Jacobin-magasinet, som fungerer som en slags huspostill for middelklassens pseudo-venstre-miljø, og spesielt for Amerikas demokratiske sosialister (DSA), har publisert et intervju med akademikeren David Harvey, som angivelig viser hvordan Marx’ Kapitalen «fortsatt er den definerende veiledningen til å forstå – og overvinne – kapitalismens uhyrligheter».
Harvey, beskrevet både som samfunnsteoretiker, en historisk-materialistisk geograf og noen ganger som marxist, har tiltrukket seg et bredt følge det siste tiåret i kjølvannet av den globale finanskrisen på grunn av sine nettforelesninger om Kapitalen og en rekke bøker som er kritiske til kapitalismen og dens irrasjonaliteter.
Interessen for hans skrifter og forelesninger, særlig blant yngre mennesker og studenter, er et uttrykk for den voksende fiendtligheten til kapitalismen, som i økende grad anses å ha mislyktes, og den voksende mottakeligheten for sosialisme, kombinert med en dreining til Marx i søken etter svar på de voksende problemer og kriser forårsaket av det pågående sammenbruddet av den kapitalistiske orden.
Men som med alt av Harveys arbeid tilbyr ikke dette intervjuet noen avklaring eller veiledning til Marx, men tjener derimot til å forhindre en forståelse av hans mesterverk, der det søker å gjøre ham egnet for de politiske livsstilssentimentene til et «venstre»-orientert middelklassepublikum.
Dette fremkommer helt fra begynnelsen av intervjuet. Spurt om å gi en oversikt over de tre bindene av Kapitalen, sier Harvey: «Marx er veldig inn i detaljene, og det er noen ganger vanskelig å få en følelse av nøyaktig hva hele konseptet om Kapitalen handler om.» Dette har vært et gjentakende tema nesten siden den dagen Kapitalen ble publisert – at den er for vanskelig og for tett til å forstå.
Kapitalen er virkelig
ikke noe lett verk, men den vanskeligheten stammer ikke fra Marx, men fra det faktum at kapitalismen er den mest komplekse formen for sosio-økonomisk organisasjon i menneskehetens historiske utvikling.
Men, som Harvey vet vel, ga Marx en veldig klar redegjørelse for den grunnleggende tråden i sine teoretiske bestrebelser.
I etterordet til den andre utgaven av Kapitalen siterte Marx velvillig en russisk anmelder av den første utgaven publisert i 1867, som hadde utredet den objektive logikken i hans analyse.
Anmelderen hadde begynt med å referere til Marx’ berømte Forord til En kritikk av politisk økonomi, utgitt i 1859, der han utledet det materialistiske grunnlaget for sin metode.
Der hadde Marx skrevet: «I den sosiale produksjonen av sin eksistens går menneskene uunngåelig inn i bestemte relasjoner, uavhengig av deres vilje, nemlig produksjonsrelasjoner som passer til et gitt stadium i utviklingen av deres materielle produktivkrefter. ... På et gitt stadium av utviklingen kommer samfunnets materielle produktivkrefter i konflikt med de eksisterende sosiale produksjonsrelasjonene ... Fra former for utvikling av produktivkreftenes blir disse relasjonene omdannet til deres slavelenker. Da begynner en epoke av sosial revolusjon.»
Basert på denne forklaringen konkluderte den russiske anmelderen at Marx «befatter seg med én ting: å vise, ved en eksakt vitenskapelig gransking, nødvendigheten av de sosiale relasjonenes suksessive bestemte ordner, og å fastslå så nitidig som mulig de fakta han tar utgangspunkt i og som han beror på. For dette er det absolutt tilstrekkelig om han beviser, samtidig, både nødvendigheten av tingenes nåtidige tilstand og nødvendigheten av en annen orden, som den første uunngåelig må føre over til.»Med andre ord, Kapitalen var anvendelsen av teorien om historisk materialisme, utarbeidet av Marx og Engels på slutten av 1840-tallet, for analysen av det kapitalistiske samfunnet, der den sentrale sosiale produksjonsrelasjonen var kjøp og salg av arbeidskraften til den nye sosiale kraften, arbeiderklassen, som dette samfunnet hadde skapt. Verket var rettet inn på å demonstrere hvordan nettopp utviklingen av produktivkreftene som denne nye sosiale orden hadde gitt opphav til, uunngåelig kommer i konflikt med de sosiale relasjonene som den er basert på, hvilket fører til sosial revolusjon og overgangen til en ny og høyere samfunnsform.
Selv om Kapitalen ble grunnlagt på en gjennomgående vitenskapelig analyse av det kapitalistiske samfunnet var verket ikke en akademisk avhandling. Det ble skrevet med sikte på å gi arbeiderklassen, kapitalismens historiske gravlegger, de teoretiske våpen nødvendige for kapitalismens omvelting, og overgangen til en høyere sosioøkonomisk orden, internasjonal sosialisme.
Det er derfor meget signifikant at i Harveys intervju om Kapitalen og verkets betydning forekommer ikke ordene «sosial revolusjon» eller «arbeiderklasse».
Hva er da det essensielle innholdet av intervjuet? Det er oppkledningen av middelklassens pseudo-venstre-politikk i marxistisk-lydende terminologi, med fokus på protester mot noen av det kapitalistiske systemets irrasjonaliteter og uhyrligheter, som ikke er opptatt av dens omvelting, men med «livsstilendringer». Intervjuets funksjon er å avlede de som søker svar, vekk fra en ekte involvering med og forståelse av Marx’ mesterverk.
Harvey presenterer de tre bindene av Kapitalen som noe av et virvar, der Marx sa «i bind én håndterer jeg dette, i bind to behandler jeg dét og i bind tre befatter jeg meg med noe annet.»
Harvey fortsetter med å si at Marx hadde i tanken «totaliteten av kapitalsirkulasjonen», men peker så på et problem, fordi Marx ikke fullførte bind to og tre (de ble redigert av Engels fra Marx’ utkast) og derfor «er de ikke så tilfredsstillende som bind én».
Resultatet av dette fokuset på sirkulasjon er todelt. For det første etterlater det inntrykket av at det ikke er noen inherent logikk i Marx’ presentasjon. For det andre nedtoner det sentraliteten av den kapitalistiske produksjonen og oppløser den i sirkulasjonsprosessen. Det er et trekk som, vil vi vise, danner et sentralt fundament i Harveys politiske perspektiv.
I motsetning til Harvey er Marx veldig tydelig på logikken i de tre volumene, som han utlegger i begynnelsen av bind tre.
Der forklarer han at granskningen i bind én handler nettopp om den kapitalistiske produksjonsprosessen, der han utelater de eksterne sekundære påvirkningene på denne prosessen. Men, som han bemerker, fullfører ikke analysen kapitalens livssyklus. Derfor vurderer han i bind to hvordan
produksjonsprosessen suppleres av sirkulasjonsprosessen.
I bind tre er anliggendet «å oppdage og presentere de konkrete formene som vokser ut av kapitalens omløp, betraktet som en helhet».
«Kapitalens konfigurasjoner, slik de er utviklet i dette bindet,» skriver han, «nærmer seg således trinn for trinn den formen de antar på samfunnets overflate, med de forskjellige kapitalenes innvirkninger på hverandre, dvs. i konkurranse, og på den daglige bevisstheten til produksjonsagentene selv.» [1]
Den materialistiske metoden Marx anvendte er å gå fra de mest abstrakte formene til det konkrete. Kapitalen begynner derfor med den kapitalistiske økonomiens celleform, varen, der produktet av menneskelig arbeid – basis for hele samfunnet – presenterer seg i den sosiale formen av et produkt produsert for utveksling.Betydningen av dette utgangspunktet ble bemerket av Lenin:
«I sitt verk Kapitalen analyserer Marx først den enkleste, mest ordinære og fundamentale, mest vanlige og hverdagslige relasjonen i det borgerlige (vare) samfunnet, en relasjon møtt milliarder av ganger, nemlig utvekslingen av varer. I dette veldig enkle fenomenet (i denne «cellen» av det borgerlige samfunnet) avslører analysen alle motsigelsene (eller kimen for alle motsigelsene) i det moderne samfunn. Den påfølgende utledningen viser oss utviklingen (både veksten og forflytningen) av disse motsigelsene og av dette samfunnet, i summeringen av dens enkelte deler, fra dens begynnelse til dens slutt.» [2]
Fra analysen av varen og dens verdi avslører Marx opprinnelsen av penger som det materielle uttrykket for verdi. Analysen av penger utleder kapitalens karakter som selv-ekspanderende verdi.
Marx’ mest avgjørende gjennombrudd var oppdagelsen av kilden til denne selv-ekspansjonen. Problemet som hadde plaget hjernene til Marx’ klassiske forgjengere i den politiske økonomiens vitenskap, og særlig de to ledende representantene Adam Smith og David Ricardo, var hvordan et overskudd kunne oppstå på grunnlag av markedsforhold der ekvivalenter ble utvekslet mot ekvivalenter. Helt spesifikt, hvordan kunne profitt øke av den viktigste utvekslingen i det varekapitalistiske samfunnet, dersom ekvivalenter ble byttet mot ekvivalenter i henhold til markedets lover?
Marx fastslo at den varen som arbeideren solgte til kapitalisten ikke var hans eller hennes arbeid, som det til da var fastholdt, men derimot evnen til å arbeide, eller arbeidskraft.
Som enhver annen vare ble dens verdi bestemt av tiden anvendt til å reprodusere den, det vil si at den ble bestemt av verdien av de varene som trengtes for å opprettholde arbeideren og muliggjøre opprettholdelsen av en familie, for å produsere neste generasjon lønnsarbeidere.
Merverdien appropriert av den kapitalistiske eieren av produksjonsmidlene, som arbeideren solgte sin arbeidskraft til, oppsto av at verdien av arbeidskraften (prisen, lønnen) var mindre enn verdien skapt av arbeideren i løpet av arbeidsdagen. Det betyr at mens det kunne ta, si tre timer, for arbeideren å reprodusere verdien av arbeidskraften, var arbeidsdagen mye lengre, og denne tilleggs- eller merverdien tilfalt kapitalen.
Denne epokegjørende oppdagelsen hadde enorme politiske implikasjoner. Marx var på ingen måte den første sosialisten. Andre før ham hadde innbitt kritisert det kapitalistiske systemets operasjoner og pekt på irrasjonalitetene, den økende utnyttelsen av arbeiderklassen og den ekspanderende sosiale ulikheten. Men som Engels forklarte:
«Tidligere tiders sosialisme kritiserte så absolutt den eksisterende kapitalistiske produksjonsmodusen og dens konsekvenser. Den kunne ikke forklare dem og kunne derfor ikke mestre dem. Den kunne bare bare forkaste dem som ille.» [3]
Det var nødvendig, fortsatte Engels, å presentere den kapitalistiske produksjonsmodusen som nødvendig for en gitt historisk periode, og å presentere uunngåeligheten av dens undergang og å åpenbare dens vesentlige karakter. Kritikerne hadde angrepet dens onde konsekvenser i stedet for å åpenbare hemmeligheten om selve saken. Den ble avdekket med oppdagelsen av merverdien.
Han konkluderte at med disse to store oppdagelsene, den materialistiske oppfatningen av historien og åpenbaringen av den kapitalistiske produksjonens hemmelighet, ble sosialisme til en vitenskap. Det neste trinnet var å utarbeide detaljene.
Marx’ oppdagelser avslørte at ikke bare var arbeiderklassen en utnyttet klasse, men ved avsløringen av kilden til denne utnyttelsen nettopp i kapitalismens sosiale relasjoner, ble det etablert at den var en
revolusjonær klasse. Det vil si, for å sikre sin egen frigjøring måtte arbeiderklassen omvelte hele systemet av sosiale relasjoner som kommer av lønnsarbeidet – det kapitalismen var grunnlagt på.En av de viktigste «detaljene» som Engels refererte til var måten motsigelsen mellom veksten av produktivkreftene under kapitalismen og de sosiale forholdene basert på lønnsarbeid – motsigelsen som var drivkraften til den sosiale revolusjonen – manifesterte seg i den kapitalistiske økonomien.
Dette ble oppdaget av Marx i hans analyse av tendensen til at profittraten faller. Han demonstrerte at denne tendensen – erkefienden til den kapitalistiske produksjonsmodusen som har profitten som drivkraft – stammer nettopp fra utviklingen av de produktivkreftene som den ga opphav til.
Den eneste kilden til merverdi og profitt, basis for kapitalens selv-ekspansjon, er arbeidsklassens levende arbeidskraft. Men jo mer kapitalen vokser, jo større må utvinningen av merverdi fra arbeiderklassen være, for å utvide den nok en gang. I den utstrekning utvinningen av merverdi ikke holder tritt med kapitalveksten, har profittraten en tendens til å falle. Dette fører til en krise, som kapitalen reagerer på med å omorganisere produksjonen for å intensivere utnyttelsen, for å kunne fortsette. Men nettopp utviklingen av disse krisene, som blir stadig mer alvorlige, driver arbeiderklassen i kamp mot det kapitalistiske systemet og dets styrende klasse.
Dette er kilden til «hverdagslivets» realiteter, som Marx uttrykte det, der vi ser den enorme akkumuleringen av rikdom og en enorm vekst av produktivkreftene og arbeidets sosiale produktivitet på den ene siden, og veksten av fattigdom, elendighet og nedverdigelse, ledsaget av en stadig større sosial ulikhet på den andre.
Oppdagelsen av merverdiens hemmelighet som grunnlag for den kapitalistiske akkumuleringsprosessen og motsigelsene som oppstår av den, hadde, som vi nevnte, vidtrekkende politiske implikasjoner. Det konkretiserte, som Marx hadde utledet i sine tidlige skrifter, arbeidsklassens revolusjonære rolle.
«Det er ikke et spørsmål om hva den ene eller den andre proletaren, eller til og med hele proletariatet, for øyeblikket vurderer som sitt mål. Det er et spørsmål om hva proletariatet er, og hva, i samsvar med dette væren, det historisk vil bli tvunget til å gjøre. Proletariatets mål og historiske handling er synlig og uigjenkallelig forutsett i dets egen livssituasjon, så vel som i hele organiseringen av det borgerlige samfunnet.» [4]
Nøkkelen til Harveys politiske retningslinjer er hans avvisning av og direkte fiendtlighet til Marx’ analyse av arbeiderklassens revolusjonære rolle, som er sentral i Kapitalen. Derfor, hva angår hans «sosialisme», er den innhyllet i ei tåke av pre-marxistiske forestillinger.
«Kapitalen har bygget kapasiteten, teknologisk og organisasjonsmessig, for å skape en langt bedre verden,» sier han i Jacobin-intervjuet. «Men det gjør den gjennom dominansens sosiale relasjoner snarere enn frigjøringens. Dette er den sentrale motsetningen. Og Marx sier gjentatte ganger: ‘Hvorfor anvender vi ikke all denne teknologiske og organisatoriske kapasiteten til å skape en verden som er frigjørende, heller enn en som handler om dominans?’»
Her følger Harvey kursen tatt av tidligere «sosialteoretikere» som samtidig som de identifiserte noen av irrasjonalitetene i den kapitalistiske produksjonsmåten adskilte Marx’ vitenskapelige analyse av kapitalismen fra dens sentrale formål, det vil si bevæpningen av arbeiderklassen for de revolusjonære kampene som den drives inn i av profittsystemets kriser.
Frankfurtskolen, for eksempel, søkte agenten for sosial transformasjon – for så vidt den ikke hadde fullstendig oppgitt et slikt perspektiv – i den «kulturelle kritikken» av kapitalismen og «forbrukersamfunnet».Paul Sweezy, den «uavhengige marxisten» som skrev på 1960-tallet, avviste arbeiderklassen i de fremskredne kapitalistlandene og glorifiserte de nasjonale frigjøringsbevegelsene i det som den gang var kjent som Den tredje verden.
Herbert Marcuse, Det nye venstres yndling på 1960-tallet, hevdet at arbeiderklassen hadde blitt fullstendig integrert inn i det fremskredne kapitalistsamfunnet – og var enda til et potensielt grunnlag for fascisme – og fant agenten for sosial endring i de marginaliserte samfunnssjiktene.
På grunnlag av sin historisk-materialistiske analyse var Marx vel inneforstått med det faktum at fremskrittene i utviklingen av produktivkreften under kapitalismen hadde skapt grunnlag for et sosialistisk