Femti år etter mai-juni 1968 bryter klassekampen ut i Frankrike

7 April 2018

Et halvt århundre etter den franske generalstreiken i mai-juni 1968 går klassekampen i Frankrike inn i et nytt og eksplosivt stadium. En konfrontasjon med revolusjonære implikasjoner oppstår mellom arbeiderklassen og den franske regjeringen, som støttes av hele EU.

Forrige ukes streik mot president Emmanuel Macrons dekret om privatisering av De franske nasjonale jernbaner (SNCF) stengte ned mye av den franske massetransporten. Air-France-arbeidere som krever lønnsøkninger og elektrisitets- og renovasjonsarbeidere som krever anerkjennelse som offentlige tjenester har sluttet seg til de streikende jernbanearbeiderne. Studenter okkuperer universiteter for å protestere mot nye seleksjonsregler som begrenser tilgangen til en universitetsutdanning.

Disse utviklingstrekkene kommer samtidig med et bredt internasjonalt oppsving av klassekampen. I år har vi allerede sett storstreiker av metall- og bilarbeidere i Tyskland, Tyrkia og Øst-Europa; jernbanearbeidere i Storbritannia; og brede lag av lærere i Storbritannia og USA.

Disse kampene finner sted under skyggen av 50-årsjubiléet for den franske generalstreiken i mai-juni 1968, den største streiken i europeisk historie. Denne massemobiliseringen av arbeiderklassen rystet den franske kapitalismen og regimet til general Charles de Gaulle til kjernen. Masseharmen utløst av undertrykkelsen av studentprotester brøt ut i en streik av over 10 millioner arbeidere, og røde flagg fløy over fabrikker på tvers av Frankrike.

To faktorer reddet de Gaulle. Den første var den kontrarevolutionære rollen til det stalinistiske Franske kommunistpartiet (PCF), den gang det ledende partiet i arbeiderklassen. Partiet organiserte en gjenopptagelse av arbeidet i bytte mot lønnsøkninger, og demoraliserte arbeiderne ved å forråde den revolusjonære situasjonen og la Gaullistene vinne valget i 1969. Den andre faktoren var at streiken brøt ut på høyden av etterkrigsoppgangen fra 1945 til 1975. Borgerskapet hadde ressurser til å gjøre innrømmelser, kjøpe seg tid og forberede sin respons. Det gikk frem ved å desimere franske produksjonsindustrier og implementerte en politikk for massearbeidsløshet og innstramminger.

Det vil ikke bli noe reformistisk resultat av klassekampen i dag. Krisen i verdenskapitalismen er langt dypere enn for 50 år siden. Det kvarte århundret siden det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen i 1991 og grunnleggelsen av EU i 1992 har sett en utdypning av sosial ulikhet og et eskalerende imperialistisk krigspådriv over Midtøsten, Afrika og Eurasia.

Macron vil ikke gi etter. Den franske styringsklassen restrukturerer klasserelasjonene drastisk for å delta i den imperialistiske klamringen etter å gjenoppdele verden. Der de europeiske stormaktene gjenoppruster har Macron lovet å bruke € 300 milliarder på militæroppbygging innen 2024, gjeninnføre verneplikten og utdele milliarder av euro i skattekutt til de rike. Han planlegger å skjære ned statsutgiftene og grunnleggende sosiale tjenester – inkludert pensjoner, offentlige helsetjenester og arbeidsledighetstrygd – for å finansiere militærmaskina.

Arbeidere kan bare motsette seg trekkene for å dreie Frankrike til en militarisert politistat ved en revolusjonær kamp for å velte Macron-regjeringen og ved å mobilisere arbeiderklassen i Frankrike og over hele Europa i en kamp om statsmakten. Denne kampen reiser skarpt nødvendigheten av å bygge et nytt revolusjonært lederskap i arbeiderklassen.

Siden 1968 har arbeiderklassen høstet store erfaringer med organisasjonene som falskt har påstått å tale for sosialisme. PCF ble ødelagt av sin rolle i 1968 og partiets støtte til oppløsingen av Sovjetunionen i 1991. Det sosialistiske partiet (PS), grunnlagt i 1969, viste seg å være et reaksjonært borgerlig parti for innstramming og krig, som Macron selv kommer fra.

Hva angår de småborgerlige etterkommerne av forskjellige renegater fra trotskismen som spilte en sentral rolle i etableringen av PS – Lutte ouvrière (Arbeiderkamp), det pabloistiske Nytt Antikapitalistisk Parti (NPA), eller det lambertistiske Uavhengige demokratiske arbeideres parti – så taler de alle for privilegerte sjikt av den øvre middelklassen.

Arbeidere blir stadig mer klar over sin fiendtlighet til disse gruppene. Demonstranter kastet eks-lambertisten og den tidligere PS-senatoren Jean-Luc Mélenchon ut av en demonstrasjon nylig, med ropene «Kom deg unna, Mélenchon», «Ut med PS», «Hei du senator, du gjorde alle de skitne avtalene» og «Hverken Gud, en mester, eller Melenchon.»

For å innramme og begrense klasskampen foreslår NPA en allianse som strekker seg fra PS og fagforeningene til pseudo-venstre: «Veien som er åpen kan utvides til å flette en forenet front som samler fagforeninger, partier og den sosiale bevegelsens foreninger rundt vanlige krav, en front med et langsiktig perspektiv for en bred konvergens, for en generalstreik for å tvinge Macron til retrett.»

Dette er kyniskt dobbeltprat. Arbeidere beveger seg ikke i retning av en generalstreik for å få en reaksjonær politiker til å trekke seg noe tilbake, men for å tvinge ham ut. NPA derimot, fremmer en bred allianse av partier og fagforeninger som har bidratt til å gjennomføre den innstrammingspolitikken Macron nå retter mot arbeiderne. Hvis man oversetter NPAs uttalelse til vanlig språk, ville den si: «Vi forråder dere.»

NPA og dets allierte spiller en omhyggelig innøvd rolle, for å slite ut opposisjonen mot militarisme og innsparinger og la Macrons politikk gå gjennom. Fagforeningene organiserer roterende transportstreiker to dager i uken, frem til juni. Disse vil forulempe og irritere publikum mens de etterlater Macron ved makten, og lar ham vente til slutten av streiken for så å kunngjøre sitt dekret om privatiseringen av SNCF. Det fremforhandlet han med fagforeningene senest i forrige måned.

Arbeidere har ingenting å forhandle med Macron om. Hans politikk er illegitim og antidemokratisk. I 2016 fremforhandlet fagforeningene PS-arbeidsloven som gir grunnlaget for Macrons dekret og tillater fagforeningene og arbeidsgiverne i fellesskap å oppheve beskyttelsene i Arbeidskodeksen og angripe lønns- og arbeidsvilkårene. Loven ble vedtatt uten avstemming i parlamentet, ved anvendelse av nødstilstandslover, til tross for 70 prosent folkelig opposisjon.

President François Hollandes PS-regjering undertrykte protester mot arbeidsloven under unntakstilstanden med vold. Denne unntakstilstanden var i seg selv et politisk bedrageri som ble pålagt på grunn av angrep gjennomført av islamistiske nettverk som faktisk opererte under etterretningstjenestenes beskyttelse, da de bidro til å føre NATOs proxy-krig i Syria.

Macron ble valgt ‘per default’ i fjor. Konfrontert med valget mellom eks-bankmannen og den upopulære nyfascistiske kandidaten Marine Le Pen deltok mindre enn halvparten av velgerne i parlamentvalgene som ga Macrons parti flertall. Ikke desto mindre stemte parlamentet for en gjennomføringslov som la til stor bemyndigelse til PS-arbeidsloven og som dermed gir Macron anledning til å desimere arbeidsvilkårene per dekret. I henhold til denne loven har fagforeningene allerede godkjent kontrakter som muliggjør arbeidsplassreduksjoner i bilindustrien og under-minimumslønn i den kjemiske industrien.

De revolusjonære kampene som utvikler seg mot Macron vil uunngåelig bringe arbeidere i konflikt med partiene i det som har gått for å være post-1968-«venstre». Dette understreker betydningen av stiftelsen av Parti de l'égalité socialiste (PES) i 2016, den franske delen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (International Committee of the Fourth International - ICFI). Det gjenopprettet tilstedeværelsen av trotskisme i Frankrike, som kjemper for en revolusjonær mobilisering av arbeiderklassen mot pseudo-venstre og alle de kapitalistiske partiene.

Etter hvert som fagforeningsbyråkratiene åpent deltar i gjennomføringen av innstrammingene, kaller PES for etableringen av grunnplanorganisasjoner på arbeidsplasser, på skoler og i arbeiderklassesamfunn over hele Frankrike. Disse organisasjonene er avgjørende for å gi arbeidere og ungdom fora for å diskutere og organisere motstand mot sosialangrepene og krigsplanene til hele det politiske etablissementet.

PES vil kjempe for å knytte veksten av grunnplanorganisasjoner og av klassekampen til en internasjonalistisk, sosialistisk og antikrig bevegelse i den europeiske og internasjonale arbeiderklassen for å ta statsmakten og omorganisere det økonomiske livet på grunnlag av sosialt behov, ikke privat profitt. Partiet appellerer til arbeidere og ungdom som går inn i kampen om å støtte PES og ICFI, studere deres program og ta beslutningen om å bli med og bygge trotskistbevegelsen.

Alex Lantier