Lærernes opprør sprer seg mens titusenvis streiker i Oklahoma og Kentucky

3 April 2018

Læreropprøret i USA gikk inn i et nytt stadium på mandag da titusenvis av lærere, elever og arbeiderklassesupportere deltok i massive protester i Oklahoma og Kentucky. Den voksende bølgen av uro blant utdanningspersonell trenger ikke bare alle arbeideres oppmerksomhet og støtte, men også deres aktive deltakelse.

30.000 lærere i Oklahoma gikk ut i streik etter å ha avvist en engangslønnsøkning på $ 6.000 og en tarvelig økning av skolefinansieringen, i vesentlig grad dekket inn ved regressive skatter, slik det ble vedtatt av delstatens lovgivende forsamling på torsdag. De tusenvis av lærere som protesterte i Kentucky fordømte vedtaket i forrige uke av en lov som reduserte pensjoner.

Del av mengden ved Capitol-bygningen

Arbeidsnedleggelsen i Oklahoma, som opprinnelig ble annonsert som en én-dags-streik, fortsetter i dag. Skoledistrikt på tvers av hele delstaten har kunngjort at de vil holde stengt, med mange som rapporterer om at stengningene vil fortsette minst til og med onsdag. Mens fagforeningene gjør alt de kan for å få lærerne tilbake på jobb, er det en kraftfull stemning for utvidelse og forlengelse av streiken.

Utviklingsforløpene i Oklahoma og Kentucky er det siste uttrykket for en oppblussing av klassekamp i USA og rundt om i verden. De følger mindre enn én måned etter Vest-Virginia-lærernes 9-dagers-streik og én-dags-streiken til lærere i Jersey City i New Jersey. Den 28. mars samlet tusenvis av lærere seg i Phoenix i Arizona, for å kreve en 20 prosent lønnsøkning og bedre finansiering av offentlige skoler.

Lærernes streiker etterfølger også demonstrasjonene til hundretusenvis av skoleungdom sist helg.

Utenfor USAs grenser har det vært streiker og protester de siste ukene av lærere i Hellas, Brasil, Argentina, Mexico, Storbritannia, Canada, Kenya og mange andre land. Togførere i Frankrike begynte en serie rullende arbeidsnedleggelser mot høyreorienterte arbeidslivsreformer i går, etter streiker av metallarbeidere i Tyskland og Tyrkia og opprør i Iran, Tunisia og Marokko tidligere i år.

Veksten av klassekonflikt blåser vekk hele rammeverket til den offisielle borgerlige politikken og dens institusjoner. Den knuser forestillingene til den høyreorienterte, middelklasse-identitets-politikken og påstanden som uopphørlig fremmes av New York Times og andre medier om at de essensielle splittelsene i USA dreier seg om rase og kjønn, ikke klasse.

Arbeiderne i Oklahoma, Kentucky, Vest-Virginia og Arizona er alle i såkalte «røde delstater», det vil si de delene av landet som forhenværende demokratiske presidentkandidat Hillary Clinton nylig forkastet som «bakvendte», fordi de stemte for Trump i 2016-valget. Middelklassorganisasjonene som går i bane rundt Det demokratiske partiet har gjentatte ganger uttalt at arbeiderne i disse delstatene, hvorav de fleste er hvite, er reaksjonære og rasistiske.

Kravene som fremmes av lærere i disse delstatene er ikke definert eller begrenset av geografi, rase eller yrke. Det er ikke overraskende at lærerne står i fronten for klassekampene som utvikler seg, siden utdanningsfinansieringen har blitt forsømt gjennom flere tiår med budsjettnedskjæringer. Lærerne konfronteres hver dag med konsekvensene av den sosiale krisen i Amerika, fra fattigdom og arbeidsledighet til narkotikaavhengighet og hjemløshet.

Angrepet på lærere og offentlig utdanning er et aspekt av en sosial kontrarevolution som har vært rettet mot alle deler av arbeiderklassen. Selv om et lite sjikt av foretaksoligarker har ansamlet ufattelige nivåer av rikdom, står flertallet av befolkningen konfrontert med lave lønninger, svimlende helsetjenestekostnader og ødeleggelsen av den sosiale infrastrukturen.

Når lærere i Oklahoma snakker om å måtte ta på seg flere jobber, om ikke å være i stand til å betale ned på tusenvis av dollar i studielån, og å måtte se at hva som helst av lønnsøkninger de får blir spist opp av stigende tilleggsbetalinger for tilgang til helsetjenester og diverse fratrekk fra forsikringsdekningen, da gir de stemme til en universell erfaring alle arbeidere kjenner igjen.

Klassekampen under utvikling har brakt arbeidere i direkte konflikt med antiarbeiderklasse og foretaksorganisasjonene – fagforeningene – som i flere tiår har jobbet for å undertrykke opposisjon mot jobb- og lønnskutt og sosial ulikhet. Som i Vest-Virginia blir streikene i Oklahoma og Kentucky også organisert av grunnplanarbeidere i opposisjon mot fagforeningene og de velstående, øvre-middelklasse-lederne som kontrollerer dem

I etterspillet av Vest-Virginia-streiken gjentok Randi Weingarten, president for Den amerikanske lærerføderasjonen AFT (årsinntekt $ 500.000), den nylige uttalelsen fra fagforeningsadvokater til Høyesterett i tilfelle Janus vs AFSCME: «trygging av fagforeningene er kostprisen for ingen streik». Hun advarte styringsklassen om at svekking av fagforeningene ville «føre til mer aktivisme og politisk handling». Her ser man virkeligheten – at fagforeningene ikke eksisterer for å organisere arbeidernes kamp men for å undertrykke den – når den presenteres uten tilsløring.

De borgerlige mediene var mandag fylt av bekymret kommentarer om konsekvensene av at arbeidere bryter fri fra fagforeningenes tvangstrøyer. New York Times kommenterte at streikene var «organisert av vanlige lærere på Facebook» og hadde tatt «fagforeningene på senga». Bloomberg skrev at streikene «sprer seg raskt over hele landet, uten et klart sluttspill i sikte», og at fagforeningene er i «klemme» fordi lærerne har bevist at de ikke bare er villige til å handle spontant og uanmeldt (‘wildcat’), men at de kan fortsette å gjøre det selv om fagforeningene slutter en avtale.»

Styringsklassens bekymring er at institusjonene som de har satt sin lit til gjennom flere tiår har mistet all sin troverdighet. Deres frykt er forsterket av den utbredt bruken av Internett og sosialmedier, som har gjort det mulig for arbeidere å organisere seg og mobilisere selvstendig og med avvisning av fagforeningsbyråkratiet.

Arbeidernes kamper bringer dem i direkte konflikt med både Det demokratiske og Det republikanske partiet og med hele statsapparatet. Mens Trump-administrasjonen fører et frontalangrep på arbeiderklassen, sentrerer demokratene i allianse med etterretningsbyråene sin kritikk mot Trump på krav om at han skal føre en mer aggressiv krigspolitikk i Midtøsten og mot Russland.

Påstanden om at Russland «sår splittelser» i USA blir brukt til å rettferdiggjøre et regime for internettsensur som har til hensikt å stenge ned nettopp de mekanismene arbeidere anvender til å organisere og koordinere opposisjon mot ‘big business’ og regjeringen.

Mens styringsklassen har utkjempet sin interne konflikt over utenrikspolitikken, har det bygd seg opp en helt annen bevegelse nedenfra, og den har nå brått ut til overflaten av det amerikanske politiske liv. Styringsklassens bestyrtelse over konsekvensene ble registrert mandag i nedsalget på Wall Street, som var drevet av frykt for inflasjon – det vil si stigende lønninger.

De mange forskjellige formene for sosial protest antar en stadig mer tydelig arbeiderklasseidentitet og antikapitalistisk orientering. Den objektive logikken i disse kampene peker i retning av en generalstreik, som forener opposisjon mot sosial ulikhet, lønnsnedskjæringer, økte helsetjenestekostnader og reduserte pensjoner, mot politivold og de myriader av former for den sosiale krisen i USA, og internasjonalt.

For å gjennomføre denne kampen krever arbeidere nye organisasjoner, uavhengig av de prokapitalistiske og kommersielle syndikatene som kaller seg fagforeninger. Det er nødvendig å danne grunnplankomitéer, ikke bare blant lærerne, men blant alle deler av arbeiderklassen: bilarbeidere som arbeider under kontrakter påtvunget av fagforeningsrepresentanter bestukket av foretakene; Amazon og annet tjenestepersonell som arbeider for fattigdomslønninger; telekommunikasjonsarbeidere som konfronterer stigende helsekostnader; studentungdom som står overfor en fremtid med gjeld, arbeidsledighet og krig. Alle arbeidere har samme interesser og samme klassefiender.

Kampen kan ikke begrenses til USA. Som Det sosialistiske likestillingspartiet (SEP) forventet, utvikler klassekampen seg som en internasjonal bevegelse, som undergraver nasjonalismens giftige innflytelse og inspirerer en dypfølt fornemmelse av internasjonal klassesolidaritet. Arbeidere over hele verden er inspirert av hendelsene i Oklahoma og Kentucky, som de var av streiken i Vest-Virginia.

Etableringen av uavhengige organisasjoner for arbeiderklassekamp må være knyttet til utviklingen av et sosialistisk politisk lederskap i arbeiderklassen. Den objektive logikken i kampene som arbeidstakere kommer inn i, må gjøres bevisst. I opposisjon til styringsklassens agenda for krig, reaksjon og diktatur må arbeiderklassen fremme sin egen løsning på krisen som konfronterer menneskeheten: en massiv omfordeling av rikdom, ekspropriering av storforetakene og bankene, og en sosialistisk omorganisering av det økonomisk liv.

Joseph Kishore

Tegn deg for å motta WSWS Teacher Newsletter

WSWS oppfordrer lærere og støttespillere til å tegne seg for å motta Teachers Newsletter med hyppige oppdateringer og for å melde kommentarer eller spørsmål. Klikk her.