller, under «sosial-fascisme»-perioden, gjorde stalinistene felles sak med nazistene mot Sosialdemokratene.

Disse liv-og-død spørsmålene fremkommer bare i fragmentert og forvirret form i Babylon Berlin. Tilskueren vil ikke kunne få hode eller hale på problemstillingene. Det er mangel på enhver seriøs forståelse av de politiske sakene og den historiske konteksten.

«Svarte Reichswehr»

Babylon Berlin

Andre utviklingstrekk, som for eksempel den ulovlige opprustingen av hæren, presenterer Babylon Berlin mer vellykket. Versailles-traktaten forbød Tyskland å ha flyvåpen og begrenset bakkestyrker til 100.000 menn. Til tross for det arbeidet Freikorps [høyreorienterte paramilitære grupper] og ledende militærpersonal gjennom hele Weimar-perioden for å omgå forbudet. Store våpenlagre, ammunisjon og utstyr var skjult fra overskuddslagre etter krigen og ble anvendt i hemmelige manøvre på storeiendommer stilt tilgjengelig av sympatiserende grunneiere.

Reichswehr-ledelsen ønsket for enhver pris å gjenoppruste Tyskland massivt. Babylon Berlin viser hvordan høyreorienterte politikere etablerte klikker, og hvordan regulære hæroffiserer, tidligere frivillige soldater og storindustrielle bunkret store lagre av de mest moderne våpen og giftgass.

Et nytt og illegalt tysk luftvåpen ble skapt i Lipetzk ved Moskva. Alt dette foregår mer eller mindre under det politiske lederskapet i Berlins stilltiende påsyn. SPD, som hadde vunnet valget med slagord som «Mat til barn i steden for krigsskip», stemte i 1928 i parlamentet under sin SPD-kansler Hermann Müller for godkjenning av ekstra midler til bygging av krigsskip. Ved en ny avstemming kort tid senere gikk SPD-fraksjonen inn for å avslutte prosjektet. Det forslaget fikk imidlertid ikke flertall.

I fjernsynserien blir det ulovlige flyvåpnet avslørt av journalisten Samuel Katelbach (Karl Markowics). Dette påminner om Carl von Ossietzkys rolle, han som publiserte artikkelen «Windiges aus der deutschen Luftfahrt» [løslig oversatt: «Blest fra den tysk luftfarten»] i sitt tidsskrift Die Weltbühne den 4. mars 1929. Etter Reichswehrs spill i kulissene ble han anklaget og i 1931 dømt for spionasje til 18 måneders fengsel. Etter løslatelsen ble pasifisten arrestert igjen av nazistene som holdt ham fengslet frem til hans død av mishandling i 1938.

Disse begivenhetene og intrigene rundt opprustingen av Reichswehr, som til slutt også bidro vesentlig til nazistenes seier, er ganske imponerende skildret i Babylon Berlin. Men uansett, det forblir uklart hvorfor den mektige tyske arbeiderbevegelsen ikke var i stand til å bekjempe de reaksjonære kreftene og by et progressivt alternativ til den hitlerske fascismen. I så henseende henger det ved hele serien en pessimistisk dommedagsstemning som ikke byr noen vei ut.