Den franske presidenten Emmanuel Macron pøser ut milliarder av euro til de superrike og til militæret, mens lønnsnivåene kuttes og det forberedes dype nedskjæringer i grunnleggende sosiale program. Den 13. juli kunngjorde han Den militære planloven (LPM) for årene 2019 til 2025, som skal øke de franske militærutgiftene til 2 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) i 2025.
Militærbudsjettet skal økes med € 1,7 milliarder per år frem til 2022 og med € 3 milliarder per år, fra og med 2023. Totalsummen av militærutgifter over perioden vil bli € 300 milliarder. For 2018 er de € 34,2 milliarder (1,82 prosent av BNP). Til sammenligning er de for 2017 € 32,7 milliarder (1,77 prosent av BNP).
Økningen av militærutgiftene understreker at Frankrike forbereder seg på storskalakonflikt, midt blant økende spenninger mellom de vesentlige verdensmaktene. Macron forbereder også gjeninnføringen av tvungen verneplikt, nå både for unge kvinner og menn, angivelig for å bringe hæren tettere på folket.
Militærutgiftene vil fordeles som følgende:
* Økning av regulært planlagt finansiering av utenlandskriger, som fra 2020 vil gå opp fra € 650 millioner til € 1,1 milliard per år. For året 2017 var budsjettposten på € 450 millioner.
* Anskaffelse av tunge våpen for hæren, inkludert 100 moderniserte Leclerc-tanks, 733 VBL lettpansrede kjøretøy og 34 NH-90 helikoptre.
* Anskaffelse av 28 stk. nye Rafale-jagerfly, 11 stk. A330 MRTT drivstoffpåfyllingsfly og 11 stk. A400M tungtransportfly.
* Oppbygging av Frankrikes kjernefysiske arsenal, med utgifter som går fra € 3,9 milliarder for året 2017, opp til € 6 milliarder per år i 2025. Dette er en økning på 65 prosent sammenlignet med det forrige LPM-budsjettet.
* Investering av € 4,6 milliarder i etterretning og € 1,6 milliarder i militær innovasjon, med etablering av henholdsvis 1.500 og 1.000 nye arbeidsplasser.
Opprustingen av fransk imperialisme går hånd i hånd med drastiske kutt i sosiale utlegg og drakoniske politi-stat-tiltak rettet mot den økende sosiale opposisjonen fra arbeidere. Økte militærutlegg vil bli finansiert av store nedskjæringer for grunnleggende medisinsk omsorg, boliger, utdanning og andre sosiale tjenester.
Mens han øker militærutgiftene lover Macron å redusere de offentlige utgiftene som andel av BNP fra 56,5 prosent i 2017, til 52 prosent. Dette representerer nedskjæringer på anslagsvis € 100 milliarder.
Samtidig kutter han Skatten på de rike (ISF), som vil gjøre det mulig for innehavere av store formuer å forøke dem med milliarder av euro hvert år. De 13 rikeste individene i Frankrike har økt sin samlede formue med € 23,67 milliarder bare siden
begynnelsen av 2018.
For å rettferdiggjøre økningen av militærbudsjettet peker den franske hæren på at de nykoloniale krigene som blir ført på tvers av Frankrikes tidligere koloniale imperium. I 10 adresseringspunkter til budsjettet hevder hæren at «våre arméer står overfor et svært høyt operasjonelt tempo, spesielt i de krevende krigsteatrene i Sahel og Levanten.» Den fortsetter: «I denne sammenhengen må vi tilfredsstille våre arméers umiddelbare behov, for å sikre langsiktig bærekraft for våre engasjement.»
Etter å ha gått til krig i Libya i 2011 og i Mali i 2013, øker nå den franske imperialismen sine militære intervensjoner i Afrika og Midtøsten, spesielt i Irak og i Syria. Blant stadig skarpere internasjonale spenninger forbereder Paris nye kriger i sin tidligere kolonisfære, til forsvar for sine imperialistiske interesser og ganske spesielt de store urangruvene i Sahel som forsyner franske atomkraftverk.
Det er en bred diskusjon i offisielle kretser angående Frankrikes ekspanderende kriger i sitt tidligere imperium. David Lees, en foreleser for franskstudier ved University of Warwick, uttalte til RT at Macron «nå vil legge mer vekt på ‘la Francophonie’, det vil si den fransktalende verden,» med sikte på «å dominere ‘la Francophonie’.» Han la til: «Det er selvsagt en potensiell mulighet for at Macron vil se til Syria og se på problemene der, som en måte for potensielt å sikre at den franske hæren aktiveres mer i Syria i fremtiden.»Siden 2011 har Frankrike ført krig i Syria sammen med USA, og støttet islamistiske og kurdiske militser i forsøket på å velte den syriske presidenten Bashar al-Assad. I 2017 og 2018 utførte Washington, London og Paris flere uprovoserte angrep på Syria, basert på løgner om at det syriske regimet hadde anvendt kjemivåpen.
Frankrikes reaksjonære gjenopprustningskampanje kommer midt i en enorm eskalering av militærutleggene i Europa og over hele verden. USA, med en regjering som åpent truer Russland og Kina, har gjennomført en spektakulær økning av de årlige militærutleggene til nå € 614 milliarder.
På NATO-toppmøtet i Brüssel den 11. og 12. juli krevde Washington at landets allierte forplikter seg til å øke militærutleggene til 2 prosent av BNP innen midten av 2020-tallet. Blant voksende NATO-trusler mot Russland som kan fremprovosere en global konflikt mellom atommaktene, bryter også konflikter ut innen selve NATO, spesielt mellom Washington og Berlin.
I denne eksplosive og farlige sammenhengen krever noen av den franske imperialismens strateger en politikk som er mer uavhengig av USA, og er med det et ekko av den politiske debatten i Berlin. Økningen av militærutgifter er et sentralt tema i denne debatten.
I en uttalelse til France Info understreket Yves Boyer, en medarbeider [associated fellow] fra tenketanken Den strategiske forskningsstiftelsen (FRS), at Den europeiske union (EU) må «revurdere sin oppfatning av USA». Han la til at «Europa, sammen med Frankrike, må reformulere sin sikkerhet, slik at Europa kan sikre seg selv, for sine egne interesser.»
Europeisk gjenopprusting er en advarsel til den internasjonale arbeiderklassen om den kapitalistiske ordens bankerott. Fanget i en nedadgående finansiell og økonomisk spiral, som de ikke har noen løsning på og drevet av den eskalerende krisen i sine katastrofale kriger i Midtøsten og Afrika, ruster de europeiske kapitalistklassene seg opp febrilskt, akkurat som de gjorde før Den første og Den andre verdenskrigen. For å kjempe mot nedskjæringer vil arbeidere bli nødt til å føre en politisk kamp mot militarisme og krig.