Spanias minoritetsregjering av sosialdemokratene (PSOE), installert ved makten i forrige måned med hjelp av pseudo-venstre-partiet Podemos og regionale nasjonalister, forbereder et nytt innstrammingsbudsjett for 2019. Samtidig gjennomfører den en massiv økning av forsvarsutgiftene.
Forberedelsene av 2019-budsjettet kommer to uker etter at det spanske parlamentet vedtok det lenge forsinkede 2018-budsjettet, som ble utarbeidet av den foregående høyreorienterte Folkeparti-regjeringen (PP - Partido Popular). Statsbudsjettet for 2018 ble vedtatt rund baut av den nye PSOE-regjeringen ledet av Pedro Sánchez, som bare dager før han ble statsminister hadde kritisert det for å «angripe velferdsstaten, ikke forsvare kvinner, arbeidere, de arbeidsløse eller ungdommen».
Til sammenligning med for åtte år siden har 2018-budsjettet en 13 prosent reduksjon for utdanning, en 8 prosent reduksjon for helsevesenet, en 27 prosent reduksjon for FoU, en 35 prosent reduksjon for kultur og en 58 prosent reduksjon for infrastrukturinvesteringer. Budsjettposten for det spanske militæret ble imidlertid i fjor økt med 10,5 prosent, den største økningen en spansk regjering har gjennomført etter Franco-epoken.
Kravene om et nytt innstrammingsbudsjett for 2019 vokste i slutten av juni, da et møte i Eurogruppen av EUs finansministre advarte om at Spania ikke ville nå sine budsjettunderskuddsmål på 2,2 prosent av BNP for i år (det kan bli så høyt som 3 prosent) og 1,3 prosent for neste år.
I sin første opptreden for parlamentet opplyste PSOEs økonomiminister Nadia Calviño: «Vår forpliktelse til budsjettstabilitet er ikke til å ta feil av,» og la til at finansministeren María Jesus Montoro «jobber dag og natt» for å takle underskuddet.
I forrige uke reiste Calviño til Brüssel for å presentere de mindre tyngende reduksjonsmålene for budsjettunderskuddene på 2,7 prosent av BNP i år, i stedet for 2,2 prosent, og på 1,8 prosent av BNP for 2019, mot det tidligere målet på 1,3 prosent. Calviño bønnfalte: «Hvis vi skulle forsøke å opprettholde målene som ble satt av våre forgjengere på 1,3 prosent av BNP, da måtte vi vedta omfattende tilpasningsforanstaltninger som ville ha vært enormt skadelige for den økonomiske gjenopprettingen ... vi kunne tape mellom 4 og 5 tiendedeler i reell BNP-vekst, og jobbskapingen ville også lide.»
Det gjenstår å se om EU-kommisjonen godtar Calviños reviderte mål. De spanske mediene lanserte imidlertid en frenetisk kampanje over de nye målene og sa at regjeringen måtte pålegge drastiske nedskjæringer for rundt € 6 milliarder, heller før enn senere.
Denne uka varslet Rafael Doménech, sjeføkonom for makroøkonomisk analyse i Spanias nest største bank BBVA, at de reduserte målene har «økonomiske implikasjoner som må understrekes», inkludert «en økning av det strukturelle underskuddet i den spanske økonomien».
Enda viktigere, insisterte Doménech, var at regjeringen burde «dra nytte av vekstøyeblikkene, som det nåværende», til å tvinge gjennom nedskjæringer i budsjettunderskuddet. «Før eller senere kommer det en krise,» uttalte han, som kan skyldes en økning i oljeprisen, «en progressiv fjerning av ekstraordinære pengepolitiske tiltak» som kvantitativ lettelse [QE - quantitative easing; o.anm.: pengeinnsprøyting i finansmarkedene] og lave renter, «og fremfor alt, veksten av proteksjonisme, som kan føre til en kommersiell krig.»
Bekymringene til PSOE-regjeringen og dens støttespillere og forslagene om å strekke nedskjæringene ut over en lengre periode, er betinget av frykten for et sosialt opprør av arbeidere og ungdommer som er gjort lutfattige av år med innstramminger og i kontekst av den voksende streikebølgen.
Ifølge den spanske sammenslutningen av arbeidsgiverorganisasjoner (CEOE) har streiker i første kvartal i år forårsaket tap av over 8 millioner arbeidstimer, en økning på 51 prosent sammenlignet med samme periode i fjor. Amazon-arbeidere streiker igjen denne uka etter tilsvarende tiltak i mars. Ved spanske flyplasser har arbeidsnedleggelser blant piloter, bakkepersonale og flytrafikkledere nådd historiske nivå, hvilket førte mediene til å benevne det «flyplassenes varme sommer».
Det var Podemos, sjefsarkitekt og supporter for den nye regjeringen, som en uke før Calviño deltok på Eurogroup-møtet rådet Sánchez til å forfølge en politikk for reduserte underskuddsmål. Med Ione Belarras ord, Podemos’ midlertidige talsperson i parlamentet: «Reduksjonen i underskuddet må være mer gradvis; vi må forhandle, og ikke gi opp.»
I et utbrudd av patriotisk inderlighet erklærte Belarra at «Spania er ikke Hellas. Vi er den fjerde største økonomien i EU, vi er en tungvekter, og det gir oss rom for forhandlinger i Brüssel.»
Det PSOE og deres støttespillere i Podemos foreslår å forhandle med Brüssel om er imidlertid bare fortsatt innstramming, men kanskje i et lavere tempo. Tidligere PSOE- og PP-regjeringer har oppfylt kravene fra EU og finansinstitusjonene, kuttet i de sosiale utgiftene, innført arbeidsreformer og kausjonert ut bankene. På denne bakgrunnen fikk PSOE-regjeringen til José Luis Zapatero en utsettelse for å møte underskuddsmålene i 2009, og PP-regjeringen til Mariano Rajoy fikk tre utsettelser, i 2012, 2013 og 2016.
I tillegg til en fortsatt innstramming har regjeringen også kunngjort sin forpliktelse til økte forsvarsutgifter. Sist torsdag, etter president Donald Trumps krav på NATO-toppmøtet om at medlemsstatene måtte øke militærutleggene til 2 prosent av BNP (og deretter til 4 prosent), sa Sánchez at han var «sympatisk» til Trumps krav, og at Spania ville oppnå det innen 2024.
Sánchezs løfte betyr en fordobling av forsvarsutgiftene på fem år, fra det offisielle tallet på 0,93 prosent av Spanias BNP. Noe av dette vil bli oppnådd ved å bringe frem i forsvarets balanseregnskap det som tidligere regjeringer har skjult for å omgå den utbredte antimitaristiske, antiNATOstemningen som eksisterer i Spania. Ifølge Delàs senter for fredsstudier utgjør de faktiske spanske militærutgiftene € 18 milliarder, eller 1,64 prosent av BNP.
I forrige uke godkjente PSOE-regjeringen € 5 milliarder i utlegg til nye våpen i år for å møte de væpnede styrkenes «presserende behov». Forsvarsminister Margarita Robles anvendte den godt slitte unnskyldningen om at de ekstra utleggene ville skape arbeidsplasser i «mange områder som er rammet av den økonomiske krisen». Den samme logikken har selvsagt ikke vært anvendt for helsevesen, utdanning eller kultur.
Podemos arrangerte et show av retorisk opposisjon mot Sánchez’ og Robles’ kunngjøringer. Juan Antonio Delgado, deres talsperson i den parlamentariske forsvarskommisjonen, protesterte spakt: «Hvis prioriteten er å bruke på forsvaret det vi ikke har, må de [regjeringen] ikke regne med oss.»
I sin tale godtok imidlertid Delgado ikke bare prinsippet om økte utlegg, hvis pengene kunne oppdrives, men kom med en åpen appell til hæren og politiet. Han sa at forsvarsministeren måtte forandre den tidligere regjeringens politikk om å si opp soldater over 45 år, «som rammer 60.000 soldater», og tilføyde: «De har allerede sagt opp tusen.»
Han konkluderte med å insistere: «Jeg er ikke imot moderniseringen av de væpnede styrkene, men det er andre prioriteringer i vårt land ... Spania trenger for eksempel 20.000 flere politi og sivilgardister.»