Streikende jernbanearbeidere og flypersonale paralyserer Frankrike

Av våre reportere
4 April 2018

Jernbanearbeiderne og Air-France-personalets streik paralyserte Frankrike på tirsdag, da renovasjonsarbeidere, kraftstasjonsarbeidere og studenter i Paris også gikk ut i streik.

Ifølge det statlige jernbaneselskapet SNCF deltok over en tredjedel av de 150.000 ansatte i streiken. Blant ombordpersonalet, som er uunnværlig for togtrafikken, var deltakelsen betydelig høyere, med nesten 50 prosent.

Streikende jernbanearbeidere ved Saint-Lazare-stasjonen i Paris

Søttisju prosent av lokførerne og 69 prosent av inspektørene var i streik. Som følge av det ble sju av åtte høyhastighets langdistansetog [TGV], fire av fem regionaltog og to av tre lokaltog innstilt.

SNCF forventer at toginnstillingene forblir høye på onsdag. I de neste tre månedene vil jernbanearbeiderne fortsette sin arbeidskamp. Streiken vil veksle mellom to påfølgende dager med streik og tre påfølgende dager med arbeid.

Air France måtte innstille rundt en tredjedel av langdistanse- og mellomdistanseavgangene på grunn av streiken, og halvparten av innenlandsflyrutene ble kansellert. Flere streiker er planlagt for den 10. og den 11. april.

Mens streiken i Air France er fokusert på høyere lønninger, er jernbanearbeiderne direkte involvert i en maktkamp med president Macrons regjering. Macron vil privatisere jernbanen, stenge ned jernbanestrekninger, redusere arbeidsplasser og avskaffe statuttet som beskytter jernbanearbeiderne mot avskjedigelse og garanterer dem en pensjon.

«Dette vil gjøre jobbene våre stadig mer usikre, og vi vil miste alle våre beskyttelser; vi vil bli utlevert til sjefenes nåde. Det er uakseptabelt!» fortalte Youssef, en streikende jernbanearbeider, til WSWS i Paris.

Jernbanearbeiderne er klar over at dette ikke bare handler om deres egne interesser, men om et forsvar for sosiale oppnåelser og offentlige tjenester for hele arbeiderklassen.

Guillaume, en annen jernbanearbeider, fortalte WSWS: «Jeg er på demonstrasjonen fordi det er statlige angrep mot alle samfunnssektorer. Mot togarbeiderne, videregående og universitetsstuderende, sykehuspersonell og hele den offentlig og den privat sektoren.»

Guillaume fortsatte: «Nå er det et frontalangrep mot jernbanearbeiderne som de reagerer på, og dette har bygget opp en enorm mobilisering bak dem. Noe må skje, og det kan skje nå. Man må reflektere, tenke på et annet samfunn, tenke på problemet fra et internasjonalt synspunkt. Det er ikke bare i Frankrike vi har problemer, men over hele Europa og i land over hele verden. Ved å vise at vi kan slåss mot vår egen regjering, kan vi inspirere arbeidere i andre land til å slåss mot egne regjeringer. Alle sammen, i en felles kamp mot kapitalismen, kan vi lykkes.»

Studenter i Paris protesterer mot restriksjoner for opptak ved universitetene

Regjeringen har behandlet streiken som en kamp om makt. «Regjeringen og parlamentet er fast bestemt på å gjennomføre de nødvendige reformene,» sa Jean-Baptiste Djebbari, som er ansvarlig for SNCF-reformen i regjeringsfraksjonen. «Vi forventer en hard arbeidskonflikt.»

Den konservative avisen Le Figaro kommenterte at Macron og regjeringen risikerer mye. Hvis de går ned, kan de også si farvel til reformplaner for andre områder.

På tirsdag fant det sted demonstrasjoner av streikende arbeidere i mange franske byer. Arbeiderne fikk tilslutning av et stort antall studenter som kjemper mot angrep på offentlig utdanning, og loven som er oppkalt etter utdanningsministeren Frédérique Vidal. Loven introduserer en selektiv opptaksprosedyre ved universitetene som gjøre det umulig for mange ungdommer å få studere.

«Nei til utvelgelse»

Streiker og blokkader foregår nå ved mange franske universiteter med det formål å reversere Vidal-loven. Konflikten eskalerte da maskerte angripere i byen Montpellier kvelden den 23. mars infiltrerte et okkupert forelesningsteater og slo løs på studentene som utførte blokkaden og tvang dem ut. En uke senere ble dekanen og en jussprofessor mistenkt for å ha organisert angrepet.

Youssef, som WSWS snakket med ved demonstrasjonen i Paris, mener at regjeringen må veltes: «Målet for denne bevegelsen er å kvitte seg med regjeringen. Vi må holde sammen og forbli aktive så lenge vi kan for å få tvunget ned regjeringen. Den er en forferdelig trussel mot alle offentlige tjenester, for brukerne så vel som for arbeiderne.»

Dette vil bare være mulig gjennom en bredere mobilisering av arbeiderne, sa han. «Vi kan vinne denne kampen,» mente han. «Det er bare avhengig av hvordan vi mobiliserer folk. Jo mer vi er mobilisert, jo større er sjansen for oss å få stoppet denne regjeringen.»

«Det er mulig: vi så allerede i 1995, da mobiliseringen var veldig stor, at det var mulig å tvinge ut regjeringen. Macron er ikke Gud på jorden. Han driver landet, men det er folket som er suverent. Så lenge vi er mobilisert og holder oss sterke, kan vi forandre ting. Vi må forbindes med andre – studenter, postfunksjonærer, ambulansesjåfører, Carrefour-arbeidere. Alle blir truffet: i dag er det jernbanearbeiderne, i morgen vil det bli en annen sektor som rammes.»

Fagforeningene derimot er fast bestemt på å forhindre Macron-regjeringens fall, som de allerede støttet i presidentvalget.

Laurent Berger, CFDTs generalsekretær som oppfordret til jernbanestreiken, annonserte tirsdag at han ville være villig til å forhandle med SNCF om en endring av jernbanearbeidernes statutt. «Du må se hva du trenger å gjøre for å utvikle statuttet for jernbanearbeiderne, men ikke ved å skylde på dem og stigmatisere dem,» sa han.

Jean-Claude Mailly, leder for fagforeningen FO, oppfordret regjeringen til å inngå kompromiss for å forhindre en konflikt. «Det sosiale klimaet endrer seg, gresset er tørt, og det skal ikke mye til for å antenne det,» sa han. «Det er mange problemområder.»

Mailly motsatte seg på det sterkeste den såkalte «konvergeringen av kampene» som kreves av den konkurrerende fagforeningen CGT. Man bør ikke «improvisere», sa han. Det «sosiale været» kan ikke forutsies. «Å ha flere problemområder betyr ikke at de alle må komme sammen,» sa han, og rettferdiggjorde sin intensjon om å isolere de forskjellige kampene.

Til og med CGT, som vanligvis poserer som en «kjempende» fagforening, nekter å utvide streikebevegelsen. Le Monde siterte en CGT-representant i Lille som avviste en jernbanearbeiders krav om å sikre at ikke et eneste tog skulle beveget seg på ti dager, med den kyniske begrunnelsen at fagforeningen ikke ville beordre streiker ovenfra.

Jernbanearbeideren Guillaume, som allerede er sitert, var mistenksom med hensyn til fagforeningene. «Når det gjelder fagforeningene, kan de noen ganger være svært nyttige for å bygge en bevegelse,» sa han. «Men senere kan vi ikke ha illusjoner på deres vegne. På et tidspunkt vil de vende om og forråde bevegelsen for å beskytte sine byråkratiske privilegier. Vi må være klare til å gå forbi fagforeningene, for å komme videre. Så lenge arbeiderne er enige om å gå videre, må vi gjøre det. Vi kan ikke la noen sette opp hindringer for oss, det være seg fagforeningene eller de reformistiske partiene eller regjeringen. Det er gjennom arbeidernes egen organisering at vi vil kunne overvinne disse hindringene.»

Han la til: «Det er helt kart at forhandlinger med regjeringen ikke er veien å gå for å få til noe. Det er heller ved å mobilisere i gatene og i fabrikkene at vi vil beseire Macron. Vi må holde sammen og ikke bli splittet. Det er bare gjennom arbeidernes forente kamp at vi vil oppnå noe.»