Trump: En amerikansk drøm – Dokumentar skisserer New-York-eiendomsmilliardærens vekst

Av Fred Mazelis
11 June 2018

Trump: An American Dream (Trump: En amerikansk drøm), tv-serien i fire deler som ble sluppet i Storbritannia i fjor og som nå streames på Netflix, er et knusende portrett av USAs nåværende president. Den reiser viktige spørsmål om erfaringene og lærdommene fra de siste 50 årene, som har sett en akselererende nedgang av amerikansk kapitalisme på verdensarenaen. Den skildrer sumpen av økonomisk spekulasjon, kapitalistisk politikk og forringet kultur som Trump dukket opp fra, til å hevde det amerikanske presidentskapet.

Mye av materialet i dokumentaren er velkjent, men presentasjonen av de senere tiårene – New York Citys nestenkonkurs, Ronald Reagans seier, spekulasjonsorgien på 1980-tallet som bare har blitt dypere siden – sammen med opptak som skisserer Donald Trumps vekst til prominens i New York og deretter nasjonalt, utgjør et kraftig slag.

Trump: An American Dream

Tilskueren kan se demagogen utvikle seg over en utstrakt periode. Det er mye i den unge Donald Trump av hva han skulle bli. Kombinasjonen av arkivopptak fra fjernsyn og mange intervjuer bygger sammen til et avslørende bilde.

Historien om Trumps forretningsforetak og politiske satsninger over mer enn 40 år viser at han er en smålig, hevngjerrig narcissist, en mann uten kunnskaper eller politiske prinsipper, med et primærbehov for en uopphørlige akkumulering av rikdom sammen med lydighets- og beundringsfremvisninger fra de rundt seg. Han er drevet av et begjær etter personlig makt og et utsyn som han selv oppsummerer som «drep eller bli drept» – jungelloven.

Blant de intervjuede er det en rekke av Trumps nærmeste og hans støttespillere, utvilsomt av hensyn til balansen, inkludert den årelange vennen Nikki Haskell og de politiske rådgiverne Sam Nunberg og den avskyelige høyreorienterte Roger Stone. Blant de mer bemerkelsesverdige bidragene er de fra Tony Schwartz, den krediterte medforfatteren av Trump: The Art of the Deal (1987), og David Cay Johnston, journalisten og forfatteren av The Making of Donald Trump (2016), som har kjent Trump i nesten 30 år.

Som Schwartz uttrykker det er Trump «uten verdier», en sosiopat som har «et primitivt binært verdenssyn». Johnston kaller Trump «den største bløfferen (con artist) i verdenhistorien». Mens man nøler med å si «den største», er han så absolutt høyt oppe på lista, med få rivaler.

Filmens fokus er på Trumps liv og karriere og den har ingen pretensjoner om å skulle forklare hvordan han ble president. Imidlertid bekrefter portrettet analysen som er oppsummert i første avsnitt av World Socialsit Web Sites kommentar dagen etter 2016-valget: «Donald Trumps seier i det amerikanske presidentvalget er et politisk jordskjelv som har eksponert for hele verden det amerikanske demokratiets terminale krise. Degenereringen av borgerlig styre er så fremskreden at det har hevet en obskøn sjarlatan og milliardærdemagog til det høyeste embetet i landet.»

Trumps personlighet kan ikke skilles fra den økonomiske, politiske og historiske sammenhengen. Hans fremvekst er et barometer over nedgangen av amerikansk kapitalisme og dens produktive industrielle base. Det er signifikant at han først kom frem midt under New Yorks nestenkonkurs, som ble etterfulgt av en landsomfattende de-industrialisering, finansialiseringen av økonomien og omformingen av USA til en gjeldsnasjon under Reagan-administrasjonen.

Trump: An American Dream

Trumps lange forhold til Roy Cohn var avgjørende for hans karriere. Cohn ble først fremtredende som sjefsrådgiver for «red-baiting»-senatoren [radikaler-hetseren] Joseph McCarthy på begynnelsen av 1950-tallet. Enda ikke fylt 25 år ble Cohn McCarthys alter-ego, som kopierte senatorens mobbetaktikk og ble et vesentlig offentlig ansikt for heksejakta på nasjonalt fjernsyn. Cohn spilte også en nøkkelrolle som advokat i justisdepartementet, da Julius og Ethel Rosenberg ble sendt til den elektriske stolen etter dommen for konspirasjon om å begå spionasje.

Etter at «The Red Scare» [«Frykten for de røde»; radikaler-hetsingen] ble tonet ned bygde Cohn en advokatpraksis i New York. Trump henvendte seg til Cohn, ikke bare for juridisk representasjon men også for råd om politikk og håndteringen av media. Den ondskapsfulle radikaler-hetseren, et uhyrlig skruppelløst eksemplar som utnyttet teknikkene han lærte i Washington i jobben som en «fixer» bak kulissene i New Yorks juss og politikk, ble Trumps mentor. Det var her Trump lærte å anvende skryt, bravado og demagogi og hvordan man bruker de kapitalistiske mediene for å slå seg gjennom til et navn på alles tunger, og da han begynte å samle sine tilhengere for fremtidige politiske formål. I nesten 15 år støttet Trump seg fullt og helt på Cohn, men han kuttet brått alle forbindelser da hans reaksjonære mentor ble AIDS-syk på midten av 1980-tallet og offer for sykdommen i 1987.

Trump var ikke bare heldig, som noen kommentatorer har foreslått. Han hadde som sønn av den vellykkede byggmesteren Fred Trump store fordeler, men han satte seg fore langt å overgå faren i omfang av virksomhet og innflytelse.

Fremfor alt er Trump produkt av en epoke. Hans far bygde hjem for arbeidere og middelklasse-mennesker. Sønnen bygde ekstravagante monumenter til og for de rike. Dette var en parallell fundamentalt sett til det historiske skiftet fra General Motors og Rockefellers til en stadig mer parasittisk økonomi basert på ulike former for spekulasjon, inkludert Trumps gamblinginteresser.

Det symbiotiske forholdet mellom Trump og de kapitalistiske mediene, inkludert tabloider som New York Daily News og Post, var avgjørende for hans vekst. Spesielt avslørende er dokumentaropptakene av Trumps intervjuer med den smiskende sladrespaltisten Rona Barrett på slutten av 1970-tallet, og med den like krypende Connie Chung, det prominente tv-nyhetsankeret i New York City på 1980- og 90-tallet.

Barretts intervju illustrerer måten Trump for nesten 40 år siden brukte kjendissladderets verden for sine personlige fordeler. Chung, nyhetsankeret som angivelig var støpt i formen av forgjengere som Walter Cronkite, er enda mer avslørende. Hun sikler praktisk talt av beundring for sitt intervjuobjekt.

Disse klippene gir en liten indikasjon av de store foretaksmedienes kriminelle rolle, som lenge har spesialisert seg på oppmuntring for tilbedelse av rikdom og alle former for kulturell tilbakeståenhet, sammen med rase- og kjønnspolitikk, for å tilsløre grunnleggende klasseanliggender.

Navigeringen av kapitalistisk politikk var integrert i Trumps karriere. Som ung mann, enda ikke 30 år gammel, krevde han brautende en stor skattelette fra New York City for renoveringen av det gamle Commodore Hotel, ved siden av Grand Central Station. Trump lovet, midt i kaoset på midten av 70-tallet, å forbedre området.

Byrådet stemte for å gi ham en 40-års skattelettelse som påskjønnelse for hans prosjekt om å forvandle Commodore til Grand Hyatt på East 42nd Street. Denne typen «foretaksvelferd» har selvfølgelig blitt normen de siste tiårene. Skattereduksjonen var verdt $ 100 millioner i besparelser for den opp-og-kommende multimillionæren. Dokumentaren bemerker i forbifarten at Abe Beame, Det demokratiske partiets borgmester på den tiden, var «veldig nær» Fred Trump.

Trumps skattereduksjon kom på bekostning av sosiale og offentlige tjenester som desperat trengtes av arbeiderklassen. Mens han og andre beriket seg økte ulikheten med store sprang i sentrum av USAs og verdens finanser, og byens grunnleggende infrastruktur og sosiale forhold forfalt. Konsekvensene kan sees i dag i forfallet av massetransportsystemet og den voksende hjemløsheten midt i en byggeboom for luksusresidenser.

Trump: An American Dream

Den fremtidige presidenten kom virkelig på scenen på 1980-tallet. Som filmen sier det: «Ronald Reagan slapp kapitalismen ut av hundelenka.» Dereguleringen, som allerede var påbegynt under den demokratiske administrasjonen til Jimmy Carter, eskalerte under Reagan, sammen med spekulative låneopptak og et aksjemarkedsboom. Disse forholdene var «skreddersydde for Donald Trump», sier fortellerstemmen. Han kunne ha lagt til at dette bare var mulig på grunn av den sosiale kontrarevolutionen Reagan akselererte med å bryte ned PATCO-flygeledernes streik i 1981, som innledet et tiår med fagforeningsknusing, ledsaget av enorme budsjettnedskjæringer.

Det oppkalte Trump Tower, bare den første av mange bygninger som skulle bære hans navn, ble ferdigstilt i 1982. Den 58-etasjers multiformålbygningen, kjent for sin skrikende og overdådige stygghet, brukte en betongramme i stedet for den sedvanlige stålrammen i skyskrapere. Filmen bemerker kort mafiaens rolle i betongindustrien og forbindelsen med Cohn, som representerte ledende figurer fra organisert kriminalitet, i tillegg til Trump.

Barbara Res, prosjektlederen for Trump Tower, påpeker i sitt intervju at i motsetning til overfloden i lobbyen og atriumet var det «mye dritt i leilighetene» ovenpå, der Trump manifesterte sin varemerkestil med løfter om rikdom og suksess mens han gjorde alt billigst mulig og snodde både leverandører og kunder – som i tilfellet Trump University, var hardt pressede studenter.

Trumps hell og lykke reflekterte opp- og nedturene som fulgte de voksende spekulative booms og busts. Hans tidlige suksesser med å åpne kasinoer i Atlantic City, New Jersey ble etterfulgt av katastrofe da han lånte $ 675 millioner i obligasjonsmarkedet med en 14 prosent rente, for å bygge det gigantiske Taj Majal kasinoet.

Wall Street krasjet den 13. oktober 1989 utdypet hans problemer og han gikk senere gjennom den første av flere Chapter-11-konkurser. Til tross for at han på ett tidspunkt hadde en personlig gjeld på rundt $ 800 millioner overlevde Trump i et svimlende aksjemarked, og reiste $ 140 millioner i ett initielt offentlig tilbud og sikret lån fra bankene siden han ble ansett å være «for stor til å mislykkes».

Mye har blitt sagt av herskende styringsklassekritikere og kommentatorer om Trumps episke tilkortkommenheter som forretningsmann. Sikkert rett nok, men det samme kunne sies om de ledende bankene, om forsikring giganten AIG og om eiendomsbransjen. Den føderale regjeringen steppet inn for å redde Wall Street i 2008, akkurat som Wall Street tidligere hadde steppet inn for å redde Trump. Manglene var fremfor alt i det kapitalistiske systemet, ikke i ett selskap eller i en sektor.

Det bør også bemerkes at Trumps karriere på 1980- og 90-tallet var i parallell med Reagan og Bill Clintons presidentperioder. Begge disse representantene av den amerikansk kapitalismen – den gamle B-skuespilleren og «mannen fra Hope [Arkansas]» som «følte din smerte» – var også bløffere, om ikke like rå som deres etterfølger. To spesielt avslørende øyeblikk i filmen er når vi ser både Reagan og senere Clinton i sine respektive kampanjer avlevere den setningen som ble gjennomgående med Trump – «Make America Great Again». Det understreker bare det faktum at Trump ikke er et avvik, men heller utveksten av en krise som har blitt dypere over flere tiår.

I 1988 lekte Trump første gang åpent med idéen om å stille i presidentvalg. Da eks-bryteren Jesse Ventura som en tredje-parti-kandidat vant guvernørvalget i Minnesota i 1998, avleverte Trump snart et besøk for å få pekere for en mulig tredje-parti-kampanje for Det hvite hus. Han nølte og bestemte seg for å avvente, både i 2000 og 2012.

I mellomtiden begynte han å stole mer og mer på råd fra dirty-tricksteren Roger Stone. Han fant et nasjonalt publikum via reality-tv-showet «The Apprentice», og ble senere overtalt til å åpne en Twitter-konto. Begge disse trekkene var deler av et lengre-perspektiv-tiltak for å legge grunnlag for presidentkampanjen som han endelig annonserte i 2015.

Som Stone forklarer besluttet Trump underveis at om han skulle oppnå presidentskapet måtte det være som kandidat for et av de to store kapitalistpartiene. Det var på ingen måte utelukket at han skulle prøve den demokratiske nominasjonen. Han hadde registrert seg som demokrat tidligere i karrieren og filmen viser det berømte bildet av Trump og Clintons som morer seg under Trumps bryllup med Melania Knauss i 2006.

Ekteparene Trump og Clinton (Trump: An American Dream)

Etter hvert som krisen økte var det republikanerne som viste seg modne for en «fiendtlig overtakelse». Etter tiår med opp-pisking av militærisme, religiøs fundamentalisme, tynt forkledd rasisme og fremmedfrykt, hadde de opprettet en høyrøstet ultra-høyrefløy-base som følte seg kontinuerlig forrådt, spesielt av kandidaturene til McCain og Romney henholdsvis i 2008 og 2012. Trump reiste en stor landsomfattende furore i 2011 med sitt krav om at Barack Obama, da han stod for gjenvalg, skulle fremlegge fødselsattest som bevis for sitt amerikanske statsborgerskap. Trump testet vannet og fant at omfavnelsen av høyrefløyen og den rasistiske konspirasjonsteorien om Obama samlet en liten, men støyende base for hans egne ambisjoner.

Dette var ikke på langt nær den første gangen at Trump hadde kjøpslått med rasistisk demagogi. I 1989 hadde han brukt $ 85.000 på helsideannonser i New-York-City-avisene, der han oppfordret til gjeninnføringen av dødsstraff, for anvendelse mot de fem svarte ungdommene som ble anklaget i forbindelse med voldtekten av en jogger i Central Park. Mer enn et tiår senere ble Central Park Five erklært uskyldige. Unødvendig å si det, men Trump trakk aldri tilbake sine angrep.

Rasismen og fremmedfrykten tiltrakk seg en følgerskare, men det som gjorde Trumps 2016-kampanje mulig, og endatil vellykket, var fremfor alt demokratenes og fagforeningenes rolle, midt blant den stadig mer uthulte økonomien etter eiendoms- og finanskrasjet i 2008. Seksjoner av den lavere middelklassen hadde mistet jobb og hjem, arbeidere ble avspist med jobber for lavlønn eller minimumslønn. Republikanerne ventet å høste de politiske fordelene av den bitre skuffelsen med Obama-administrasjonen, som ble valgt to ganger på løfter om sosiale forbedringer men som ikke hadde annet svar på den forverrede krisen enn honnigsøte fraser og et program for nedskjæringer, angrep på demokratiske rettigheter og endeløse kriger – alt støttet av fagforeningene, og den øvre middelklassens eksponenter for identitetspolitikk.

Trump dro fordel av den sosiale harmen. Han hadde avventet sin tid og gjorde nå kort prosess med alle sine republikanske primærvalgmotstandere, der han tjæret dem med den politiske etablissementskosten. Først anvendte han fascistisk demagogi for å sikre den republikanske nominasjonen, og så svingte han litt over mot populistiske løfter, kombinert med onde angrep på innvandrere, i kampanjen mot demokratenes hatede Wall-Street-kandidat Hillary Clinton.

Det var fremfor alt sammenbruddet av Det demokratisk partiets liberalisme over en periode av tiår, illustrert av presidentperiodene til Carter, Clinton og Obama, de tre demokratiske presidentene i det siste halve århundret, som gjorde det mulig for Trump å bli president. Demokratenes byks til høyre reflekterte det kapitalistiske systemets essensielle økonomiske og politiske konkurs, som ikke lenger kunne holde frem et løfte om en gang minimale sosiale reformer. Fagforeningene, som på samme måte talte for styringsklassen, har åpent i flere tiår arbeidet for å undertrykke klassekampen.

Under disse betingelsene fyllte Trump vakuumet til en viss grad med høyrepopulisme, som liknende krefter i Europa. Han tiltrakk seg til en viss grad støtte fra desperate arbeidere, men hadde størst fordel av de millionene som i 2016 holdt seg hjemme i stedet for å stemme på Clinton. På det grunnlaget klorte Trump til seg en seier i valgkollegiet, det «politiske jordskjelvet» som bare er forløperen til de langt større omveltningene når arbeiderklassen flytter seg inn i kampen.