Midt under det pågående hysteriet og de offentlige fordømmelsene rettet mot den amerikanske presidenten Donald Trump over hans møte i Helsingfors med hans russiske motpart Vladimir Putin, publiserte New York Times på onsdag en forsideartikkel med tittelen «Ordet forræderi kommer inn i debatten.»
Artikkelen var skrevet av Times-korrespondenten ved Det hvite hus Peter Baker, som er forfatter av to bøker, den ene et hagiografisk verk om Obama med tittelen Historiens kall, og den andre en demonisering av Putin i kaldkrig-stilen, med tittelen Kremls vekst: Vladimir Putins Russland og Slutten på revolusjon. Han leverer en utilsiktet avslørende eksponering av det skarpe høyreskiftet i det som en gang gikk for å være liberalismen i Det demokratisk partiet og etablissementsmediene.
Der han bemerker at forræderianklagen kommer av at Trump tilsynelatende tok «Putins ord heller enn USAs etterretningsorganers, om russisk valginnblanding», skriver Baker:
«Mr. Trump ble anklaget ikke bare for dårlig dømmekraft, men for forræderi – og ikke bare av frynseelementer og liberale talkshow-verter, men av en tidligere CIA-direktør.»
«I et presidentskap uten presedens, merk av nok et øyeblikk for historiebøkene. Selv om anklager om forræderi fra tid til annen har virret i utkantene av den politiske debatten, har anklagen aldri på en slik fremtredende måte blitt en del av den nasjonale samtalen.»
For Baker ser det ut til at «den moderne æra» faktisk strekker seg ganske kort tid tilbake. Videre ser det ut til at han ikke ble informert om at et svært relevant stykke ble publisert samme dag, inne i det amerikanske etablissementets «newspaper of record»: en nekrolog over John Stormer, forfatteren av ei bok skrevet i 1964 med tittelen Ingen våger å kalle det forræderi [originaltittel: None dare call it treason].
Boka, som spilte en fremtredende rolle i det mislykkede presidentbudet til den-gang-republikansk-kandidat Barry Goldwater, oppsummerte og utbroderte narrativet som var utviklet av den ekstreme høyrefløyen i amerikansk politikk, for en tid knyttet til senatoren Joseph McCarthy, om at den amerikanske regjeringen i det store og hele hadde blitt tatt over av kommunistiske agenter og «lettlurte tullinger» [dupes], som drev den i Kremls tjeneste.
Bokas tittelside hadde en salgsfremmende sammenfatning: «1964 er et år av krise og beslutning. Vil Amerika fortsette å hjelpe den kommunistiske fienden, avvæpne seg konfrontert med fare, bøye kne for kommunistiske diktatorer i alle jordens hjørner? Valget er ditt.»
Denne paranoide stilen finner ubestridelige ekko innenfra Det demokratiske partiet og Times selv. Bare to dager tidligere beskrev avisas uforlignelige utenriksspaltist Thomas Friedman Trump som «en ressurs [asset] for russisk etterretning» og meldte et tilsvarende kall til våpen: «Mine medamerikanere, vi er i trøbbel, og vi har noen store beslutninger å treffe i dag.» I fjor brukte den samme Friedman sin spalte til å adressere et åpent brev med appell til militæroffiserer i Trump-administrasjonen om å fjerne presidenten ved et palasskupp.
Den øverste myndigheten som Baker refererte til for sin forræderiartikkel er John Brennan, den forhenværende direktøren for USAs sentrale etterretningstjeneste CIA, som han beskriver som «en av Trumps mest uttalte kritikere». Brennan fordømte Trumps adferd i Helsinki som «intet mindre enn forrædersk».
Tanken at Trump er en agent for Kreml er like troverdig som de tilsvarende anklagene fremmet av sånne som McCarthy, Stormer og John Birch Society, for mer enn et halvt århundre siden, mot Eisenhower og Kennedy.
Det faktum at Det demokratiske partiet gjenoppliver et narrativ assosiert med de mest høyreorienterte elementene i det amerikanske politiske spektret har uhyggelige implikasjoner. Det kan bare tjene til å så politisk desorientering i den amerikanske befolkningen og legge grunnlaget for en ekstremt reaksjonær og farlig dreining av den amerikanske kapitaliststaten.
Hva er innholdet i Trumps «forræderi»? Hva er anklagen som blir gjentatt i det uendelige av tv-nyhetsankrene og snakke-hodene, i sjatteringer av sjokk og indignasjon – de samme media-marionettene som enten forbigår i nesten total taushet eller tilbyr berettigelser for Trump-administrasjonens tortur av barneflyktninger ved den amerikansk-meksikanske grensa, dens krigsforbrytelser i Syria og Irak og dens støtte til en folkemordskrig mot befolkningen i Jemen?
Det er at Trump ikke har akseptert befalingen fra de amerikanske etterretningstjenestene. Brakt frem som autoriteter på denne angivelige «høye kriminaliteten» er en trio av tidligere etterretningshøvdinger, som nå feiter opp sine bankkontoer som «sikkerhets- og etterretningsanalytikere» for tv-nettverkene: John Brennan, Michael Hayden og James Clapper.
Hvilke usannsynlige voktere av sannheten! Som CIA-direktører styrte de alle tortur, «svarte lokaliseringer» [«black sites»; o.anm.: hemmelige torturfengsler], «ekstraordinære overføringer» [«extraordinary renditions»; o.anm.: kidnappinger og bortføringer] og dronemord, samt andre forbrytelser utført bak det amerikanske folkets rygg.
Brennan forsøkte å forhindre eksponeringen av CIA-tortur ved å beordre sine spioner til å datasnoke i datasystemene til senatets etterretningskomité. Clapper vitnet falskt under ed, der han løy til kongressen og benektet at Det nasjonale sikkerhetsbyrået (NSA), som han også ledet, innsamlet data om amerikanske statsborgere. Den løgnen ble avslørt av eksponeringene til Edward Snowden. Og Hayden, som også var en sjef for NSA, initierte massive innenlandske spioneringsprogram.
Enhver med bare en overfladisk kunnskap om historie må stille spørsmål om den nåværende forherligelsen av disse byråene som forsvarere av demokrati mot «forræderen» Trump.
I ethvert demokratisk samfunn har den kapitaliststatens hemmelige politi og etterretningsstyrker alltid blitt ansett med den aller største mistanke. Ingen steder er det mer sant enn i USA.
Faktisk var mistanken mot CIA så stor at organisasjonens stiftelsesdokumenter forhindret den fra å drive operasjoner innen selve USA, basert på erkjennelsen av at dens hemmelighetsfulle aktiviteter fant sted utenfor lovens parametre, både nasjonale og internasjonale.
Oppkalt til «Murder, Inc.» for sin organiseringen av mord, planla og bidro CIA også til kupp mot demokratisk valgte regjeringer som installerte blodige diktaturer fra Iran og Guatemala til Tyrkia og Hellas og i land tvers over hele Latin-Amerika.
Hva angår FBI er historien full av juridiske og rettslige fingeringer, provokasjoner og mord. Byrået førte en regelrett krig mot borgerrettighetsbevegelsen, antikrigsbevegelsen og alle deler av det amerikanske venstre, der de flommet organisasjoner med tusenvis av innfiltrerte spioner og provokatører [agent-provocateur].
Disse tjenestene er i vesentlig grad ansvarlige for tvillingløgene som har blitt anvendt for å berettige USAs utenrikspolitikk over det siste kvarte århundret, basert på endeløse aggresjonskriger: «masseødeleggelsesvåpen» og «krigen mot terrorisme».
At å uttrykke skepsis til sannhetsgehalten og integriteten til CIA, FBI og NSA kan bli brennmerket som forræderi representerer en sterk advarsel om farene for en amerikansk politistat.
Den andre «forræderske» handlingen var forsøket på å redusere spenninger med Moskva. Mens Trump ser Russland gjennom prismet av sin transaksjonelle «America-First»-utenrikspolitikk, er de fremtredende fraksjonene innen det amerikanske styringsetablissementet og Washingtons enorme militær- og etterretningsapparat så forpliktet til forberedelsene til en militærkonfrontasjon rettet inn på å dele opp og kolonisere Den russiske føderasjonen at ingen lettelser kan tolereres.
Dette er interessene som demokratene gir uttrykk for og som gjør dem til Wall Streets og CIAs perfekte og foretrukne parti. Partiet er uvillig og ute av stand til å motsette seg Trump fra et progressivt, for ikke å nevne et venstreorientert standpunkt, fordi det er forsvareren av finanskapitalens interesser og Jeff Bezosene av denne verden.
Begrepene «venstre» og «høyre» har opphørt å ha noen reell betydning i kontekst av borgerlig politikk i USA. Den ny-McCarthy-politikken som omfavnes av demokratene uttrykker skiftet av hele styringsetablissementet og dets krigende fraksjoner i retning av reaksjon og ødeleggelsen av de grunnleggende sosiale og demokratiske rettighetene til den brede massen av arbeidende mennesker.
At den samme dynamikken råder blant pseudo-venstre-organisasjonene som kretser rundt Det demokratiske partiet ble gjort klinkende klart av reaksjonen fra Den internasjonale sosialistiske organisasjonen (ISO) til ramaskriket over Helsinki-toppmøtet, der de erklærte: «Trump fikk seg til å se ut som den lettlurte tullingen [dupe] til et av de mest transparent onde menneskene på planeten.»
Alle disse politiske tendensene, som reflekterer interessene til de mer privilegerte sjiktene av den øvre middelklassen, blir skøvet kraftig til høyre av oppsvinget av klassekampen i USA og internasjonalt og trusselen om en revolusjonær sosial eksplosjon.
Bill Van Auken