Tusenvis av Oklahoma-lærere og deres supportere forventes å fylle statens capitol-bygning i Oklahoma City i dag, der streiken til nesten 40.000 lærere i den sørvestlige amerikanske staten går inn i sin femte dag.
Lærerne krever en lønnsøkning på $ 10.000 og en kraftig økning av skolefinansieringen i staten. Under både demokrater og republikanere har Oklahoma skjært ned 28 prosent av skolebudsjettet i løpet av det siste tiåret, og staten ligger nær bunnen nasjonalt i lærerlønninger og per-elevutlegg.
Til tross for innsatsen fra statens fagforeninger, Utdanningsrådet (Oklahoma Education Association - OEA) og Lærerføderasjonen (Oklahoma City-American Federation of Teachers – OKC-AFT), for å forhindre arbeidsnedleggelsen og for så å sabotere streiken ved å så illusjoner om statens representanter for Det demokratiske parti, ble en offisiell fagforeningstalsmann tvunget til å erklære at streiken ville fortsette neste uke. Lærere fra Tulsa er på marsj mot statens hovedstad over en 110-miles-lang strekning, og bygger støtte langs veien.
Arbeidsnedleggelsen, som ble initiert av grunnplan-utdanningspersonale i en avvisning av fagforeningene og statens antistreikelover, er en del av en mektig lærerbevegelse som sprer seg over hele USA og internasjonalt.
På mandag marsjerte Kentucky-lærere, der mange av dem hadde sykemeldt seg, mot statens hovedstad Frankfort for å forsvare sine pensjoner, og protester fortsatte senere i uka i den østlige byen Pikeville.
Mer enn 1000 lærere og supportere samlet seg rundt Arizona State Office bygningen i sentrum av Tucson i Arizona på onsdag ettermiddag, etter en rekke «walk-in»-samlinger på lokale skoler.
Hundrevis av studenter og lærere forlot skolen i protest på onsdag ved Anacostia High School i Washington, D.C. for å opponere mot vanskelige forhold, inkludert mangel på rennende vann, knuste toaletter og en oversvømmet kafeteria. I følge Washington Post var det på et tidspunkt «elever og lærere som lenket armer på forsiden av skolen og ropte ‘Anacostia betyr noe’, ‘Våre barn betyr noe’ og ‘Våre lærere betyr noe’». The Post bemerket at «de jobber gjerne lange timer hver dag for å hjelpe sine elever,» og står allerede overfor et «evalueringssystem som knytter lærernes lønninger til deres prestasjoner. Å møte opp på en skole med ødelagte avløpsrør og liten varsling føltes som nok en urettferdighet.»
Samme dag holdt 350 fakultetetsmedlemmer og siste-år-studenter ved Loyola University i Chicago en én-dags-streik – mot en kursundervisningsbetaling som ikke har økt på et tiår. Forelesere ved University of Michigan stemte også denne uken for å streike på mandag. «Vi har forelesere med barn på offentlig bistand, forelesere som jobber to eller tre jobber, forelesere som forlater universitetet fordi de ikke har råd til å leve på sin elendige lønn,» fortalte en foreleser til Detroit News.
Opprøret har forårsaket bekymrede kommentarer i New York Times om en «skogbrann» av lærerstreiker som bruker sosialmedier for å «organisere og handle utenfor de vanlige rammene av tradisjonell fagforeningsvirksomhet».
Denne bevegelsen er en del av en oppblussing av klassekampen internasjonalt. På torsdag holdt titusenvis av lærere i Buenos Aires i Argentina en 24-timers streik for å kreve en lønnsøkning på 24 prosent, som en del av en planlagt generalstreik av transport- og andre offentligansatte for å opponere mot presidenten Mauricio Macris innsparingstiltak. Dette er det siste i en stigende bølge av streiker og protester av offentlige skolelærere og universitetsarbeidere over hele Latin-Amerika, Europa, Afrika og Asia.
I stat etter stat og land etter land kjemper lærere mot resultatene av et tiår med nedskjæringer siden 2008-finanskrisen, som har dypt erodert deres lønninger og levestandard og har skapt overfylte klasserom og mangler på de mest grunnleggende hjelpemidler.
I løpet av Obama-administrasjonens åtte år reduserte Det amerikanske lærerforbundet (National Education Association) og andre offentlige og private fagforeninger antallet store streiker til det laveste nivået siden slutten av andre verdenskrig. I løpet av denne tiden overvåket den demokratiske presidenten elimineringen av 300.000 skolearbeidere og oppfordret skoledistriktene til å gjøre lærerne til syndebukker for pedagogiske problemer som skyldes budsjettnedskjæringer og fattigdom, og utvidet skarpt for-profitt-charter-skoler.
På statlig og lokalt nivå samarbeidet lærerfagforeningene med demokratene som tvangsinnførte Obamas foretaks-«skolereform»-agenda i by etter by, blokkerte streiker eller saboterte dem hvis de brøt ut, som i Chicago i 2012 og nå sist i Jersey City i New Jersey. Fagforeningene støttet demokratiske kandidater som presset på for regressive salgs- og eiendomskatter, som rammet arbeiderklassefamiliene hardest, inkludert lotteriordninger som ikke er annet enn en skatt på de fattige.
President Trump og hans milliardær-undervisningsminister Betsy DeVos akselererer angrepet på offentlig utdanning. Administrasjonens budsjettforslag for 2019 ville kutte $ 3,6 milliarder i den føderale skolefinansieringen. Budsjettet vil også øke finansieringen av skolekuponger og charter-skoler for å suge ressurser fra allerede utarmede offentlige skoler.
Det er en enorm og voksende følelse blant lærerne for en samlet kamp. En Oklahoma-realfaglærer med lang fartstid som protesterte ved capitol-bygningen fortalte til World Socialist Web Site: «Vi trenger en nasjonal lærerstreik. Jeg har fortalt folk at det er en nasjonal kampanje for å privatisere og ødelegge offentlig utdanning.»
En veteranlærer i Phoenix i Arizona la til: «Oklahoma-lærerne har tatt en utrolig modig stilling som vi alle bør streve etter. Dette er en klassekamp. Politikerne som presser på for charter-skoler og privatisering vil øke sine egne investeringer og drepe offentlig utdanning.»
Fagforeningenes hovedrolle er å forhindre en forent kamp mot begge partienes felles angrep på offentlig utdanning. I Florida, Iowa og andre stater oppretter lærere som har fått nok av fagforeningenes mangeårige samarbeid med myndighetene Facebooksider for å kreve kollektiv samhandling med lærere i Oklahoma, Kentucky, Arizona og andre stater. Dette har fått fagforeningsrepresentanter til å advare lærerne om at streiker er ulovlige og kan føre til store bøter og til og med fengsling.
Utdanningsrådet i Florida (Florida Education Association) advarte: «Å gå fra jobben eller å rapportere for sent til arbeid er ikke en hensiktsmessig handling, og det kommer med harde konsekvenser. Det er viktig for alle FEA-medlemmene å følge loven.»
En streik er «ikke et alternativ på dette tidspunktet», sa Tammy Wawro, president i Iowa State Education Association. «Vi er bundet av Iowas lover, som forbyr offentlige ansatte å streike».
En veteranlærer i Phoenix i Arizona fortalte WSWS at fagforeningsrepresentanter sa at det var «for tidlig» å diskutere en dato for en statsovergripende streik som var krevd av lærerne, fordi statens lovgivere ikke hadde hatt tid til å vurdere kravet om en 20 prosent lønnsøkning. Faktisk har guvernør Doug Ducey allerede avvist kravet blankt, og sagt at lærerne bare vil få én prosent.
Mens Oklahoma-streiken ble startet av grunnplanlærere via Facebooksider som «Oklahoma Teachers United» og «Oklahoma Teachers Walkout - The Time is Now!» har OEA og OKC-AFT forsøkt å kapre og kneble kampen ved å begrense lærerne til nytteløse appeller til de statlige lovgiverne som er kontrollert av statens mektige olje- og gassindustri.
Samtidig forteller fagforeningsrepresentantene lærerne at den eneste måten å vinne full finansiering til utdanning på er å velge demokrater, eller til og med stille selv som demokrater i november.
Hvis Oklahoma-kampen ikke skal bli beseiret, må grunnplanlærere bryte helt med fagforeningene og bevisst ta ledelsen av kampen i egne hender. Eventuelle illusjoner om at disse antiarbeiderklasseorganisasjonene som kaller seg «fagforeninger» kan bli presset til å kjempe ville være en fatal feil.
I stedet bør lærerne velge grunnplankomitéer for å utvide streiken, ved å appellere til lærere og arbeidere over hele staten og over hele USA til felles aksjon, blant annet å forberede en generalstreik.
Samtidig må lærerne avvise hele det politiske rammeverket fagforeningene opprettholder, basert på politisk dominans av to big-business-partier, som forsvarer rikdommen og makten til foretaks- og finansliten. Begge partiene hevder at det ikke er penger for å gjenopprette mer enn et tiår med budsjettnedskjæringer, langt mindre til å finansiere en stor forbedring av offentlig utdanning, selv om de sløser vekk billioner på foretaksskattenedsettelser, bank-kausjoneringer og endeløse kriger for de samme energikonglomeratene og gigantforetakene som nekter å betale en krone for offentlig utdanning.
Den sosiale retten til en høykvalitets offentlig utdanning, levelig lønn og helse- og pensjonsytelser vil kun bli vunnet gjennom politisk mobilisering av arbeiderklassen, i opposisjon til både foretaksstyrte partier og det kapitalistiske profittsystemet de forsvarer.