EU stepper opp angrep på flyktninger før Brüssel-toppmøtet

Av Alex Lantier
28 June 2018

Når dagens EU-toppmøte begynner i Brüssel rivaliserer EU-myndighetene hverandre til å kreve drakoniske tiltak mot flyktninger.

På tirsdag mobiliserte Østerrike en stor styrke med tungt bevæpnet opprørspoliti, pansrede kjøretøy og helikoptre for å stenge grensa mot Slovenia. Mens Wien forbereder seg på å overta EUs roterende presidentskap ble det signalisert at EU vil eskalere angrepene på flyktninger som nå finner sted.

Etter at Italias nye ytrehøyreregjering avviste 629 utsultede menn, kvinner og barn på redningsskipet Aquarius ble det rapportert at 220 flyktninger hadde druknet i Middelhavet utenfor Libya. Italias nyfascistiske innenriksminister Matteo Salvini responderte med å nekte å la redningsskipet Lifeline legge til land i Italia. Den EU-finansierte libyske kystvakten avskar også skip som transporterte 460 migranter og sendte dem til libyske interneringsleirer.

I leirene opprettet med EU-støtte siden NATO-krigen i Libya i 2011 er titusenvis av uskyldige henvist til et helvete på jord. Rapporter fra FN og menneskerettighetsgrupper har dokumentert hvordan flyktninger i EUs libyske leirer blir angrepet, voldtatt, solgt til slaveri eller myrdet. Som den franske regjeringen ber Salvini nå om at det bygges flere slike leirer i Libya – mens EU jobber med Tyrkia og andre Midtøsten-land om å anholde millioner som flykter fra krig i Irak og Syria.

EU presser nå disse landene til å begå grusomheter for å forhindre flyktninger fra å nå Europa. I det siste året har Algeria tvunget over 13.000 afrikanske flyktninger ut på dødsmarsjer tilbake sørover gjennom Sahara-ørkenen. Mange, inkludert gravide kvinner og barn, har dødd. EUs utenrikspolitiske leder Federica Mogherini, reagerte på denne rapporten bare ved å love større midler til «migrant-screening» i Nord-Afrika.

Nå skal disse retningslinjene komme hjem til Europa. Siden helgens EU-minitoppmøte om innvandring kollapset har det kommet rivaliserende forslag om å utvide nettverket av «hot-spot»-leirer i EU – lite annet enn konsentrasjonsleirer – for innvandrere i Italia og Hellas. EUs rådspresident Donald Tusk krevde leirer i Albania og Tunisia, mens Paris og Madrid foreslo «lukkede interneringssentre» i de viktigste EU-landene.

Etter å ha lovet å deportere 600.000 mennesker går Salvini nå for å registrere romabefolkningen, som var målrettet for genocid av nazistene, og oppfordrer til å deportere dem alle, selv om han la til at «vi må dessverre beholde de av dem som er italienere».

Millioner av mennesker over hele Europa og rundt i verden er forferdet over EUs barbariske behandling av flyktningene, der det europeiske borgerskapet beveger seg mot en politikk med massiv statsterror og etnisk rensing av en skala vi ikke har sett siden nazitiden. Å bekjempe denne offensiven krever imidlertid et revolusjonært perspektiv og strategi. Moralske appellerer til den ene eller den andre av styringselitens fraksjoner, som alle støtter forfølgelsen av flyktningene, vil ikke bidra på noen måte til å løse en krise som er forankret i verdenskapitalismens sammenbrudd.

Denne fascistiske offensiven kan bare motvirkes av arbeiderklassens uavhengige internasjonale mobilisering, til kamp på et sosialistisk antikrigsprogram.

Den nåværende flyktningekrisen er den største siden Den andre verdenskrigen. Den stammer fra et kvart århundre med koloniale kriger og intervensjoner på tvers av Midtøsten og Afrika, utført mot bred folkelig opposisjon, siden Sovjetunionens oppløsing i 1991. Mer enn 60 millioner mennesker har flyktet fra krig i Irak, på Balkan, i Afghanistan, Syria, Libya, Mali og på tvers av Sahel-området.

Med fremveksten av direkte inter-imperialistiske konflikter mellom Washington og landets EU-allierte er det nådd en ny fase av denne internasjonale krisen. Etter at G7-toppmøtet kollapset over amerikanske og EU-myndighetenes gjensidige pålegg av handelskrigstariffer, sikter EU på å utvikle seg som en militær konkurrent til USA, Russland og Kina. Utviklingen mot uhemmet militarisme og dannelsen av konkurrerende handelsblokker internasjonalt går hånd i hånd med angrepet på demokratiske rettigheter hjemme.

Det må varsles alarm: Som på 1930-tallet fokuserer fascistisk politikk ikke bare på flyktninger, men på hele arbeiderklassen. I fjor viste EUs Generation-What-undersøkelse at et flertall av europeerne under 35 år motsetter seg å gå inn i militæret, men ville støtte deltakelse i et «masseopprør». Hvis arbeidere lar EU konsolidere konsentrasjonsleirer og politiagenturer vil dette politi-statsterror-apparatet bli snudd mot politisk opposisjon i arbeiderklassen.

Arbeidere over hele Europa mobiliserer i økende grad mot innsparingspolitikken designet for å sluse hundrevis av milliarder euro inn i krigsmaskina. Jernbane-, flytransport- og energiarbeidere i Frankrike, metallarbeidere i Tyskland og Tyrkia, og flytransport- og detaljhandelsarbeidere i Spania har gått til streik. EUs dreining til det ekstreme høyre er et tegn på at spørsmålet som nå skal avklares, som på 1930-tallet, er hvilken klasse som skal styre. Det er presserende å forene arbeidere på tvers av Europa til en felles kamp for statsmakt.

Denne kampen kan bare føres frem i opposisjon til fagforeninger og småborgerlige partier over hele Europa, som Syriza i Hellas, Podemos i Spania, Det nye antikapitalistiske partiet i Frankrike eller Venstrepartiet i Tyskland. Etter å ha støttet krigene i Libya og Syria som «demokratiske revolusjoner», faller de nå inn på geledd med, eller de overvåker faktisk aktivt, EUs antiinnvandrerkampanje.

Syriza-regjeringen opererer EU-«hot-spots» i Hellas, mens Podemos er hovedstøtten for den sosialdemokratiske minoritetsregjeringen i Spania, som etter at de hadde gitt Aquarius tillatelse til å legge til land insisterte på at de ikke ville fungere som et europeisk tilfluktssted for innvandrere som flykter fra antiimmigrantpolitikken andre steder.

Å stå imot EUs offensiv krever en uavhengig organisering av arbeidere i arbeidsplass- og nabolagskomitéer, for å koordinere motstand og streiker mot politiraid og angrep på innvandrere og flyktninger. Forsvaret av grunnleggende demokratiske rettigheter krever:

• Avviklingen av interneringsleirer i Midtøsten og Nord-Afrika, tilbaketrekking av europeiske og amerikanske tropper fra disse regionene, og flyktningers frie og sikre reise til EU-land av eget valg.

• Avvikling av EUs «hot-spot»-konsentrasjonsleirer, og tildeling av lovlig status til alle flyktninger og ikke-dokumenterte innvandrere i Europa.

• Avskaffelsen av EUs grensepoliti Frontex.

• Ikke-samarbeid med EU-deportasjonsmaskina, og all statspolitikk som forbereder etnisk rensing.

• Tilgjengeliggjøring av billioner av euro for offentlige tjenester, opplæring og arbeidsplasser til alle arbeidere, både innvandrere og innfødte. Den rikdommen som ble sløst bort på et tiår med EU-bankkausjoner må eksproprieres og brukes til å møte de presserende sosiale behovene til den arbeidende befolkningen.

I den fremvoksende konflikten med et europeisk borgerskap som flytter seg raskt mot ytrehøyrestyringsformer, vil arbeiderklassen ikke ha annet valg enn å ta den revolusjonære veien. Begivenhetene sprenger påstanden om at oppløsingen av Sovjetunionen, og EU-dannelsen et år senere, signaliserte en slutt på det 20. århundrets æra av kriger og sosiale revolusjoner. En retur til tradisjonene med uforsonlig kamp legemliggjort i Oktoberrevolusjonen av 1917 og kampen mot fascismen, er livsviktig for å avverge nye katastrofer i det 21. århundret.

Fremfor alt er den kritiske oppgaven den internasjonale foreningen av arbeiderklassen i en revolusjonær kamp for sosialisme. I Europa betyr dette omveltingen av det kapitalistiske EU for å erstattes av De forente sosialistiske stater av Europa.