Eksplosive sosiale betingelser i Spania bak trekkene mot politistat

Pågripelsen og arrestasjonen av den tidligere katalanske presidenten Carles Puigdemont i Tyskland, på anmodning fra spanske myndigheter, representerer et dystert angrep på politisk opposisjon. Det markerer et nytt skritt mot politistatstyre i Europa.

Bak denne utviklingen ligger det økonomiske, politiske og sosiale spenninger som nå finner sitt uttrykk i en voksende bevegelse av den europeiske arbeiderklassen. Dette er spesielt tilfelle i Spania, som i de siste ukene har sett en streik av Amazon-arbeidere og massedemonstrasjoner av pensjonister med krav om en anstendig pensjon og sosialtrygd.

Til tross for skryting fra den regjerende høyreorienterte Folkeparti-regjeringen (PP) og fra EU, om at Spanias økonomi har overlevd 2008-finanskrasjet som forkrøplet landet i nesten et tiår og at landet nå er godt på bedringens vei, konfronteres arbeidende mennesker – enten de er katalansk-, baskisk- eller spansktalende – med forferdelige og forverrende sosiale betingelser.

Nesten tre og en halv million spaniere er arbeidsledige. Selv om overskriftstallene er at arbeidsledigheten nå er 16,5 prosent, og ned fra 26,3 prosent i 2013, er dette liten trøst da et høyt antall av de sysselsatte er i midlertidig, lavbetalt arbeid. Ifølge offisielle statistikker ble det inngått 21,5 millioner arbeidskontrakter i 2017, der 90 prosent var midlertidige.

Oxfam Intercom rangerer Spania til å ha opplevd den tredje høyeste veksten i ulikhet innen EU siden 2007. Organisasjonen bemerker at den rikeste 1 prosent av den spanske befolkningen forvalter en fjerdedel av nasjonalformuen. Den rapporterer at det ble skapt 7.000 nye millionærer i 2017. Formuene til Spanias tre rikeste tilsvarer den samlede formuen til de fattigste 30 prosent, dvs. over 14 millioner mennesker.

I mellomtiden har utnyttelsen av den spanske arbeiderklassen blitt intensivert. Mens produktiviteten per arbeidstime har økt med 6 prosent siden 2012, har lønnsutleggene bare økt med 0,6 prosent. En fersk undersøkelse viste at 68 prosent av den spanske befolkningen tror at det er vanskelig eller umulig for en gjennomsnittlig arbeider å øke sine sparemidler, uansett hvor hardt de måtte jobbe.

Ti og kvart millioner mennesker lever under den offisielle fattigdomsgrensa. Det er en fattigdomsrate på 22,3 prosent, og den tredje høyeste i EU. Anslagsvis 27,9 prosent av befolkningen – nesten 13 millioner – er utsatt for fattigdom og sosial ekskludering; 22,3 prosent, eller 9 millioner familier, lever for mindre enn € 684 per måned [NOK 6.590] og mer enn 1 million lever på knappe € 342 [NOK 3.295].

Det europeiske nettverket mot fattigdom og sosial ekskludering viser i sin syvende rapport [‘Status etter risikoindikatoren for fattigdom og sosial ekskludering i Spania – fra 2008 til 2016’], at en betydelig del av de spanske fattige består av voksne, med et middels eller høyt utdanningsnivå, som er i arbeid, og har ansvar for småbarn.

Opptil 27 prosent av de fattige spanierne lever i hjem uten belysning, med vannlekkasjer, sopp i vegger og gulv, og i skitne omgivelser.

Antall matbanker øker, særlig i storbyene. De som oppsøker dem omfatter ikke bare de hjemløse, men også et stort antall arbeidende fattige. Ett av tre barna i Spania i dag står i fare for å falle ut i fattigdom og sosial ekskludering.

Etter å ha kommet til makten i 2011 påla PP-regjeringen stramme innsparingstiltak og ble sterkt kritisert for å ha plyndret et pensjonsreservfond på € 66,8 milliarder.

Denne sistnevnte utviklingen forklarer pensjonistenes massedemonstrasjoner i forrige måned. Titusenvis demonstrerte i Madrid, såvel som i Barcelona, Bilbao, Sevilla og Granada, og fordømte regjeringens 0,25 prosent økning av pensjonene som utilstrekkelig.

«Økningen på 0,25 prosent er skammelig,» sa tidligere servitør Jose Maria Elias, 66, til nyhetsbyrået AFP. Han var en av de tusener som demonstrerte i Madrid. «Få alle de korrupte menneskene til å returnere det de stjal og sette det inn i pensjonsfondet,» sa han og refererte til de mange korrupsjonsskandalene som hviler ved det styrende PP. «De har revet i stykker vårt offentlige pensjonssystem,» sa Josefa Albala, 77, som la til at hun bruker sin pensjon for å hjelpe til med å brødfø sin arbeidsledige datter.

I den baskiske regionen i Nord-Spania, hvor nasjonalisme har blitt sterkt fremmet i et forsøk på å splitte den spanske arbeiderklassen, tok titusenvis til gatene uten nasjonale flagg. Mange av de som protesterte har en militant kamphistorie fra de store arbeiderklassekampene, inkludert fra Bilbao-verftene og Bizkaia-stålverkene som ble desimert av sosialistpartiregjeringen på 1980-tallet.

Unge mennesker rammes hardest av ledigheten, fattigdommen og den sosiale ekskluderingen. Arbeidsledighetsraten for personer mellom 16 og 19 år er så høy som 60 prosent. Den er over 40 prosent for aldersgruppen fra 20 til 24, og 25,6 prosent for de mellom 25 og 29 år.

Titusenvis av unge har forlatt Spania og søker arbeid andre steder. En nylig rapport fra Consejo de la Juventud de España (Det spanske ungdomsrådet) viser en generasjon som er preget av arbeidsledighet, usikkerhet og utvandring.

Siden 2012 har over 1 million velutdannede unge voksne forlatt landet. «Vi drar ikke frivillig, de kaster oss ut,» er deres slagord. Mange av dem er sykepleiere, leger og forskere. Der de er i stand til å finne arbeid, er det vanligvis med lavere lønnsnivå. De mindre heldige tviker ut et livsunderhold som betjening på restauranter, kafeer og hoteller for lave lønninger.

De som forblir i Spania, er enten avhengig av familiemedlemmer, på svært små velferdsgoder om de kan få dem, eller de går fra midlertidig jobb til midlertidig jobb. Disse kontraktene inkluderer ikke betalt ferie eller sykepenger og gir liten beskyttelse for arbeidstakere, som kan sies opp uten forklaring eller forvarsel.

De fleste har ikke råd til sin egen bolig og må derfor fortsette å leve sammen med foreldre eller familie. Den gjennomsnittlige alderen hvor spanierne forlater familiehjemmet er nå 29.

Når styringsklassen har vært i stand til å innføre slike nivå av elendighet og fattigdom, skyldes det fremfor alt rollen som de pseudo-venstre-politiske kreftene har spilt.

I år markeres det syvårsjubileum for 15-M-bevegelsen (‘Den-15.-mars-bevegelsen’) eller Los Indignados (‘De sinte’) som oppsto i kampene mot ledighet, økonomiske vanskeligheter og innstrammingstiltak, som ble pålagt av den bredt foraktede sosialistparti-regjeringen (PSOE) fra 2004 til 2011. De viktigste lederne og talsmennene til 15-M-bevegelsen gjorde siden karriere av sin deltagelse i disse protestene, og dukket opp som de nye lederne av pseudo-venstre-partiene og de «sosiale bevegelsene».

Alberto Garzón, for eksempel, var en gang talsmann for Indignados i Malaga og er nå generalkoordinator for Izquierda Unida (IU). Ada Colau, den tidligere lederen av antiutkastelses-plattformen PAH, er nå borgermester i Barcelona, og opptatt med å bryte streiker og forfølge immigrantgateselgere. De engang sinte universitetsprofessorene Pablo Iglesias og Iñigo Erejón leder nå pseudo-venstre-partiet Podemos (‘Vi kan’), som har som hovedrolle å blokkere utviklingen av et uavhengig program, perspektiv og politisk lederskap i opposisjonen mot kapitalisme.

Slik er den råtne rollen til disse kreftene at siden grunnleggingen av Podemos har antallet demonstrasjoner, samlinger og andre spontane aksjoner stupt. Nå begynner en bevegelse av arbeiderklassen og ungdommen å dukke opp igjen, etter egen første-hånds-erfaring med innstrammingene fra Podemos-ledede lokal- og regionalmyndigheter, og partiets nære bånd til det sosialdemokratiske partiet (PSOE).

Loading