Ledere fra det styrende Folkepartiet (PP - Partido Popular), det høyreorienterte partiet Borgerne (Ciudadanos) og sosialdemokratenes Det spanske sosialistiske arbeiderparti (PSOE) anvender begrensede gateprotester som påskudd for å kreve at statsminister Mariano Rajoy stepper opp undertrykkelsen av katalanske nasjonalister.

På mandag oppfordret Ciudadanos-lederen Albert Rivera statsminister Rajoy til å bruke «alle nødvendige midler for å beskytte dommere, offentlige anklagere og tjenestemenn, politiet og generelt sett ærlige og anstendige katalanere» fra «de voldelige separatistkommandoene som organiseres i Catalonia».

Rivera la til: «Vold kan ikke få forme dagliglivet og så terror blant mennesker,» og han hevdet at Ciudadanos-partimedlemmer «har følt økningen av press og trakassering» de siste dagene og hadde bedt om politibeskyttelse. Han ville ikke ut med hvem disse partimedlemmene var, og sa at det ville bety å gi «ledetråder til fienden».

Rivera unnlot å bemerke at den mest voldelige handlingen i løpet av den siste uka var torsdagens angrep med brannstiftelse mot et samfunnssenter i Sarria, Barcelona, som er populært blant katalansk separatistungdom, som etterlot lokalene praktisk talt «uopprettelige». Nazi- og Franco-ist-symboler og slagord var smørt på veggene.

Riveras kommentarer ble fulgt opp med en uttalelse fra sekretæren for organisering av den katalanske seksjonen av det sosialdemokratiske partiet (PSC), Salvador Illa, som krevde at regionalpolitiet Mossos d'Esquadra, måtte «stoppe» CDRs «opprørske handlinger» [O.anm.: CDR står for Komité til forsvar for folkeavstemmingen, og er lokalt organiserte aksjonistgrupper].

Samme dag sa PPs nestleder for sosial og sektorpolitikk Javier Maroto, at CDR-ene «minner» ham om «Kale Borroka» – «Gatekampene» som ble ført av baskisk nasjonalistungdom i et visst samspill med den væpnede separatistgruppen ETA på 1980- og 1990-tallet.

Rivera, Illa og Maroto fremmet sine krav i sammenheng med en håndfull protester holdt over påskehelgen der støttespillere av CDR-ene okkuperte motorveisboder og demonterte hindrene, sånn at bilene kunne passere gratis. CDR-ene, som domineres av pseudo-venstre-partiet CUP, beskriver sine protestaksjoner som «aktiv pasifisme for å forvandle samfunnet» for «å bygge Republikken».

Ifølge Spain Report var protestene «ubetydelige». De katalanske trafikkmyndighetene fortalte til nettnyhetskilden at «effekten på trafikkbildet var relativt liten, med alternative omveier tilgjengelig på alle tre protestplassene».

Innen få timer etter at Rivera avleverte sine kommentarer kunngjorde Den offentlige anklagerens kontor ved Den nasjonale høyesteretten i Madrid at de lanserte en granskning av CDR-ene. Deres handlinger ble beskrevet som «utålelige», og at de utgjorde opprør, løsrivelse og korrupsjon av offentlige midler. Dette er de samme anklagene som er hevet mot tidligere regionalpremier Carles Puigdemont og hans ministre og tjenestemenn ved å erklære uavhengighet sist oktober, og som de kan idømmes opptil 30 års fengselstraff for.

Statsadvokatens kontor sa at de var i samarbeid med politiet og høyesterettsdommere for å «aktivt undersøke» aktivitetene til CDR-ene. Kontoret anklager dem for å være knyttet til en bredere plan om å «undergrave den konstitusjonelle orden, forsvare og hylle folk som blir etterforsket av domstolene for de alvorligste forbrytelsene som kan begås mot en sosial og demokratisk rettsstat, som opprør».

Etter uker med relativ inaktivitet ble CDR-kampanjen gjenopplivet etter pågripelsen av Puigdemont i Tyskland den 25. mars og hans truede utlevering til Spania, og spanske dommeres rettsforfølgelse og pågripelse av flere separatistledere.

Den katalanske separatistbevegelsen har i overveldende grad vært fredelig. Massive årlige demonstrasjoner, som samlet mer enn 1 million mennesker, ble alltid avsluttet uten hendelser. De første virkelige tegn på vold startet den dagen da Puigdemont ble arrestert, med protester rundt regionen som etterlot 100 skadde, inkludert 23 politimenn.

Puigdemont uttalte seg på mandag for første gang siden pågripelsen der han oppfordret katalanerne til ikke å bli provosert, og sa: «Vi kan ikke senke garden for en stat som blir mer og mer autoritær og som begrenser våre rettigheter.»

Marotos kommentarer om «Kale Barroka» er forstemmende og truende. Spania har en lang historie med brutal undertrykkelse av baskisk separatisme. I 2000 endret PSOE og PP straffeloven for å definere Kale Borroka som lavnivå-terrorisme, hvilket tillot at lovovertredere, inkludert mindreårige, kunne dømmes av Høyesterett, som normalt er reservert for terror- og organisert kriminalitet med strafferammer på opptil 18 års fengsel.

I 2002 samarbeidet de to partiene om å vedta Partiloven som tillot at Høyesterett kunne forby politiske grupper «som angriper dette demokratiske frihetsregimet, ... eller politisk støtter terroristgruppers vold og aktiviteter, supplerer eller politisk støtter handlingene til terroristorganisasjoner, med det formål å undergrave den konstitusjonelle orden, eller alvorlig endre den offentlige freden, og terrorisere offentlige myndigheter eller enkeltpersoner eller grupper.»

Et annet endringsforslag til straffeloven ble vedtatt for å straffe enhver som utførte en «unnskyldning for terrorisme». Maksimal varetektsfengsling ble økt til fem dager, der mistenkte kan settes i isolasjon, hindres i å kommunisere med tredjeparter eller motta besøk fra privat lege eller slektninger.

Ved å definere de siste hendelsene som Kale Borroka, søker den spanske staten å gjøre hele antiterrorlovgivningen som ble bygget over flere tiår mot ETA, gjeldende mot katalanske nasjonalister.

Den katalanske krisen brukes til å kriminalisere all politisk og sosial opposisjon under betingelser der klassekampen intensiveres. Fullt oppmerksom på at deres militaristiske innstrammingspolitikk er dypt upopulær, søker styringseliten og partiene deres å mobilisere ytrehøyrekrefter, politiet og hæren.

Det kan ikke settes noe tillit til noen del av det herskende etablissementet for å opponere mot myndighetenes autoritære politikk.

Podemos, den viktigste pseudo-venstre-gruppen i Spania, har forsøkt å svekke den dype opposisjonen blant arbeidere og ungdom mot utviklingen av en autoritær stat. Dette skjer i et land som levde under militære, fascistiske eller monarkistiske diktaturer i opptil to tredjedeler av det 20. århundre. Podemos har demobilisert all motstand mot PP-regjeringen ved å lede arbeidere og ungdom bak en politikk for å sette press på Madrid og Barcelona for å starte forhandlinger med de katalanske separatistene, mens Rajoy fortsatte sin undertrykkingspolitikk.

Samtidig bønnfaller de uopphørlig PSOE, som er PPs kriminelle partnere, om å danne en ny regjering for «fremskritt» i koalisjon med Podemos. Partiet har forholdt seg taus om pressens og de viktigste partienes kampanje om den påståtte volden i Catalonia.

De katalanske nasjonalistpartiene, Puigdemonts Katalanske demokratiske parti (PdeCat), Det katalanske republikanske venstre (ERC) og deres politiske skygge CUP, er ikke i stand til å opponere mot PPs autoritære agenda. Deres eneste mål er å sikre økte fordeler for det regionale borgerskapet gjennom en fremforhandlet avtale med Madrid, i forhåpning om at den skulle gi dem større rett til skatteøkninger og retten til å holde på en større andel av skatteinntektene. For å tiltrekke seg investeringer har de pålagt den katalanske arbeiderklassen en voldsom innstramming, mens de spiller det nasjonalistiske kortet for å sikre seg politisk støtte, særlig blant sjiktene i middelklassen. Nettoresultatet er å splitte og demobilisere arbeiderklassen.

Av samme grunn kan de katalanske nasjonalistene ikke regne med støtte fra det baskiske nasjonalistpartiet (PNV), som er involvert i bakromsforhandlinger med Rajoy-regjeringen om å vedta årets budsjett til sin egen fordel. Mens de formelt opponerer mot å støtte Rajoys budsjett før artikkel 155, som pålegger direktestyre fra Madrid, heves for Katalonia, har PNV ikke oppfordret til noen protester i Baskerland hvor tradisjonelt titusener har blitt mobilisert mot Spanias tilslag mot demokratiske rettigheter.

Den eneste måten å motsette seg Madrids undertrykking i Catalonia og planene for autoritært styre over hele Spania er en utvikling av en forent bevegelse av arbeiderklassen.

Arbeidere i hele Spania, inkludert spansk- og katalansktalende arbeidere i Catalonia, må føre en felles politisk kamp mot alle ‘big business’-partiene og det kapitalistiske statsapparatet og til forsvar for demokratiske rettigheter og for sosialisme.