Tysklands die Linke omfavner ytrehøyrepartiet AfDs politikk

Av Peter Schwarz
13 June 2018

Die Linkes kongress, som fant sted i Leipzig i helgen, var dominert av en bitter konflikt over flyktningepolitikken. Tvisten brøt ut etter at die Linkes parlamentariske gruppeleder Sahra Wagenknecht adresserte kongressen på søndag. Med en knapt flertall av 250 mot 249 delegatstemmer vedtok kongressen en én-times-debatt om Wagenknechts antiflyktningekurs. Etter at rundt 100 delegater registrerte seg for å tale ble det trukket lodd for å avgjøre hvem som skulle få ordet.

Wagenknecht, hennes ektemann Oskar Lafontaine og deres støttespillere har lenge fremmet en restriktiv flyktningepolitikk som knapt kan skilles fra ytrehøyrepartiet AfDs. De har gjentatte ganger klandret flyktninger for den sosiale krisen og forsøkt å sette dem opp mot lavtlønnsarbeidere og Hartz-IV-trygdemottakere.

For eksempel forsvarte Wagenknecht beslutningen til veldedighetsorganisasjonen Tafel i Essen om kun å godta tyskere som nye medlemmer for sitt matdistribusjonsprogram. Hun rettferdiggjorde det med å hevde at hun ikke ville utsette folk for en så sterk konkurranse, siden de hadde levd så lenge i Tyskland.

Det har rast en konflikt i partipressen en tid over Wagenknechts AfD-linje i flyktningepolitikken. Et antall innlegg for og imot Wagenknechts posisjon har vært publisert i die Linkes partiorgan Neues Deutschland. I mai publiserte en gruppe tilknyttet partiets fagforeningsfraksjon Sosialistiske venstre, et dokument til støtte for Wagenknecht som oppfordret til en «regulert venstre-flyktningepolitikk».

Dokumentet, som var undertegnet av parlamentsmedlemmene Fabio de Masi, Jutta Krellmann, Michael Leutert og Sabine Zimmermann samt formannen for Cuba-nettverket Harri Grünberg, avviste «ubegrenset innvandring, som også inkluderer de som bare vil tjene mer penger og nyte en bedre levestandard». Retten til å flytte og leve rundt om i verden «er hverken en realistisk flyktningepolitikk eller et ledende prinsipp, og heller ikke til å kunne forklare for store deler av befolkningen», ifølge uttalelsen.

Partiledelsen rundt Bernd Riexinger og Katja Kipping nektet å åpent motsette seg de fremmedfiendtlige posisjonene og føre en kamp om saken på kongressen. Ledelsens hovederklæring vedtatt av kongressen inneholder anerkjennelsen av «åpne grenser», som i partiprogrammet vedtatt i 2011, men formuleringen er så vag og uklar at selv Wagenknecht kunne stemme for den.

Først da Wagenknecht i sin tale insisterte på at det skulle være «øvre grenser for arbeidende innvandrere» kom det til plystring og protestrop. Men debatten var knapt over før partilederne Kipping og Riexinger stilte foran kongressen sammen med Wagenknecht og hennes kollega-gruppeleder Dietmar Bartsch for å forkynne deres «enhet».

Det er «flott at alle fire av oss står her», forklarte Riexinger, før han sa at en spesiell konferanse om flyktningepolitikk skulle organiseres og spørsmålet skulle diskuteres på et partimøte som ville omfatte ledelsen og parlamentsgruppen – det vil si, problemet skal gravlegges i partiets komitéer. Wagenknecht kommenterte: «La oss fokusere på det som gjør oss sterke. La oss konsentrere oss om det felles grunnlaget.»

Bestrebelsene om «enhet» er ikke den eneste grunnen til at die Linke tolererer nasjonalistiske og fremmedfiendtlige posisjoner innen sine rekker.

Wagenknechts motstandere deler stort sett hennes holdning, men mener bare at partiet bør tone ned denne posisjonen for å ikke støte vekk potensielle velgere som ser med avsky på regjeringens åpent fremmedfiendtlige flyktningepolitikk, og som ønsker flyktninger velkommen med sympati.

Det er verdt å merke seg at angrepet på Wagenknecht på kongressen ble initiert av Elke Breitenbach. Hun gikk til talerstolen etter den parlamentariske gruppelederen og erklærte affektert og opprørt: «Sahra, du river partiet fra hverandre. Du ignorerer flertallsposisjonen i partiet. Jeg er ikke lenger villig til å akseptere det.»

Breitenbach er senator for integrering, arbeid og sosialanliggender i delstatsregjeringen i Berlin, og har perfeksjonert kunsten å snakke til venstre mens hun implementerer høyreorientert politikk. Breitenbach fordømte den føderale innenriksministeren Horst Seehofers plan om å holde flyktninger inne på såkalte ankersentre, samtidig som Berlin-regjeringen gjorde nøyaktig det samme ved å fordoble antall rom i flyktningesentrene fra 2.000 til 4.000.

Thüringen, den eneste tyske delstaten med en ministerpresident fra die Linke, innehar førsteplassen når det gjelder antall deporterte flyktninger. Thüringens ministerpresident Bodo Ramelow forsvarte dette på kongressen med det patetiske utsagnet at han bare implementerer føderale lover.

«For meg er enhver utvisning et menneskelig tap,» hevdet Ramelow. «Det er føderale lover som må håndheves, og de blir håndhevet på en måte som tvinger oss til å gjøre ting med politioperasjoner som jeg finner skammelig.» Dette minner om gamle nazister som rettferdiggjorde sin adferd med begrunnelsen at de bare fulgte ordre.

Den bitre fraksjonskampen i die Linke er ikke en konflikt mellom en venstre- og en høyrefraksjon, men snarere en tvist mellom flere høyrefraksjoner. Dette skjer innen et parti med en sosial orientering og en klassesammensetning i rask endring.

Lafontaine og hans støttespillere har lenge forfulgt målet om å gjøre die Linke til en ny utgave av det sosialdemokratiske SPD, som så sin støtte blant arbeidere fordampe etter Hartz-arbeidsmarkedsreformene til SPD/de-Grønne-regjeringen. Lafontaine, som var generalsekretær for SPD til 1999, så alltid som partiets oppgave å opprettholde kontrollen over arbeiderklassen og undertrykke klassekampen.

Men med intensiveringen av de globale konfliktene og de sosiale spenningene etter den globale finanskrisen i 2008 ble perspektivet for å gjenopplive sosialdemokratiet eksponert som håpløst. Lafontaine, Wagenknecht og en fraksjon av fagforeningsbyråkratiet som de er innordnet med, antok en åpent nasjonalistisk politikk, som kombinerer oppfordringer om en sterk stat med en aggressiv utenrikspolitikk for å fremme Tysklands interesser.

Kipping er derimot mer orientert mot den urbane middelklassen, som er likegyldig om ikke fiendtlig innstilt til arbeiderklassen, men som derimot ikke har noen steder å gå etter De grønnes høyredreining. Disse sjiktene av befolkningen forflytter seg også skarpt til høyre. De følger imidlertid identitetspolitikkens rute, inkludert #MeToo-bevegelsen og andre spørsmål, i stedet for de åpenbart nasjonalistiske slagordene til AfD.

Transformeringen av die Linkes medlemskap gjenspeiler denne nye orienteringen. Medlemskapet til PDS, die Linkes forgjengerparti i de østlige delstatene, gikk ned fra 171.000 i 1991 til 61.000 i 2005. Etter sammenslåingen med valgalliansen Arbeid og sosial rettferdighet (WASG), basert i Vest-Tyskland, steg die Linkes medlemskap til 79.000 i 2009, for å falle til et historisk bunn-nivå på 59.000 i 2016. I fjor steg medlemskapet litt til 62.000, først og fremst på grunn av nyrekruttering fra den urbane middelklassen i vest. For første gang har die Linke nå flere medlemmer i de vesttyske delstatene enn i delstatene fra det tidligere Øst-Tyskland (DDR).

I øst, der die Linke har deltatt i en rekke delstats- og kommunalregjeringer, har partiet mistet et stort antall desillusjonerte velgere til AfD. Medlemskapet består overveldende av eldre. I Mecklenburg-Pommern er 44 prosent av medlemsmassen eldre enn 75 år. Tallene for Sachsen-Anhalt, Brandenburg, Thüringen og Sachsen er på samme nivå. I vest er det imidlertid knapt noen medlemmer fra dette alderssjiktet. Ifølge partiledelsen kommer de nye medlemmene fra et miljø som er «akademisk utdannet og lener seg til venstre, eller mot venstre/grønt».

Når det er sagt, er overgangene mellom de forskjellige fraksjonene flytende. Partiledelsen opprettholder også nære bånd til fagforeningsbyråkratiet. Reiner Hoffmann, leder av Det tyske fagforbundet (DGB), som ikke var i stand til å delta på kongressen av helseårsaker, sendte sine hilsener der han henvendte seg til de to Linke-lederne med fornavn: «Kjære Katja, kjære Bernd, kjære delegater, kjære kolleger, jeg takker dere hjertelig for invitasjonen til Leipzig!»

Kursen som die Linke har lagt ut på ble aller best klarlagt av Gregor Gysi, som var partileder i mange år og som talte til kongressen som president for Det europeiske venstre.

Gysi advarte mot veksten av nasjonalisme og siterte setningen «Arbeidere i alle land, foren dere!» fra Det kommunistiske manifest. Men med denne påkallingen mente han ikke den internasjonale foreningen av arbeiderklassen i kampen mot kapitalismen. I stedet kulminerte hans bidrag i kravet om «et samlet svar fra de europeiske maktene til USAs handelskrigstiltak».

Gysi gjorde i sin tale ingen referanser til en gjest og nær alliert som ble hyllet på tidligere die-Linke-kongresser: Alexis Tsipras, greske statsminister og Syriza-lederen. Tsipras har demonstrert hva forsvaret for EU og samarbeid med høyrenasjonalister betyr – han leder en koalisjon med ytrehøyrenasjonalistene Uavhengige grekere (Anel) – i praksis: rå angrep på arbeiderklassens sosiale posisjon og demokratiske rettigheter, og støtte for militarisme og krig. Die Linke forbereder seg på å spille en tilsvarende rolle.