Restaurering av kapitalismen i Russland: Et balanseregnskap

Del 2: Hva skjedde med gruvearbeidernes streik?

Av Clara Weiss
2 May 2018

Dette er den andre artikkelen i en fire-delt serie.

Pabloistenes rolle

Hverken AFL-CIO eller det stalinistiske byråkratiet kunne ha spilt den rollen de gjorde om det ikke hadde vært for den ivrige og bevisste støtten fra de pabloistiske revisionistene. Denne tendensen hadde oppstått innen Den fjerde internasjonale etter slutten av andre verdenskrig, og talte for en likvidering av trotskistbevegelsen inn i de eksisterende byråkratiene som dominerte arbeiderbevegelsen.

Med hensyn til Sovjetunionen hevdet pabloistene at i stedet for å forberede arbeiderklassen for en politisk revolusjon for å velte byråkratiet måtte Den fjerde internasjonale arbeide for å «presse» angivelige «reformistiske» deler av det stalinistiske byråkratiet til å «reformere» sosialismen i Sovjetunionen. Grunnleggende sett var de kontrarevolutionære fiender av det trotskistiske programmet, i opposisjon til omveltningen av byråkratiet i Sovjetunionen og av borgerskapet i USA og Vest-Europa.

Helt fra begynnelsen av beskrev og definerte de ortodokse trotskistene pabloistene og kjempet mot dem, mens de ødela hele seksjoner av Den fjerde internasjonale, som imperialismens småborgerlige agenter innen den revolusjonære bevegelsen. Denne beskrivelsen og definisjonen ble fullt ut bekreftet av deres rolle som imperialismens og det stalinistiske byråkratiets medløpere i deres ødeleggelse av Sovjetunionen.

Under dekke av å presse den «reformistiske» fraksjonen av byråkratiet støttet pabloistene i Vesten og deres agenter i Sovjetunionen først Gorbatsjovs «perestroika» og deretter Jeltsin-fraksjonen av byråkratiet og dens «sjokkterapi».

Dette var den offisielle linjen til det pabloistiske Internasjonale sekretariatet, som fremmet denne kontrarevolutionære linjen, mens de poserte som «trotskister». I DDR (Den tyske demokratiske republik) inntok Ernest Mandel, lederen for Det internasjonale sekretariatet, fullt ut posisjonen til det stalinistiske byråkratiet, som var på vei mot en fullstendig kapitalistisk restaurering. Mandel gikk så langt som til å fordømme kampen som ble ført av den tyske delen av ICFI, den gang kalt Bund Sozialistischer Arbeiter (BSA), for å orientere arbeiderne i DDR. Han kalte BSAs arbeid for en politisk revolusjon mot byråkratiet en ulovlig intervensjon av «utenforstående provokatører».

Pabloistene grep også direkte inn til fordel for prosessen med kapitalistisk restaurering i Sovjetunionen. I Sovjetunionen etablerte de bånd til den såkalte «uformelle bevegelsen». «De uformelle» som spredte seg gjennom sovjetiske byer under «perestroika»-perioden, inkluderte representanter fra ulike småborgerlige venstretendenser (fremfor alt «venstresosialister», anarkister og miljøaktivister), og både liberalere så vel som ytrehøyrenasjonalister og monarkister.

Anarkistforfatteren Alexander Shubin, som var en aktiv deltaker i den «uformelle» bevegelsen, indikerte i sin bok om bevegelsen at ulike «trotskister», der han da mener pabloister, hadde en sentral rolle i å etablere kontakter mellom disse «venstresosialistene» som Kagarlitsky, Grigory Pel'man og liberale dissidenter som Gleb Pavlovsky (som senere ble en rådgiver for Putin og nå jobber for den amerikanske imperialistiske tenketanken Carnegie Foundation), som var folk de ofte hadde kjent i årevis.

De var involvert i etableringen av Club of Social Initiatives (CSI), som ble dannet i 1986 og som i hovedsak fungerte som en tenktank for kapitalistisk restaurering. CSI kom ut av en gruppe «uformelle» som samlet seg i leiligheten til den innflytelsesrike dissidenten Mikhail Gefter, der de hadde diskusjoner med Andreij Sakharov, Len Karpinskij, så vel som Yuri Afanasiev som var en konsulent for Alexander Jakovljev – et medlem av Politbyrået som presset på for de mest radikale «reformene» for å gjeninnføre kapitalismen. Deler av denne kretsen tilpasset seg en krets ledet av Boris Kagarlitskij, som inkluderte Mikhail Maliutin – en kandidat til CPSUs Sentralkomité. Sammen dannet de CSI, en organisasjon de bevisst modellerte etter De polske arbeidernes forsvarskomité (Komitet Obrony Robotników, KOR).

KOR ble dannet av venstreorienterte radikale intellektuelle midt i et oppsving i arbeiderklassekampene på 1970-tallet. Organisasjonen spilte en sentral rolle i den politiske desorienteringen av arbeiderklassens massebevegelse i Solidaritet-fagforeningen på 1980-tallet og kanaliserte den, med full støtte fra pabloistene, inn i en pro-kapitalistisk retning. Nøyaktig denne funksjonen til KOR var det perestroikaens «venstrister» forsøkte å etterligne, i en kanskje mer åpen og krassere form.

CSI organisert «offentlige diskusjoner» med sosiologen Tatiana Zaslavskaya, som hadde medforfattet «reform»-programmet for Gorbatsjov. CSI samarbeid også nært med klubben «Perestroika», der mange av de ledende «sjokkterapi»-økonomene samlet seg på begynnelsen av 1990-tallet (Jegor Gaidar, Anatolij Tsjubais, og andre). Den støttet kooperativbevegelsen, de første privateide foretakene som ble tillatt under Gorbatsjov, og organiserte sine første event med sosiologene Zaslavskaya og L. Gordon om kooperativer og Sovjetunionens fremtid i 1987. Mange av «de uformelle» ble forretningsmenn; CSI selv begynte å motta finansiering fra et kooperativ som ble med-ledet av Grigory Pel'man. Etter det fortsatte klubben å samarbeide tett med Sovjetforbundet av sosiologer. Pel'man, som hadde studert under Zaslavskaya, mintes i et intervju:

«Vi oppførte oss veldig useremonielt, og brukte vår kontakt med Den sovjetiske sosiologiforeningen; vi dro ofte til Komsomol og partiets ulike komitéer, og sa: 'Vi er for perestroika, vi er for glasnost, vi vil jobbe, gi oss et sted å være.'»[8]

De ble tildelt de beste stedene i Leningrad og Moskva for sine offentlige arrangement og rundbordkonferanser.

Boris Kagarlitskij

Disse «venstristene» hadde begynt å orientere seg mot Jeltsin så tidlig som 1987. Mot slutten av 1987 distribuerte de materiale som propaganderte for «reform»-tiltak, og «beviste», med Alexander Shubins egne ord, «at ‘de uformelle’ kunne formulere posisjonene til Jeltsin bedre enn han selv. Dermed begynte radikalerne å aspirere etter rollen som ‘tenketanker’ for den opposisjonelt orienterte delen av nomenklaturaen.» [9]

I et intervju med Rick Simon fra den 4. april 1989 beskrev Kagarlitskij Jeltsin som «en slags virkelig populær helt». Hans forskjeller med Jeltsin, indikerte han, var ikke over «hans program eller slagord, men hvordan disse slagordene skulle tolkes, og selv om det er en ekte Jeltsin-bevegelse som vokser og noen ganger blir organisert, så mangler Jeltsins bevegelse et detaljert og velutviklet politisk og økonomisk program, og den mangler også ekte politisk organisasjon – med struktur, hierarki, eksperter – i motsetning til en ekte politisk bevegelse. I den forstand er Jeltsins bevegelse noen ganger veldig svak, og det er derfor den ofte er avhengig av støtte fra Folkefronten i Moskva, som har mindre folk men som er en permanent fungerende politisk maskin.»

I sin bok Dialectic of Change, publisert av det ledende pabloist-forlaget Verso i 1990, krevde Kagarlitskij åpent den endelige ødeleggelsen av arbeiderstaten, og insisterte på at «radikale reformer [må] ikke bare påvirke distribusjonssfæren, men også produksjonssfæren, ledelse og eierskap. Reformene må rettes mot å sikre et irreversibelt skifte i den sosiale strukturen.» [10]

Oppmuntringen av NPG (Uavhengige gruvearbeideres forening) i gruvearbeidernes regioner var en del av denne linjen. Mens pabloistene støttet disse angivelig «uavhengige» organisasjonene, advarte Den internasjonale komitéen (ICFI) helt riktig om at: «De tjener som agenturer av den internasjonale kapitalen, som i siste instans er funksjonen til det stalinistiske byråkratiet selv. ... Slike ‘fagforeninger’ er nødvendige for å undergrave arbeidsklassens motstand [mot kapitalistisk restaurering] innenfra. Derfor støtter borgerskapet dem økonomisk og organisatorisk etter beste evne.» [11]

Argumentet som ble benyttet av pabloistene og «de uformelle» for å støtte kravet om uavhengighet for gruvene var økonomisk «selvstyring». Mens det ble presentert av dem som et venstreorientert krav, og et krav som korresponderte med de antibyråkratiske følelsene i arbeiderklassen, var det dømt til å bli utnyttet i byråkratiets interesse, da det var helt skilt fra arbeiderklassens politiske revolusjon og prinsippene for en planøkonomi og byråkratiet presset på for gjeninnføringen av private eiendomsrelasjoner. Som Den internasjonale komitéen (ICFI) forklarte i 1989 med hensyn til kravet i Polen, hvor det også hadde blitt fremmet av pabloistene:

«Begrensningen av selvforvaltning til det enkelte fabrikkområde undergraver grunnlaget for arbeiderstaten og med sitt angrep på planøkonomien og på utenrikshandelsmonopolet åpnes portene på vidt gap for kapitalismens profittinteresser. Så langt fra å bidra til arbeiderklassens frigjøring fra den byråkratiske regimenteringen, kan denne veien, stikk i strid med talsmennenes hensikter, bli tatt av byråkratiet selv for å løse den økonomiske krisen på bekostning av arbeiderne og dermed sikre sin privilegerte posisjon og sitt styringssystem.» [12]

Det er nettopp det som skjedde, både i Polen og i Sovjetunionen.

I kjølvannet av gruvearbeidernes streik, fikk pådrivet mot en fullstendig restaurering i et raskere tempo enn det som Gorbatsjov foreslo, der han selv vinglet mest av frykten for en sosial eksplosjon, et nytt moment blant sjikt av intelligentsiaen og den «radikale-reformer»-fløyen av byråkratiet. De støttet de såkalte Folkefrontene, som hadde dukket opp mellom 1987 og 1988 på tvers av Sovjetunionen, og i hovedsak mobiliserte støtte til de respektive lokale og nasjonale «radikale-reformer»-kandidatene og nasjonalistbevegelsene.

Følgelig støttet Folkefronten i Leningrad Anatolij Sobtsjak, som senere ble mentor for Vladimir Putin og Dmitri Medvedjev; i Moskva støttet den Jeltsin og i Baltikum den respektive nasjonalistiske og prokapitalistiske nasjonalistbevegelsen. De ble preget av et stadig mer systematisk samarbeid mellom «venstre», liberalerne og ytrehøyre, og betydde et ytterligere skifte til høyre blant brede lag av intelligentsiaen, som følte at Gorbachevs reformprogram gikk for langsomt og var truet av arbeiderklassens opprør – som kullgruvearbeidernes streik. Folkefrontene skulle komme til å danne kjerner for de nye styringselitene i de respektive byene. Mange av dem har vært ved makten siden begynnelsen av 1990-tallet.

Gleb Pavlovskij

Etter å ha banet vei for sjokkterapien under perestroika, ble «venstristene» tatt inn i regjeringen fra 1990 til 1993 for å administrere dens første stadier. Regjeringen i Moskva var frem til 1993 dominert av selvutnevnte «sosialdemokrater» som Pavel Kudyukin eller Boris Kagarlitskij, og støttet seg i vesentlig grad til de «uavhengige» fagforeningene, som fortsatte å desorientere arbeidernes kamper og kanalisere dem over til støtte for Jeltsin. Høydepunktet for den «uavhengige» fagforeningsinnflytelsen ble nådd i etterkant av det mislykkede august-kuppet mot Jeltsin, da de bidro til å mobilisere støtte for hans «radikale reformer». I løpet av 1993 mistet «sosialdemokratene» de fleste av sine porteføljer. På det tidspunktet var de allerede grundig diskreditert i arbeiderklassen. Innen 1994 var kapitalismen innført, hoveddelen av sovjetøkonomien og velferdsstaten var ødelagt, og den nye borgerlige orden ble «lovlig» legitimert av Den russiske grunnloven.

Fagforeningene og kapitalistisk restaurering

I 1991 ble Tre-part-kommisjonen etablert på direkte forslag fra AFL-CIO og etter modell av de eksisterende arbeidsrelasjonene i USA: Arbeidsavtaler skulle utformes i fellesskap av fagforeningsrepresentanter, foretaksledelsen og de lokale myndighetene. Det var en mekanisme for ikke å gi arbeiderklassen noen politisk representasjon, men tvertimot å gjennomføre restaureringen og kvele enhver koordinert arbeiderklassekamp mot den. I Kommisjonens første år dominerte Føderasjonen av uavhengige fagforbund (FNPR), som kom direkte ut av de offisielle sovjetiske fagforeningene, med ni plasser, mens de «uavhengige» fagforeningene Sotsprof og NPG hadde henholdsvis tre og én plass.

Mens de vanligvis stilte opp bak ulike konkurrerende fraksjonene av det fremvoksende oligarkiet støttet begge fraksjonene av fagforeningsbyråkratiet sjokkterapien. I begynnelsen av 1992, i forkant av pris-løsslippet som kastet titalls millioner ut i fattigdom, påla FNPR seg et fire-måneder-langt streikeforbud, med den begrunnelse at streik var meningsløst og ville lamme den økonomiske aktiviteten. Victor Utkin, NPGs president, uttalte like før priseksplosjonen at «prioriteten nå ikke var å øke lønningene, men radikale økonomiske reformer ...». [13] Khramov, lederen av den «uavhengige» fagforeningen Sotsprof, uttalte et intervju tilbake i desember 1991: «Vi tror det er mulig og nødvendig for fagforeningen å gi et dekke for bedrifter som vil gi en del av sin fortjeneste til fagforeningen for sine medlemmers behov».

Fagforeningene og pseudo-venstre støttet også kupong-privatiseringene, der sovjetøkonomien, som hadde blitt bygd med arbeiderklassens enorme oppofrelser i løpet av mange tiår, ble solgt for smuler til tidligere «røde direktører», til stigende stjerner fra gangster-eliten og til vestlige hedgefond. Vurdert av salget av egenkapitalen i de privatiserte russiske foretakene utgjorde totalverdien av den russiske industrien $ 5 milliarder i juni 1993 og økte til $ 12 milliarder i 1994. Det var mindre enn verdien av et foretak som Kellogg eller et Anheuser-Busch. [14] Privatiseringen av Gazprom ble ledet av gassministeren Tsjernomydrin, den tidligere lederen av det forhenværende sovjetiske departementet for gass (som ble forvandlet til Gazprom under perestroika). Selskapet ble solgt for rundt $ 100 millioner i 1993 og 1994. Nettoverdien i 2006 var $ 100 milliarder. [15]

Mens de «røde direktørene» for det meste klarte å opprettholde sine posisjoner og utvide sine besittelser, slukte noen enkeltindivider og vestlige hedgefond opp en vesentlig del av de privatiserte verdiene. Den mest kjente saken angikk Boris Jordan, også kalt «den russiske tsaren». Jordan, en ung hedgefondssjef fra Boston med russiske forfedre, kjøpte 17 millioner av de 144 millioner kupongene som ble distribuert til russere til bruk i bud på aksjer i de privatiserte selskapene. På denne måten kjøpte han seg posisjoner i mange av Russlands viktigste foretak. Boris Jordan er i dag med-leder og en av hovedsponsorene for Jordan Center for Advanced Russian Studies ved New York University, som ble oppkalt etter ham, og han er medlem av NYUs styre.

Fagforeningsbyråkratiene selv hjalp til og deltok i privatiseringene. Fagforeninger som «Unity» hos AvtoVAZ, det største bil-foretaket i Øst-Europa, var medvirkende i privatiseringen av de respektive foretakene. NPG spilte en avgjørende rolle i privatiseringen av den russiske kullindustrien. Gjennom 1990-tallet rådga AFL-CIO, på invitasjon fra den russiske regjeringen, de feilbenevnte «uavhengige» fagforeningene, som fortsatte å gi kritisk støtte til «sjokkterapien».

En av de største plyndringsaksjonene av statlig eiendom ble gjennomført av den såkalte uavhengige fagforeningen FNPR. Etter lange forhandlinger og til tross for protester fra «uavhengige» fagforeninger som krevde en større andel for sin egen del, ble det i september 1992 etablert en kontrakt mellom FNPR og regjeringen som formelt overførte hele sovjet-unionenes besittelser til FNPR.

I følge en 2009-artikkel i Nezavisimaya Gazeta inkluderte eiendomsmassen som ble overført 100.000 pionérleirer, over 25.000 idrettsanlegg, rundt 1.000 sanatoriumkomplekser og 23.000 klubber og kulturpalass. Ifølge avisen satte «de mest beskjedne estimatene den totale verdien av fast eiendom kontrollert av FNPR i 1992 til mellom $ 6 og 7 milliarder. Imidlertid inkluderer dette ikke verdien av den grunnen eiendomsmassen er bygd på.» Noen estimater setter totalverdien av eiendomsmassen som ble overført til $ 100 milliarder.

I de påfølgende månedene og årene grunnla FNPR Sanatoriumsforeningen, nå det private aksjeselskapet SKO FNPR «Profkurort», aksjeselskapet «TsSTE-INTUR» (med kontroll over helse- og turistkompleksene) og det private aksjeselskapet «Profstroi». Den russiske staten var en storaksjonær i disse selskapene. Fagforeningen solgte også en del av eiendomsmassen, ofte til staten og lokale myndigheter.

Mikhail Shmakov, president i FMPR siden 1993

En annen stor kilde til fortjeneste for FNPR ble utlån av fast eiendom til foretak og banker. Det mest kjente eksemplet er restaurantkomplekset «Izmailovo» i Moskva som gir FNPR-ledelsen en estimert årlig inntekt på $ 15 millioner (NG, 2009). I mellomtiden bidrar medlemsavgifter kun med rundt 15 prosent av FNPRs totale inntekter, ifølge Nezavisimaya Gazeta. Mikhail Shmakov, leder av FNPR siden 1993 og en tett alliert med Vladimir Putin, regnes som en av de rikeste personene i Russland, med en privatformue som kan sammenlignes med oligarker som Roman Abramovitsj ($ 11,5 milliarder) og Oleg Deripaska ($ 5,3 milliarder).

Aleksander Buzgalin

Denne eiendomsoverføringen ble co-regissert av Kagarlitskij, Alexander Buzgalin (medlem av CPSUs sentralkomité i 1991) og andre akademikere og intellektuelle som stod som «venstrister». I desember 1992 ble «Arbeiderpartiet» dannet av Kagarlitskij, Buzgalin, Andrei Isayevs Konføderasjon av Anarkist-Syndikalister og mange «grønne». Partiet ble bygget på initiativ av tidligere CPSU-byråkrater og FNPR-presidenten Shmakov. Det ble helt finansiert av FNPR, men så godt som opphørte å eksistere i 1994. I løpet av den korte levetiden fungerte det samtidig både som en «venstre»-propagandaavdeling i FNPR og som fagforeningens økonomiske rådgivende styre.

Isayev fortsatte sin karriere i FNPR og ble generalsekretær for ideologiavdelingen. I dag er han statsduma-representant, og et ledende medlem av det styrende partiet «Forent Russland» og visepresident for FNPR. Kagarlitskij og Buzgalin gikk for karrierer innen akademia og journalistikk og poserer fortsatt som ledende «venstrister» i Russland. De blir jevnlig invitert til kongresser av pseudo-venstre i Vest-Europa.

Fagforeningenes engasjement i den kapitalistiske restaureringen i Russland var et konsentrert uttrykk for den rollen fagforeningene hadde antatt internasjonalt: de fungerte, stadig mer åpent, ikke som organisasjoner som kjemper for begrensede økonomiske gevinster for arbeiderklassen, men som korporatistiske enheter og instrumenter av staten og business, for å kontrollere arbeiderklassen.

AFL-CIOs rolle i gjenopprettelsen av kapitalismen i Russland, og dannelsen av de russiske «uavhengige» fagforeningene, sier alt om disse organisasjonenes pro-kapitalistiske karakter og deres fiendtlighet mot arbeiderklassens interesser, både «hjemme» og i en internasjonal skala. For sjiktene av eks-venstrister som fungerte innenfor fagforeningene, ble fagforeningenes rolle i ødeleggelsen av arbeidsklassens sosiale erobringer en karrierevei som fremmet deres egen personlige berikelse. De forsvarte og fortsetter å forsvare dem, ikke som «arbeider»-organisasjoner, men som organisasjoner som representerer deres klasseinteresser mot arbeiderklassen.

Fortsettelse følger

**

Fotnoter:

[8] Sitert i Aleksandr Shubin, Predannaya demokratiya. SSSR i neformaly, 1986-1989 [Forrådt demokrati. Sovjetunionen og «de uformelle», 1986-1989], Moskva: Evropa 2006.

[9] Ibid., s. 134.

[10] Boris Kagarlitsky, The Dialectic of Change, London/New York: Verso, s. 331. Uthevelse i originalen.

[11] Erklæring fra Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale, «Cliff Slaughter forkaster marxismen (19. april 1991)», i: Fourth International, Vol. 18 nr. 1 (sommer-høst 1991), s. 53.

[12] Wolfgang Weber, Solidarity in Poland 1980-1981 and the Perspective of Political Revolution, Detroit: Labor Publications 1989, s. 102.

[13] Clarke 1995, s. 149.

[14] Neil Robinson, «The global economy, reform and crisis in Russia», i: Review of International Political Economy, vol. 6, nr. 4 (vinter 1999), s. 559.

[15] Anders Aslund, Russia’s Capitalist Revolution. Why Market Reform Succeeded and Democracy Failed, Washington 2007, s. 141.