EU støtter antiimmigrantavtale etter italienske trusler om å torpedere Brüssel-toppmøte

Klokka halv fem fredag morgen kom forhandlerne på EUs toppmøte i Brüssel frem til en felleserklæring om flyktningekrisen, etter at Italias ytrehøyreregjering gikk til det ekstraordinære skritt å true med veto mot slutterklæringen og kollapse toppmøtet. Grunnlaget for enigheten som ble oppnådd var at EU antok antiflyktningekrav fra ytrehøyreregimene i Itlia, Østerrike og flere østeuropeiske land.

Det rapporteres at avtalen angivelig innebærer EU-finansiering av fengselsleirer for flyktninger i Tyrkia og Nord-Afrika, bygging av lukkede interneringsleirer for asylsøkere i Europa, og bygging av flere slike leirer, kalt «regionale avgangsplattformer», langs båtrutene for migrasjonsfartøy. EU skal også blokkere flyktningers forflytninger mellom EU-land. Forøvrig krever planen omskriving av de såkalte Dublin-avtalene om EUs asyllovgivning, som pålegger flyktninger å søke asyl i det første EU-landet de ankommer til.

Detaljer om planen er fortsatt uklare: hvor fengselsleirer skal bygges og med hvilken finansiering, hvordan EU ville holde flyktninger fra å krysse europeiske grenser, og hvordan Dublin-avtalene skulle omskrives. Den innebærer imidlertid helt klart en drakonisk intensivering av politistatstiltak og angrep på grunnleggende demokratiske rettigheter i Europa.

Ikke desto mindre hyllet alle EU-representantene avtalen. Den tyske kansleren Angela Merkel støttet den, og tilføyde: «Vi har fortsatt mye arbeid å gjøre for å bygge bro over de ulike synspunktene.»

Den franske presidenten Emmanuel Macron tvitret: «Avtale inngått om migrasjon: En europeisk tilnærming ble bekreftet, en fullstendig agenda ble vedtatt (ekstern handling, grensevern, ansvar for europeisk solidaritet). Franske forslag ble vedtatt.»

Den italienske statsministeren Giuseppe Conte hyllet EU-avtalen for å ha vedtatt hans regjerings agenda: «Vi er fornøyd. Det var lange forhandlinger, men fra idag av er ikke Italia lenger alene.»

Conte indikerte truende at Roma kanskje ikke ville si seg enig i å bygge lukkede interneringssentre på italiensk jord, såfremt EU-planen innebærer at flyktninger i disse fengselsleirene teknisk sett kunne søke om asyl. Om byggingen av slike leirer sa Conte: «Dét er en beslutning vi vil ta sammen med regjeringen. Vi er ikke på noen måte påskyndet å gjøre det.»

Før toppmøtet hadde EUs rådspresident Donald Tusk formidlet et invitasjonsbrev som skrøyt av at EUs politiske retningslinjer hadde redusert innvandrertilgangen med 96 prosent fra 2015-nivåene. Utover å fortsette å sette opp interneringsleirer i Libya og over Nord-Afrika og samarbeidet med den libyske kystvakten for å stoppe innvandrere, foreslo Tusk også finansiering for et tilslag mot flyktninger. Brevet hans oppfordret til «å skape et dedikert finansielt virkemiddel i det neste flerårige EU-budsjettet rettet mot bekjempelsen av ulovlig migrasjon», tilsynelatende på € 6 milliarder.

Midt i en økende offentlig opposisjon forsvarte Tusk trekk for å bygge massive fengselsleirer og for å kaste retten til asyl overbord: «Det er enhver politisk myndighets jobb å håndheve loven, å beskytte territoriet og grensen. Det var tross alt hensikten med å skape grensevakter: å beskytte grenser.»

Tusk presenterte det orwellske argumentet at adopteringen av ytrehøyrepolitikk mot innvandrere er essensielt for å bevare demokratisk styre i Europa – mot ytre høyre: «Det er stemmer i Europa og rundt om i verden som hevder at vår manglende evne til å opprettholde den ytre grensen er en iboende egenskap i Den europeiske union, eller –mer bredt –i det liberale demokratiet.»

Helt forutsigbart styrker Tusks reaksjonære antiimmigrantagenda og hyklerske påberoping av demokrati bare talspersoner for de mest voldelige antiinnvandrertiltakene.

I går kveld ble Conte tilfredsstilt etter å ha truet med veto mot utkastet til EU-toppmøtets slutterklæring – i seg selv et reaksjonært dokument som akselererer EUs militæroppbygging, fordømmer de amerikanske handelstariffene mot EU-eksport, og som støtter EU-tariffer mot amerikanske eksport til Europa. Han sa at «hvis vi ikke får tilslutning fra de andre europeiske landene kunne vi avslutte toppmøtet uten godkjenning av felleskonklusjoner. ... Vi vil ikke akseptere en billig avtale. Italia har alltid vist sin godvilje.»

Dette utfallet bekrefter WSWS’ advarsler fra før toppmøtet om EUs reaksjonære rolle. WSWS skrev: «Moralske appellerer til den ene eller den andre fraksjonen av styringseliten, som alle støtter forfølgelsen av flyktningene, har ingen hensikt ... Denne fascistiske offensiven kan bare imøtegås av den uavhengige internasjonale mobiliseringen av arbeiderklassen i kamp på et sosialistisk og antikrigsprogram.»

De bitre konfliktene som raser innen EU er ikke om hvorvidt å forfølge flyktninger. Etter omfattende rapportering fra FN og menneskerettighetsgrupper er europeiske styringskretser godt klar over at de pøser milliarder av euro inn i fengselsleirer som de i Libya, der flyktninger står overfor overgrep, voldtekt, slaveri og mord. Konflikter innen europeiske styringskretser er drevet av bitre inter-imperialistiske rivaliseringer om penger og strategisk fordel.


Ifølge Financial Times kan Roma foreslå oppheving av forbudet mot lån til Russland fra Den europeiske bank for gjenoppbygging og utvikling (EBRD), som idag er forbudt som en del av EU-sanksjonene mot Russland pålagt etter forordning fra Washington og Berlin.

Spesielt Italia har nære bånd økonomisk og næringslivsmessig med Russland, særlig i energisektoren. Under forhandlingene om etableringen av den italienske regjeringen signaliserte både ytrehøyrepartiet Lega og Femstjernerbevegelsen (M5S) sin motstand mot sanksjonene, der Lega-lederen Matteo Salvini fordømte dem som «galskap rettet mot et vennligsinnet og nærliggende marked». Russiske medier rapporterte at franske offisielle representanter kunne tenkes å jobbe sammen med Roma for å presse Berlin til å heve EU-sanksjonene.

Det forårsaket en skarp advarsel fra Washington. Den 16. april uttalte Kurt Volker, amerikansk utsending til Ukraina, til den italienske dagsavisa La Stampa: «EU er enig i rammene og innholdet i sanksjonene: Om Italia ikke tilpasser seg, har de først og fremst et problem med Brüssel. Det gjør meg optimistisk, til tross for de holdningene Lega har inntatt, for Italia kan ikke på et praktisk nivå treffe slike tiltak uten alvorlige konsekvenser.» Volker gjentok til La Stampa: «Italia kan ikke røre sanksjonene mot Russland uten å imøtese alvorlige konsekvenser.»

Noen av de bitre finansielle og strategiske kranglene som utspiller seg i maktsalene i Brüssel kom til syne i den italienske journalisten Giuseppe di Vittorios spørsmål til EU-parlamentets president Antonio Tajani. Di Vittorio spurte: «De seks milliarder euroene, vil de gå til Italia? ... Vil franskmenn og andre folk få penger, eller vil ting gå til Mali, Tsjad og Sudan? Hvor går pengene?»

Han spurte også Tajani om italienske innvendinger mot Tysklands handelsoverskudd med resten av Europa, og franske planer om å be andre EU-makter om fondsmidler til å kausjonere ut banker og nasjonale myndigheter i tilfelle et nytt økonomisk krasj. Han sa: «De andre tingene er underskudd i noen land og det tyske overskuddet. Du har snakket om et europeisk pengefond. Men ville Italia si seg enig? For Italia har litt av en jobb for øyeblikket med omstruktureringen av sin gjeld.»

Tajani ga lite håndfast i sine svar til de Vittorio, men det er liten tvil om at debatten fortsatt raser innen styringskretsene om hvordan EU-milliardene til antiimmigranttiltak skal allokeres.

Det som imidlertid er klart er at kampen mot forfølgelsen av lyktninger og en drakonisk intensivering av politistats- og innstrammingstiltak ikke kan føres innen det fascistiske rammeverket som er utlagt av EU. Dét krever den europeiske arbeiderklassens uavhengige politiske kamp mot alle styringselitens grupperinger.

Loading