Avtalen om handel som ble inngått mellom den amerikanske presidenten Donald Trump og EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker i samtalene holdt i Washington på onsdag betyr ikke en slutt på konflikten mellom USA og Den europeiske union (EU). Den er snarere et av Washingtons mellomspill i den pågående og stadig dypere globale handelskonflikten. Ved å tilby EU noen begrensede innrømmelser er den spesielt innrettet på å styrke USA i deres duell med Kina.

Washingtons trussel om å legge en 25 prosent tolltariff på importen av biler og bilprodukter er ikke fjernet, men bare midlertidig trukket mens forhandlingene går videre om bredere handelsrelasjoner, blant annet arbeidet for nulltariffer på alle industrivarer som ikke er bilrelaterte.

Men nettopp ekskluderingen av bilprodukter betyr at de diskusjonene vil finne sted under betingelser der trusselen om tolltariffer for biler og bilprodukter kan fremmes igjen, når som helst.

Tolltariffene på stål og aluminium som utløste gjengjeldelsestiltak fra EU vil opprettholdes, men skal opp til ny vurdering under diskusjoner ført av en beslutningsdyktig USA-EU-arbeidsgruppe, som skal etableres.

Utfallet av samtalene representerer en betydelig retrett fra EUs side, som tidligere sa de ikke ville gå til forhandlinger med en «pistol mot tinningen». Men nettopp dét skjedde. EU oppfordret til unntak fra stål- og aluminiumstollen og en fjerning av trusselen om tolltariffer på biler. De uttalte at eventuelle forhandlinger måtte være gjensidig fordelaktige – det vil si, det måtte komme innrømmelser fra USAs side. Disse kravene ble ikke imøtekommet.

Ifølge Juncker-Trump-erklæringen vil avtalens «ånd» ikke brytes «med mindre én av partene avslutter forhandlingene». Dermed er døra åpen for at USA kan trekke seg, når som helst.

Det er verdt å minnes at så nylig som i mai sa den amerikanske finansministeren Steven Mnuchin, etter samtaler med kinesiske embetsmenn i Washington, at handelskrigen med Kina hadde blitt «satt på vent». Kort deretter annonserte administrasjonen at de truede tolltariffene på kinesiske varer for en verdi av $ 50 milliarder ville innføres, der den første bolken for $ 34 milliarder ble pålagt den 6. juli. Siden da har Trump truet med at tolltakster på kinesiske varer for opp til $ 500 milliarder kunne pålegges.

Det er et sikkert tegn for det pågående sammenbruddet av de internasjonale økonomiske relasjonene at Trump-Juncker-samtalene ikke hadde karakter av forhandlinger, men snarere av et møte med en mafiasjef som presenterte et tilbud som ikke kunne avslås.

Under opptakten til diskusjonene tvitret Trump: «Tolltariffer er det aller beste! Enten forhandler et land som har behandlet USA urettferdig i handel en rettferdig avtale, ellers blir det rammet av tolltariffer. Så enkelt er det.»

Mens USA ikke har ettergitt noe som helst har EU gått med på å øke sin import av amerikanske soyabønner og bli en «massiv kjøper» av flytende naturgass, begge deler betraktet som betydningsfullt for USA. Soyabønnemarkeder og priser har blitt rammet av restriksjonene innført av Kina som svar på amerikanske tolltariffer mot seg, og USA har også søkt å øke sin gasseksport. På Europa-turnéen tidligere denne måneden karakteriserte Trump Tyskland som Russlands «fange», på grunnlag av gassavtalene landet har inngått.

USAs mellomspill for å forbedre sin handelsbalanse med EU og for å styrke stillingen til soyabønneprodusentene, finner sted innenfor den bredere sammenhengen av den utdypende handelskrigen mot Kina.

Ett av både den amerikanske Kongressens og storforetakenes vedvarende tema har vært enigheten om behovet for å iverksette tiltak mot Kina, ledsaget av kritikk av Trump-administrasjonen fra det standpunktet at Trumps tiltak mot EU, Canada og andre «strategiske allierte» svekker den amerikanske posisjonen vis-à-vis Beijing. Bekymringen er at om EU bokses inn i et hjørne vil de ikke ha annet valg enn å svare på invittene fra Kina om å danne en felles «frihandels»-front mot USA.

På den felles pressekonferansen med Juncker sa Trump at samtalene var lanseringen av «en ny fase i forholdet mellom USA og EU», som sammen utgjør mer enn 50 prosent av verdens bruttonasjonalprodukt og mer enn 50 prosent av verdenshandelen.

«Om vi slår oss sammen kan vi gjøre vår planet til et bedre, sikrere og mer velstående sted,» sa han.

Enhver «sammenslåing», om den skulle finne sted, har ingenting å gjøre med global sikkerhet og velstand. Den ville derimot være innrettet på å styrke USA mot Kina, som viktige deler av administrasjonen betrakter som den største trusselen mot USAs økonomiske og i siste instans militære dominans.

I sine forberedte uttalelser sa Trump at USA ville «arbeide tett med likesinnede partnere for å reformere WTO (Verdens handelsorganisasjon) og ta opp urettferdig handelspraksis, inkludert tyveri av intellektuelle rettigheter, tvungen teknologioverføring, industrisubsidier, forvrengninger skapt av statseide foretak og overkapasitet.»

Kina ble ikke nevnt ved navn, men var målet. Ett av Trump-administrasjonens sentrale fokusområder har vært «Made in China 2025»-planen som Beijing følger i sitt forsøk på utvide og utdype sin industri- og teknologibase. En amerikansk erklæring utstedt til Kina i begynnelsen av mai krevde, effektivt sett, at Kina forlot planen og de facto måtte bli USAs økonomiske semi-koloni. Mens kinesiske medier de siste ukene har blitt anvist å nedtone referanser til planen, forblir den ikke-til-forhandling hva Beijing angår.

Trump kalkulerer med at som gjenytelse for en suspensjon av tolltariffer vil EU – som også har gitt uttrykk for misbehag over Kinas industripraksis, og i særdeleshet tiltakene for å øve økonomisk og en mulig politisk innflytelse over Øst-Europa – slå seg sammen med USA i felles tiltak mot Beijing.

Innenrikshensyn spilte også en rolle i den foreslåtte avtalen. Det har vært betydelig kritikk fra bilforetakene om at en innføring av tolltakster for biler, og spesielt for bildeler, vil føre til store forstyrrelser i deres globale leveransekjeder. Ford, General Motors og Fiat Chrysler har alle levert nedjusterte resultatrapporter. Det er bemerkelsesverdig at den eneste støtten innen USA for de foreslåtte biltariffene kommer fra fagforeningsbyråkratiet, der United Auto Workers Union (UAW) beskriver trekket som «lenge etterlengtet».

Andre bransjer har også opponert mot forstyrringen og kostnadsøkningene som følger av tolltariffene på stål og aluminium.

I sin rapport om resultatet av møtet beskrev Financial Times det som en «betydelig seier for EU». Det var imidlertid alt annet enn nettopp dét. USA ga ikke etter i noe økonomisk henseende, der de bare trakk tilbake en trussel om umiddelbar tolltariff, mens EU tilbød vesentlige økonomiske innrømmelser.

Etter seieren mot Irak i Gulfkrigen i 1991 – starten av de vedvarende krigene som har strukket seg over mer enn et kvart århundre – proklamerte Wall Street Journal: «Makt virker!» Etter å ha vunnet en delseier over EU vil Trump-administrasjonen trekke lignende konklusjoner. Følgelig – selv om gårsdagens avtale kanskje kan karakteriseres som en «våpenhvile» – vil den globale handelskrigen fortsette, og den vil intensiveres.