Bring Julian Assange Hjem

Av John Pilger
19 June 2018

Her publiseres en litt avkortet versjon av talen holdt av den velkjente journalisten og dokumentaristen John Pilger på demonstrasjonen for løslatelsen av Julian Assange arrangert av Australias Sosialistiske likestillingsparti (SEP) søndag den 17. juni på Sydney Town Hall Center.

Takk for at dere kom for Julian og takk til SEP for å ha organisert denne svært viktige samlingen.

Forfølgelsen av Julian Assange må opphøre. Ellers det vil ende i en tragedie.

Den australske regjeringen og statsminister Malcolm Turnbull har en historisk mulighet til å bestemme hva det skal bli. De kan forholde seg tause og i så fall vil historien ikke tilgi dem. Eller de kan handle i rettferdighetens og menneskehetens interesse og bringe denne fremragende australske statsborgeren hjem.

John Pilgers tale til SEP-demonstrasjonen til forsvar for Julian Assange [Video av Cathy Vogan og Liam Kesteven (www.facebook.com/liam.kesteven) for Politics in the Pub (www.politicsinthepub.org.au)]

Assange ber ikke om spesialbehandling. Regjeringen har klare diplomatiske og moralske forpliktelser til å beskytte australske statsborgere i utlandet fra grov urettferdighet. I Julians tilfelle, fra et grovt justismord og den ekstreme faren som venter ham, skulle han gå ut av den ekvadorianske ambassaden i London ubeskyttet.

Vi vet fra Chelsea-Manning-saken hva han kan forvente seg om en amerikansk utleveringskjennelse skulle lykkes – en FN-spesialrapportør kalte det tortur.

Jeg kjenner Julian Assange godt; jeg betrakter ham som en nær venn, en person med ekstraordinær motstandskraft og mot. Jeg har sett en tsunami av løgner og sverting drukne ham, uopphørlig, hevngjerrig, ondskapsfullt; og jeg vet hvorfor de sverter ham.

I 2008 ble en plan definert for å ødelegge både WikiLeaks og Assange, i et topphemmelig dokument datert den 8. mars 2008. Forfatterne var Cyber Counter-intelligence Assessment Branch of the US Defense Department (Cyber kontra-etterretnings-evaluerings-avdelingen av det amerikanske forsvarsdepartementet). De beskrev i detalj hvor viktig det var å ødelegge «følelsen av tillit», som er WikiLeaks’ «tyngdepunkt».

De skrev at dette skulle oppnås ved trusler om «eksponering [og] kriminell rettsforfølgelse» og et uopphørlig angrep mot omdømmet. Målet var å kneble og kriminalisere WikiLeaks og organisasjonens redaktør og utgiver. Det var som om de planla en krig mot et enkeltmenneske, og mot selve prinsippet om ytringsfrihet.

Deres hovedvåpen skulle være personlig sverting. Deres sjokktropper skulle være representanter fra mediene – de som er ment å skulle besørge rett dokumentasjon og fortelle oss sannheten. Ironien er at ingen fortalte disse journalistene hva de skulle gjøre. Jeg kaller dem Vichy-journalister – etter Vichy-regjeringen som betjente og muliggjorde den tyske okkupasjonen av krigstidens Frankrike.

Sist oktober intervjuet journalisten Sarah Ferguson fra Australian Broadcasting Corporation (Australias statskringkasting) Hillary Clinton, som hun smisket seg opptil ved å omtale som «ikonet for din generasjon».

Dette var den samme Clinton som truet med «totalt å utrydde» Iran og, som i kraft av å være USAs utenriksminister i 2011, var en av oppfordrerne til invasjonen og ødeleggelsen av Libya som en moderne stat, med tap av 40.000 menneskeliv. Som invasjonen av Irak var denne også basert på løgner.

Da den libyske presidenten ble offentlig og grusomt myrdet med kniv ble Clinton filmet heiende og klappende. Mye takket være henne ble Libya et arnested for ISIS, og andre jihadister. Tusenvis av flyktninger utsatt for fare flyktet over Middelhavet, og mange druknet.

Lekkede e-postmeldinger publisert av WikiLeaks viste at Hillary Clintons stiftelse – som hun deler med sin ektemann – mottok millioner av dollar fra Saudi-Arabia og Qatar, de viktigste støttespillerne for ISIS og terrorisme over hele Midtøsten.

Som utenriksminister godkjente Clinton det største våpensalget noensinne – verdt US $ 80 milliarder – til Saudi-Arabia, en av stiftelsens viktigste velgjørere. I dag bruker Saudi-Arabia disse våpnene til å knuse den sultende og rammede befolkningen som er utsatt for et genocidangrep i Jemen.

Sarah Ferguson, en høyt betalt reporter, sa ikke et ord om dette til Hillary Clinton der hun satt foran henne. I stedet inviterte hun Clinton til å beskrive «skaden» Julian Assange hadde «påført deg personlig». Som svar ærekrenket Clinton Julian Assange, en australsk statsborger, som «et opplagt redskap for russisk etterretning», og «en nihilistisk opportunist som gikk en diktators ærend».

Hun tilbød ikke noe bevis – og ble ikke spurt om et – for å understøtte sine alvorlige påstander. Assange ble ikke på noe tidspunkt gitt anledning til å besvare dette sjokkerende intervjuet, som Australias offentlig finansierte statskringkasting hadde plikt til å tilby ham.

Som om det ikke var nok fulgte Fergusons overordnede produsent, Sally Neighour, opp intervjuet med en ondskapsfull re-tweet: «Assange er Putins tispe. Det vet vi alle!»

Det er mange andre eksempler på Vichy-journalistikk. Guardian, en gang kjent som en stor liberal avis, gjennomførte en vendetta mot Julian Assange. Som en forsmådd elsker siktet Guardian sine personlige, smålige, umenneskelige og foraktelig feige angrep mot en mann som hadde levert dem det de engang publiserte og profiterte på.

Den tidligere Guardian-redaktøren Alan Rusbridger kalte WikiLeaks-avsløringene, som hans avis publiserte i 2010, «et av de største journalistiske skupene de siste 30 årene». Det ble tildelt og overdådig feiret priser, som om Julian Assange ikke eksisterte.

WikiLeaks’ avsløringer ble en del av Guardians markedsplan for å heve avisas utsalgspris. De gjorde penger, ofte store penger, mens WikiLeaks og Assange kjempet for å overleve.

Uten ei krone til WikiLeaks førte ei «haipa» Guardian-bok til en lukrativ Hollywood-filmavtale. Luke Harding og David Leigh, bokas forfattere, ærekrenket umotivert Assange som en «skadet personlighet», og som «ufølsom».

De avslørte også det hemmelige passordet Julian hadde gitt Guardian under tillit, og som var designet for å beskytte den digitale fila som inneholdt de amerikanske ambassademeldingene. Med Assange nå fanget i Ecuadors ambassade sto Harding – som hadde beriket seg på både Julian Assanges og Edward Snowdens bekostning – blant politiet utenfor ambassaden, og skrøyt på bloggen sin at «Scotland Yard vil le sist».

Spørsmålet er hvorfor?

Julian Assange har ikke begått noen forbrytelse. Han har aldri blitt anklaget for noen forbrytelse. Den svenske episoden var falsk og en farse, og han har blitt berettiget og fått oppreisning.

Katrin Axelsson og Lisa Longstaff fra Women Against Rape (Kvinner mot voldtekt) oppsummerte dét da de skrev: «Påstandene mot Assange er et røykteppe, der en rekke regjeringer prøver å slå ned på WikiLeaks for frekt å ha avslørt for publikum deres hemmelige planlegging av kriger og okkupasjoner, med tilhørende voldtekt, mord og ødeleggelser ... Myndighetene bryr seg så lite om vold mot kvinner at de manipulerer voldtektsanklagelser som det passer seg.»

Denne sannheten ble tapt eller ble begravet i medienes heksejakt som skammelig assosierte Assange med voldtekt og misogyni (kvinneforakt). Heksejakten inkluderte blant annet stemmer som beskrev seg selv som tilhørende venstresiden og som feminister. De ignorerte forsettlig beviset for den ekstreme fare Assange var utsatt for, skulle han bli utlevert til USA.

Ifølge et dokument utgitt av Edward Snowden er Assange på en «Manhunt-målliste». Ett lekket offisielt notat sier: «Assange vil bli en fin brud i fengsel. Skru terroristen. Han skal spise kattemat for alltid.»

I Alexandra i Virginia – forstadshjemstavn for den amerikanske krigsskapende eliten – har en hemmelig ‘Grand Jury’, en påminnelse fra middelalderen – tilbrakt syv år med å forsøke å koke opp en forbrytelse som Assange kan bli straffet for.

Det er ikke lett; USAs grunnlov beskytter utgivere, journalister og varslere. Assanges forbrytelse er å ha brutt stillheten.

Ingen undersøkende journalistikk i min livstid kan sammenliknes i betydning med det WikiLeaks har gjort når det gjelder å stille grådig makt til ansvar. Det er som om en enveis moralsk skjerm er blitt trukket tilside, for å avsløre de liberale demokratienes imperialisme: forpliktelsen til uendelig krigføring og oppsplitting og nedgradering av «uverdige» liv: fra Grenfell Tower til Gaza.

Da Harold Pinter aksepterte Nobelprisen for litteratur i 2005 henviste han til «det stort tapetet av løgner som vi næres av». Han spurte hvorfor «den systematiske brutaliteten, de utbredt grusomhetene, den hensynsløse undertrykkingen av uavhengig tenkning» i Sovjetunionen var velkjent i Vesten, mens Amerikas imperiale forbrytelser «aldri skjedde ... selv da de skjedde, skjedde de aldri».

Med sine avsløringer om bedrageriske kriger (Afghanistan, Irak) og regjeringenes blanke løgner (Chagos-øyene) har WikiLeaks gitt oss muligheten til å se et glimt av hvordan det imperiale spillet utøves i det 21. århundret. Det er derfor Assange er i dødelig fare.

For syv år siden, i Sydney, arrangerte jeg å møte et fremtredende liberalt medlem av Det føderale parlamentet, Malcolm Turnbull. Jeg ville be ham om å overlevere et brev fra Gareth Peirce, Assanges advokat, til regjeringen. Vi snakket om hans berømte bragd – på 1980-tallet da han som ung skrankeadvokat hadde bekjempet den britiske regjeringens forsøk på å undertrykke ytringsfriheten ved forhindre publikasjonen av boka Spycatcher (Spionfangeren) – på sin måte en WikiLeaks av sin tid, fordi den avslørte statsmaktens forbrytelser.

Australias statsminister den gang var Julia Gillard, en Labor-Party-politiker som hadde erklært WikiLeaks «illegale» og som ville kansellere Assanges pass – inntil hun ble fortalt at hun ikke kunne gjøre det: Assange hadde ikke begått noen forbrytelse: fordi WikiLeaks var en utgiver, hvis arbeid var beskyttet i henhold til Artikkel 19 i Den universelle menneskerettighetserklæringen, som Australia var en av de opprinnelige undertegnerne av.

Ved å frakjenne seg Assange, en australsk statsborger, og bidra til hans forfølgelse, tvang statsminister Gillards uhyrlige oppførsel frem saken med hans anerkjennelse, i henhold til folkeretten, som en politisk flyktning som var i livsfare. Ecuador påkalte 1951-konvensjonen og ga Assange tilflukt i sin ambassade i London.

Gillard har nylig opptrådt i en gig (offentlig tilstelning) med Hillary Clinton; de blir promotert som banebrytende feminister. Hvis det er noe å huske Gillard for da er det for den krigshissende, smiskende, pinlige talen hun holdt for den amerikanske kongressen kort tid etter at hun krevde den ulovlige kanselleringen av Julians pass.

Malcolm Turnbull er nå statsminister i Australia. Julian Assanges far har skrevet et brev til Turnbull. Det er et rørende brev der han appellerer til statsministeren om å bringe sin sønn hjem. Han refererer til den reelle muligheten for en tragedie.

Jeg har sett Julian Assanges helse forverres gjennom hans år med innestengning uten sollys. Han har hatt en uopphørlig hoste, men tillates ikke engang sikker passasje til og fra et sykehus for røntgenfotografering.

Malcolm Turnbull kan forbli taus. Eller han kan gripe denne anledningen og anvende sin regjerings diplomatiske innflytelse til å forsvare livet til en australsk statsborger, hvis modige offentlige tjenester er anerkjent av utallige mennesker over hele verden. Han kan bringe Julian Assange hjem.

Dette er en forkortet versjon av John Pilgers tale til demonstrasjonen i Sydney i Australia, for markeringen av Julian Assanges seks års innesperret i den ekvadorianske ambassaden i London. Se videoen for hele talen.