Den sekstende årlige «åpen-linje»-diskusjonen med den russiske presidenten Vladimir Putin, som fant sted torsdag den 7. juni under en pågående imperialistisk omringing og med krigsprovokasjoner mot Russland, var et vitnesbyrd om det styrende oligarkiets ekstraordinære fremmedgjøring fra landets befolkning, og om økende sosial og politisk misnøye.
Som tegn på Kremls økende nervøsitet var den «åpne linjen» denne gangen, i motsetning til tidligere, uten publikum og journalister tilstede der Putin mottok og besvarte samtaler. I stedet var studioet utstyrt med skjermer med operatører som mottok videoopptak, tekster og andre meldinger. Bare utvalgte meldinger og spørsmål ble besvart av Putin. Arrangementet ble sendt direkte på landets største fjernsynskanaler og på flere radiostasjoner.
Den USA-ledede imperialistiske omringingen av Russland og faren for verdenskrig, en stor og veldig reell bekymring for den russiske befolkningen, var sammen med den sosiale krisen hovedtema på den «åpne linjen».
I et forsøk på å presentere seg som «fornuftens stemme» i motsetning til den aggressive og uforutsigbare politikken til den amerikanske presidenten Donald Trump, argumenterte Putin for at hvert land måtte kunne fremme «egne interesser» uten å benytte seg av «egoistiske politiske metoder». Han sa videre: «Russland regnes som en trussel, fordi de oppfatter Russland som en rival. Jeg mener at dette er en feilaktig politikk, fordi man ikke bør prøve å begrense noen, inkludert Russland, men heller fremme samarbeid, som ville ha en gunstig effekt på verdensøkonomien.»
På spørsmålet «Vil det bli en tredje verdenskrig?» svarte Putin med å sitere Albert Einstein, som en gang sa at selv om han ikke visste hvilke våpen som ville anvendes i en tredje verdenskrig så ville «den fjerde verdenskrigen bli utkjempet med stokker og steiner». Putin la så til: «En tredje verdenskrig kunne gjøre slutt på sivilisasjonen som vi kjenner den. Forståelsen av det bør forhindre oss fra ekstreme og svært farlige handlinger på den internasjonale arenaen, som kunne true den moderne sivilisasjonen.»
Imidlertid unngikk Putin behendig å fordømme imperialistmaktene og deres blatante provokasjoner og aggresjon. Da han ble spurt om Skripal-saken, som var en åpent iscenesatt provokasjon for å gi påskudd til en militæroppbygging og en konfrontasjon med Russland, sa han bare at «vi har å gjøre med noe annet enn et stoff av militær grad». Han la til at så lenge Russland ikke var en del av undersøkelsen «er det er vanskelig for oss [den russiske regjeringen] å kommentere på noe som helst».
Det russiske oligarkiet er nært knyttet til imperialistmaktene, etter å ha oppstått av ødeleggelsen av sovjetstaten og gjenopprettelsen av kapitalismen i Russland, som ble utført i hånd-i-hanske med nettopp de regjeringene og det borgerskapet som nå truer med å angripe landet militært og dele det opp. Kreml befinner seg mer og mer omringet og presset og arbeider febrilskt for å finne en tilnærming til imperialismen, ved å gjøre begrensede innrømmelser både i utenrikspolitikken og ved å iverksette tiltak for ytterligere åpning av Russland for utenlandske investorer.
Mens spenningene mellom USA og EU vokser prøver Kreml å utnytte disse inter-imperialistiske splittelsene til å etablere allianser med Europas største imperialistmakter. Kreml appellerer også til ytrehøyrekrefter over hele Europa, inkludert Nasjonal front i Frankrike og ytrehøyreregjeringen i Østerrike.
I disse manøvrene drives det russiske oligarkiet ikke minst av den økte sosiale misnøyen på hjemmebane, som ble klart uttrykt og som dominerte den «åpne linjen» med Putin.
Putins generelle vurdering av situasjonen i landet, som med hans ord var «på vei ... i absolutt riktig retning» og var preget av «konsistent økonomisk vekst», stod i sterk kontrast til sakene reist i innringernes spørsmål: raskt stigende priser for offentlige tjenester, bensin og andre forbruksprodukter, nedbrytningen av helsevesen, utdanningen og miljøet, de elendige lønningene til flertallet av befolkningen mot bakteppet av oligarkenes enorme fortjenester, mangelen på kontroll med offentlige tjenestemenn og den allestedsnærværende korrupsjonen, så vel som regjeringens planer om å øke pensjonsalderen og heve skattene.
Ifølge offisielle statistikker har russernes realinntekt gått ned med totalt 11 prosent de siste fire årene relativt til 2013-nivået, da krisen ble utløst av de vestlige sanksjonene og nedgangen i oljeprisene.
Til tross for Kreml-propagandaen om et «forent folk» viste Putin klart i sine svar hvem sine sosiale interesser han forsvarer. Han avviste innføringen av en progressiv inntektsskatt og en nasjonalisering av olje- og andre råvareforetak. Putin tilbød heller ingen konkrete planer for den økonomiske realiseringen av sitt «Mai-dekret», som lovet en forbedring av den sosiale situasjonen.
Spurt om hevingen av pensjonsalderen, som statsminister Medvedev nylig antydet at det ble arbeidet med, nektet Putin å by en vurdering av regjeringens forslag i denne forbindelse og avleverte i stedet generelle bemerkninger om hvordan de eldres velferd måtte bli ivaretatt. På den måten signaliserte han implisitt at han godkjente planene som vil føre til en betydelig nedgang i levestandarden til titalls millioner mennesker.
Et annet vesentlig tema var den kraftige økningen i bensinprisene: Mellom den 8. mars og den 8. juni steg gjennomsnittsprisen for en liter bensin fra 41,18 rubler (0,66 dollar cent) til 45,28 rubler (0,72). I noen regioner har den oversteget 50 rubler (ca. 80 dollar cent). Putin sa at dette var «resultatet av feil regulering, for å si det mildt,» og la til at de nødvendige tiltakene for å reversere denne prosessen ville bli tatt. Samtidig understreket han at interessene til de største oljeselskapene, som er ansvarlige for den siste prisøkningen, ikke skulle røres.
De fleste spørsmålene som ble reist på den «åpne linjen» plaget allerede befolkningen på begynnelsen av Putins tid ved makten, for 20 år siden. Siden da har den sosiale ulikheten fortsatt å øke og situasjonen i økonomiens nøkkelsektorer, tilstanden for grunnleggende infrastruktur og på sosialområdet er ytterligere forverret.
Nezavisimaya Gazeta kunne nylig publisere følgende tall angående helsevesenet: «Siden 2000 er antall sykehus i Russland redusert med rundt 300 til 350 per år. De siste 16 årene har antallet blitt redusert med en faktor på fem. Spesielt innen rammen av restrukturering og optimalisering av helsevesenet blir klinikker i småbyer og på landsbygda lagt ned. Antallet poliklinikker er også vesentlig redusert: av 21.300 gjenstår bare 18.600.»
Antall pediatrikere i Russland har fra 2000 til 2016 gått ned fra 72.000 til 58.000, og fra 2005 til 2014 er antallet polikliniske sykehus på landsbygda redusert med en faktor på 2,4, og har dermed dramatisk forverret tilgangen til medisinsk hjelp for barn.
Samtidig sparer ikke regjeringen på penger når det gjelder å støtte oligarkene, bankene og storforetakene. Den russiske sentralbanken anvendte nylig 2,62 billioner rubler (US $ 41,2 milliarder) til å støtte tre private bankgrupper. «Vneshekonombank», et statsforetak med spesiell status som styres direkte av regjeringen, har mottatt over 1 billion rubler (US $ 15,92 milliarder) fra statsbudsjettet mellom 2016 og 2017, kanalisert via Sentralbanken. Som kontrast er presidentens siste sosialinitiativ til forbedring av den demografiske situasjonen anslått å koste rundt 80 milliarder rubler (US $ 1,27 milliarder) per år.
Vestens nye sanksjoner mot den russiske regjeringen og de tilknyttede oligarkene vil føre til nye angrep fra Kreml på arbeiderklassens rettigheter og levestandard. Regjeringen har allerede kunngjort at den vil hjelpe de store forretningsimperiene til de oligarkene som blir sanksjonert, og spesielt Oleg Deripaska som kontrollerer mye av aluminiumindustrien, og Viktor Veksel'berg som nå er Russlands rikeste individ.
For tiden diskuteres opprettelsen av to off-shore-«nødhavner» i Russland, en på øya Russii nær Vladivostok i Det fjerne østen, og den andre på øya Oktiabr'skii i Kaliningrad-oblast. Regjeringen arbeider også raskt med et lovforslag som skal gjøre det mulig for de store foretakene å unngå å utlevere informasjon om avtaler de forbereder. Det skal også tillate selskaper som anses å være avgjørende for økonomiens funksjon å stokke om på eiendomsstrukturen for å unngå sanksjoner.