Midt i en voksende bølge av lærerstreiker i USA og voksende klassekamper i Europa er det intense diskusjoner innen den amerikanske styringsklassen om tiltak for å forhindre veksten av en militant landsomfattende bevegelse for høyere lønninger og bedre betingelser. Foretaks-finans-eliten forbereder de mest hensynsløse tiltak – økonomisk og politisk – for å kontre de amerikanske arbeidernes fremvoksende opprør mot regjeringen, foretakene og de korporative fagforeningene som går deres ærend.

På torsdag varslet Jamie Dimon, adm. dir. for JPMorgan Chase, den største amerikanske banken, og som ofte kalles «verdens mektigste bankmann», om økende lønninger og en økt mulighet for en kraftig renteøkning for å bremse den økonomiske veksten og drive opp arbeidsledigheten. Formålet med en slik politikk ville være å svekke arbeiderklassen og bryte motstanden mot innstramminger og lønnskutting.

I sitt årlige brev til aksjonærene skrev Dimon: «Jeg mener at mange undervurderer muligheten for høyere inflasjon og lønninger, hvilket betyr at de kan undervurdere sjansen for at Federal Reserve må heve rentene raskere enn vi tror ...»

«Hvis veksten i Amerika aksellererer, som den ser ut til å gjøre, og eventuell gjenværende slakk på arbeidsmarkedene forsvinner – og lønningene begynner å gå opp, som også råvareprisene gjør – da er det ikke en urimelig mulighet for at inflasjonen kan bli høyere enn mange kanskje forventer.»

«Som resultat vil Federal Reserve også måtte heve renten raskere og høyere enn mange kanskje forventer.»

Det er signifikant at Dimon siterte presedens fra den tidligere Fed-styreformannen Paul Volckers sjokkøkning av renten i august 1979, som utløste den dype resesjonen fra 1980 til 1982. Reagan-administrasjonen utnyttet bølgen av fabrikknedleggelser og oppsigelsene som etterfulgte den nesten fordoblede renten til å lansere en antiarbeiderklasseoffensiv og en sosial kontrarevolution som har fortsatt frem til i dag, under demokratiske presidenter like mye som under republikanske.

Den demokratiske presidenten Jimmy Carters oppnevnelse av Volcker til Fed-styreformann etterfulgte den 111-dager-lange nasjonale kullgruvearbeiderstreiken i 1977 til 1978, da gruvearbeiderne avviste Carters Taft-Hartley-rettspålegg om ‘tilbake-til-arbeidet’, og rystet hele statens myndighet. Volckers resesjonstiltak ble etterfulgt av Reagans oppsigelse og svartelisting av PATCO-flygelederne i 1981, som var signalet for et tiår med fagforeningsknusing, lønnsnedskjæringer og streikebryteri, muliggjort av forræderi av ledelsene for fagforeningene.

Dimon skrev: «Husk at tidligere styreformannen i Federal Reserve Paul Volcker hevet diskonteringsrenten med 100 basispoeng på en lørdag kveld tilbake i 1979, som svar på et alvorlig tosifret inflasjonsproblem. Og da markedene åpnet neste virkedag, gikk Fed-fondsrenten opp med over 200 basispoeng.»

I sitt brev erkjente Dimon at kursen han foreslo kunne føre til en implosjon av aksjekursene, og bemerket: «I så fall vil markedene bli mer volatile mens alle verdipapirprisene tilpasser seg et nytt og kanskje ikke-så-positivt miljø.»

«Det er en risiko for at volatile og fallende markeder kan føre til markedspanikk,» la han til.

Han antydet det ultra-lav-rente-regimet som har blitt opprettholdt i mer enn tre tiår av Fed, med nær null-rente satt på plass etter 2008-markedskrasjet, og som har fyrt oppunder den svimlende oppgangen av aksjekursene og den tilhørende berikelsen av foretaks-finans-eliten. Han sa: «Mens renten i det siste har vært lavere, og vært det lengre enn forventet, kan den raskt gå høyere og raskere enn folk forventer.»

Den sosiale grunnlaget for aksjemarkedets oppgang har vært undertrykkelsen av klassekampen. Dette har blitt oppnådd fremfor alt ved omformingen av fagforeningene til korporative betjenter for regjeringen og storforetakene. Sentraloppgaven for disse antiarbeiderklasseorganisasjonene har vært å forhindre streik, og å isolere og forråde dem når de brøt ut, noe som resulterte i rekordlavt nivå av streikeaktivitet, spesielt siden 2008-finanskrisen.

Det som spesielt skremmer styringsklassen ved den nåværende bølgen av lærerstreiker og protester i Vest-Virginia, Oklahoma, Kentucky, Arizona og andre stater, er at de har blitt organisert av grunnplanslærere, uavhengig av og i et økende tross mot fagforeningene.

New York Times siterte nylig en lærer i ledelsen for en grunnplangruppe i Arizona som sa: «Våre fagforeninger har blitt så svekket så lenge at mange lærere ikke har noen tiltro til dem.» Avisa bemerket at arbeidsnedleggelsene til dags dato har skjedd i stater der lærerfagforeningene er svake, der flertallet av lærere ikke er fagforeningsmedlemmer, og hvor statslovene nekter fagforeningene å kreve tvungne fagforeningsinnbetalinger. Avisa har skrevet bekymret om lærere som anvender sosialmedier for «å organisere og aksjonere utenfor de vanlige rammene for tradisjonell fagforeningsvirksomhet.»

New York Times og andre kapitalistiske medier kommenterer det «stramme» arbeidsmarkedet og faren for at økonomien blir «overopphetet». Bare denne uka publiserte Wall Street Journal to forsideartikler om dette temaet, én med overskriften «Iowas arbeidsmarkedsvanskeligheter: For mange jobber», og den andre med en overskrift som bemerker at «det er flere jobber enn det er arbeidstakere» i Elkhart i Indiana, som er sentrum for fritidsbil-produksjonen i USA.

I hovedsak forklarer Dimon styringsklassen at uansett konsekvensene for aksjekursene og formuene og profitten til betydelige deler av foretakseliten selv, kan stabiliteten og kapitalistklassens fortsatte styre som helhet kreve drastiske tiltak for å underminere arbeidernes militans og en oppstepping av krigen mot arbeiderklassen.

Frykten innen styringseliten for lønnsbevegelsen ble understreket fredag da amerikanske aksjekurser stupte etter publiseringen av arbeidsdepartementets marsrapport om sysselsettingen. Alarmen over utbruddet av en handelskrig mellom USA og Kina ble forsterket av nyheten om at amerikanske lønninger hadde steget 2,7 prosent år-for-år.

For to måneder siden stupte Dow-indeksen (Dow Jones Industrial Average) 665 poeng da januarrapporten om sysselsettingen viste en lønnsvekst på 2,9 prosent. Men det var før utbruddene av lærernes streiker. Denne gangen bidro den svært beskjedne lønnsøkningen i mars til en nedgang i Dow på 572 poeng.

Som Dimons brev antydet er en renteøkning bare én komponent av en intensivering av offensiven mot arbeiderklassen. En svekking av arbeiderklassen ved hjelp av massearbeidsledighet skal ledsages av et frontalangrep på det som gjenstår av de grunnleggende sosiale programmene.

«Det virkelige problemet med underskuddet vårt,» skrev Dimon, «er den ukontrollerte veksten av våre rettighetsprogrammer ... Den ekstraordinære veksten av Medicare, Medicaid og Social Security setter vår finanspolitiske situasjon i fare.»

Social Security [pensjonsystemet] kunne bare «fikses», sa multimillionærbankmannen, «ved å endre kvalifikasjonsalderen, og forøvrig ved en betydelig behovsprøving.» Han påpekte at når programmet ble startet i 1935 var den gjennomsnittlige levetiden etter pensjonering 13 år, mens den i dag er 25 år. Med andre ord skal demonteringen av helsetjenester for arbeidere gjennomføres for en dramatisk reduksjon av forventet levealder.

I sitt brev stavet ikke Dimon ut de politiske konsekvensene av sin økonomiske og sosiale politikk. Imidlertid publiserte banken hans i mai 2013 en rapport (merk: engelsk tekst) om euro-området som ber om at de borgerlige demokratiske grunnlovene som ble opprettet i Europa etter 2. verdenskrig ble omveltet. Dokumentet «The Euro Area Adjustment - About Half-Way There» («Euro-område-tilpasningen – Omtrent halvveis dit») krevde tiltak for å beskytte de store internasjonale bankene og understreket behovet for «politiske reformer» av en diktatorisk karakter for å anlegge de nødvendige angrepene på arbeiderklassen.

Det amerikanske finansoligarkiet og staten begynner allerede å iverksette lignende tiltak for å slå ned på motstanden fra arbeiderklassen i USA, inkludert pådrivet for å sensurere Internett og kriminalisere politisk dissens under påskudd av å bekjempe «falske nyheter» og «russisk innblanding».