Bare dager etter at president Donald Trump offentlig truet Iran med «konsekvenser som få i historien noen gang har lidt», holdt hans nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton et møte på toppnivå for å diskutere amerikanske planer for å konfrontere Iran.

Bolton, som er kjent for sine egne krigerske trusler mot Iran, leder rådet for nasjonale sikkerhetsspørsmål [Principals Committee], der medlemmene inkluderer forsvarsminister Jim Mattis og utenriksminister Mike Pompeo. Embetsmenn fortalte Wall Street Journal at dette var bare det tredje møtet Bolton hadde innkalt etter oppnevnelsen til nasjonal sikkerhetsrådgiver i april.

I mai saboterte Trump-administrasjonen effektivt 2015-avtalen med Iran, som påla Teheran i vesentlig grad å begrense sine nukleærprogram og sattet landets kjernefysiske anlegg under stram internasjonal kontroll i motytelse til avviklingen av lammende økonomiske sanksjoner.

Amerikanske sanksjoner blir gjeninnført neste måned mot Irans bilindustri, så vel som på handel med gull og andre metaller. I november trer forbud i kraft mot Irans energisektor – hoveddelen av landets eksport og statsfinanser – og mot frakt og forsikring og sentralbanktransaksjoner. Washington har sverget å redusere den iranske oljeeksporten ned til nesten null.

Trump-administrasjonens beslutninger har provoserende trappet opp til en farlig konfrontasjon med Iran. De har også forverret relasjonene med USAs allierte i Europa, som har utviklet økonomiske bånd med Teheran etter 2015-avtalen. Washington har nektet å unnta europeiske foretak fra sanksjonene og har truet med å stenge dem ute fra det amerikanske finanssystemet om de fortsetter å handle med Iran.

Det kom ingen offisiell uttalelse etter Principals-Committee-møtet, men formålet var åpenbart å planlegge hvordan man skulle skru opp trykket mot Iran. Embetsmenn fortalte Wall Street Journal at det ble diskutert en «helhetlig» strategi for å undergrave iransk innflytelse på tvers av hele Midtøsten. Mens det var uklart hvilke militære alternativer som ble diskutert, bemerket artikkelen at forsvarsdepartementet tidligere hadde «jobbet med begrensede militære alternativer».

En artikkel fra Australian Broadcasting Corporation (ABC) sist fredag ga ytterligere bevis for at Trump-administrasjonen forbereder et angrep mot Iran. «Seniorfigurer i [den australske] regjeringen til Turnbull har fortalt ABC at de mener USA er beredt til å bombe Irans kjernefysiske anlegg, kanskje allerede neste måned, og at Australia vil kunne bidra til identifisering av mulige mål,» ble det erklært.

Med henvisning til kilder på øverste regjeringsnivå rapporterte ABC at australske anlegg sannsynligvis ville spille en rolle i forsyningen av det amerikanske militæret med etterretning for å føre krig mot Iran. Mens kildene benektet at Australia ville være involvert i «aktiv målretting», leverer den felles amerikansk-australske spionbasen ved Pine Gap i det sentrale Australia etterretning over et bredt territorium fra Midtøsten til Øst-Asia, og har også levert målrettingsinformasjon for amerikanske dronemord.

ABC antydet at «analytikere fra det lite kjente spionagenturet Australian Geospatial Intelligence Organization (AGO) også kunne forventes å spille en rolle». AGO anvender satellitt- og flyfotografering for å levere geografisk etterretning (GEOINT) som kan anvendes til målretting for ulike militæroperasjoner.

USAs forsvarsminister Mattis og den australske statsministeren Malcolm Turnbull forsøkte å avvise ABC-rapporten. Mattis erklærte at den var «fiksjon», og la til: «Jeg er trygg for at det ikke er noe som blir vurdert akkurat nå.» Turnbull holdt imidlertid igjen fra en fullstendig benektelse, der han bare sa at ABC-beretningen «ikke er basert på noen konsultasjon med meg, utenriksministeren, forsvarsministeren eller sjefen for forsvaret».

Mattis insisterte på at Trump-administrasjonen ikke hadde noen planer for regjeringsendring i Iran. «Ingenting har blitt iverksatt,» hevdet han, men uttalte at «vi må se til at de endrer sin oppførsel om en rekke trusler som de kan reise med sitt militære, med sine hemmelige tjenester, med sine surrogater og stedfortredere [proxyer].»

Realiteten er så langt fra at Iran utgjør en trussel mot USA. Derimot har suksessive amerikanske myndigheter truet Iran med det amerikanske militærets fulle styrke og har forsøkt å destabilisere regimet i Teheran. Etter å ha kullkastet 2015-avtalen vurderer USA utvilsomt alle alternativer, inkludert militære opsjoner, for å få slutt på det som betraktes som et betydelig hinder for sin dominans over Midtøsten.

Den Israel-baserte avisa Haaretz rapporterte sent forrige måned om taktiske meningsforskjeller over Iran innen Trump-administrasjonen, med Bolton som presset på for å utnytte sosial uro til å iscenesette regimeendring. «En person som nylig snakket med seniorrepresentanter i Det hvite hus om emnet, oppsummerte Boltons syn med ordene: ‘Ett lite spark og det er over med dem’,» hevdet artikkelen. Mattis derimot, ble det rapportert, varslet at slike tiltak kunne føre til fullskala krig.

Tidlig i juli rapporterte Axios at Israel og USA hadde «dannet en felles arbeidsgruppe noen måneder tilbake, som har fokus på interne tiltak for å oppmuntre til protester i Iran og legge trykk på landets regjering».

I forkant av neste måneds sanksjoner falt den iranske valutaen rial i helgen ifølge en valutamarkednettside, til 111.500 mot en US dollar på det uoffisielle markedet, fra rundt 97.500 rial. Frykt for sanksjonenes innvirkning på økonomien har halvert valutaens verdi siden april.

Bevisst forverring av de sosiale spenningene i Iran kan imidlertid utløse en eksplosiv bevegelse av de yrkesaktive mot det islamske regimet i Teheran, som ikke ville være til Washingtons fordel. På slutten av 2017 og tidlig 2018 brøt det ut masseprotester blant arbeidere over forverrede sosiale forhold og økende sosial ulikhet. Disse demonstrasjonene hadde en helt annen klassekarakter enn den såkalte Grønne bevegelsen som forsøkte å reversere resultatet av presidentvalget i 2009. Den bevegelsen var i vesentlig grad sammensatt av sjikt fra den øvre middelklassen i Teheran.

En massebevegelse av den iranske arbeiderklassen ville ryste hele regionen, der arbeidere i alle landene konfronterer en utdypende sosial krise.