Den tyske regjeringen etablerer leirsystem for flyktninger

Av Christoph Vandreier
2 August 2018

På onsdag ble syv mottaksentre for flyktninger i Bayern omgjort til såkalte «ankersentre», der alle de som søker beskyttelse må forbli inntil de blir utvist eller innvilget oppholdstatus. Med dette umenneskelige leirprogrammet implementerer den tyske regjeringen den rasistiske flyktningepolitikken til ytrehøyrepartiet Alternativ for Tyskland (AfD). Ifølge storkoalisjonsavtalen skal leirer etter mønster av de nye bayerske leirene etableres over hele landet.

«Anker» står for «ankomst, beslutning og repatriering». Alle relevante myndigheter er representert i leirene og flyktninger må oppholde seg der til deres asylsøknad er avklart. Voksne kan bli boende i opptil 18 måneder og de bayerske delstatsmyndighetene ønsker til og med å innkvartere barn i masseleirene i inntil seks måneder. Størstedelen av de internerte vil så bli utvist direkte fra leirene.

Bilder fra ankersentrene minner uunngåelig om de mørkeste kapitlene av tysk historie. Omgitt av høye gjerder forsterket med flere rader av piggtråd skal 1.000 til 1.500 personer per leir disiplineres og adskilles fra samfunnet. Portene er tungt bevoktet og ingen kan passere ubemerket. Selv den katolske veldedighetsorganisasjonen Caritas snakker om en «fengselsatmosfære».

Leirboerne blir nektet grunnleggende rettigheter. De er forpliktet til å bo i leiren og har ikke lov til å forlate det relevante immigrasjonskontorets distrikt. Pressen har ikke tilgang, ei heller advokater og venner. Frivillige fra Caritas, slektninger og til og med prester må søke om å bli sluppet inn på fasilitetene.

Det skal gjennomføres såkalte «akselererte» asylprosedyrer i leirene. Disse er først og fremst karakterisert av kortere perioder for innmelding av klager. Det er vanskelig å få juridisk bistand. Målet er å forhindre flyktninger fra å innmelde innsigelser på negative beslutninger hos Forvaltningsdomstolen, som hittil har vært vellykket i 50 prosent av tilfellene.

«Uten effektiv adgang til jurister, uten ledsagelse ved høringer og uten uavhengig rådgivning etter å ha mottatt Det føderale kontorets ofte feilaktige asylbeslutninger blir Den tyske grunnlovens garanti for juridiske beskyttelse de facto opphevet,» har hjelpeorganisasjonen ProAsyl erklært.

Flyktninger i leirene blir bevisst mishandlet og ydmyket for å tvinge dem til å forlate «frivillig». For eksempel blir innsatte bare utlevert naturalytelser i stedet for å motta midler for å kunne handle mat, klær og hygieneartikler. Dette er mer komplisert og fordyrende for myndighetene, men det gjennomføres uansett, til avskrekking. «Det er et klart signal,» sa feltlederen Daniel Waidelich, med ansvar for ankersenteret i Manching. «Det er ikke verdt å komme til Tyskland.»

Leirbefolkningen får ikke lov til å arbeide og blir fordømt til ledighet og ekstern kontroll i månedsvis. Den nærmeste butikken ligger 40-minutters gange unna. Det er ingen lokale busser. Flyktningene blir bevisst isolert.

Ankersentrenes umenneskelige struktur avslører karakteren i hele den tyske regjeringens flyktningepolitikk, som er basert på en forsegling av grensene, utvisning og undertrykking. De nyåpnede ankersentrene i Bayern er resultatet av en systematisk utvikling.

Så tidlig som i 2015 ble såkalte ankomst- og returfasiliteter åpnet i Bamberg og Ingolstadt/Manching, der flyktninger fra det vestlige Balkan, og senere mange andre flyktninger med angivelig dårlige utsikter for opphold, ble innkvartert inntil utvisningen. Familier som tidligere bodde i normale nabolag, der barna hadde gått på barnehage og på skolen, ble over natta tvunget til å flytte til leirene.

I 2017 ble disse fasilitetene omdøpt til transaksjonssentre og supplert med leirer i Regensburg og Deggendorf. Fra da av ble de som flyktet fra et land med en anerkjennelsesgrad på under 50 prosent, hvilket gjelder for de aller fleste land, brakt til disse sentrene.

Fra og med onsdag er de tre gjenværende mottakene i Donauwörth, Zirndorf og Schweinfurt, i tillegg til disse fire, omgjort til ankersentre. Det betyr at alle flyktninger som kommer til Bayern fra nå av må leve i slike internerings- og utvisningsleirer.

Man kan få et konkret bilde av de nye ankersentrene ved å se på de to første leirene, de i Bamberg og Manching, som nå er mal for alle fasilitetene over hele Tyskland.

Anslagsvis 5.000 flyktninger har bodd i Manching siden det ble åpnet i 2015. Av disse ble 1.000 utvist, ifølge offisielle tall. 2.500 ble ledet til å akseptere en «frivillig» utreise. Bare om lag 100 har fått en positiv asylbeslutning.

«Det er som et fengsel her,» klaget Jeffrey til Spiegel Online. Han har nå bodd i Manching-leiren med sin kone og unge sønn i ti måneder. «Du kan ikke gjøre noe. Du våkner om morgenen og ser de samme ansiktene. Du kan ikke jobbe, du må bare henge rundt.»

Ei 19-årig mor, som har bodd syv måneder med et spebarn på innretningens sovesaler, sa at situasjonen var verre enn der hun kom fra i Nigeria, og verre enn det var under hennes flukt.

Ifølge Caritas flykter ni av ti kvinner fra Nigeria fordi de har vært ofre for vold, tvungen prostitusjon og menneskehandel.

Mediegruppen Funke publiserte en rapport om syv-sengers-sovesaler. «Sytti kvinner, menn og barn deler ett bad og ett toalett,» sa avisen. «Nesten hver natt blir asylsøkere vekket av politi og sikkerhetsvakter som kommer inn på sovesalene i de tidlige morgentimene for å samle opp avviste asylsøkere for utvisning.»

I tillegg til den interne sikkerhetstjenesten ble politiet i fjor tilkalt 250 ganger for å holde orden i leiren med makt.

Ankersentrene som nå utprøves i Bayern og som det vil bli etablert tilsvarende av over hele landet, er en del av mye bredere planer for et omfattende leirsystem som skal dekke Europa og Nord-Afrika. Masterplanen til den tyske innenriksministeren Horst Seehofer fra Den kristelig-sosiale union (CSU) forutser ikke bare utvidelse av ankersentre til hele Tyskland, men også «utvidelsen av hotspot-konseptet» til hele Europa.

De såkalte hotspots er leirer ved Europas yttergrenser. De er beryktet for de umenneskelige forholdene. Human Rights Watch rapporterte for flere dager siden at flyktninger i Hellas er utsatt for «forferdelige mottaks- og forvaringsforhold, med sårbare grupper som ikke får tilstrekkelig beskyttelse.» Menneskerettighetsorganisasjonen kritiserte blant annet mangelen på medisinsk tilsyn og sa at Hellas undergraver «internasjonale standarder» i leirene.

Seehofers Masterplan forutsetter «utvikling av en standard hotspot-modell» som kan overføres til andre regioner av Europa. I den forbindelse arbeider EU allerede tett med den libyske kystvakten, som er anklaget for å sette flyktninger i privatfengsler der de tortureres, mishandles og drepes. I intern korrespondanse har det tyske utenriksdepartementet beskrevet forholdene der som «lignende konsentrasjonsleirer».

Det blir stadig tydeligere hva den tyske regjeringen gjør, og sammen med den hele EU: Flyktninger som kommer seg til de indre europeiske landene, og spesielt til Tyskland, vil bli innkvartert i ankersentre for å deporteres så raskt som mulig, enten til sine hjemland eller til det EU-landet der de først ble registrert, i henhold til Dublin-avtalen.

Der vil de ende opp i umenneskelige hotspots for å bli tvunget til å forlate eller møte utvisning.

Til slutt vil de være tilbake i nordafrikanske land, der de vil ende opp i privatfengsler eller de blir solgt som slaver eller sendes ut på dødsmarsjer.

Dette mektige internerings- og deportasjonsmaskineriet vekker minner om nazistiske konsentrasjonsleirer, som i utgangspunktet internerte politiske motstandere, deretter jøder, sigøynere og romabefolkningen. Etter invasjonen av Sovjetunionen ble disse leirene grunnlaget for det største utryddelsesmaskineriet i menneskenes historie.

Den kristelig-demokratiske union (CDU), Den kristelig-sosiale union (CSU) og Det sosialdemokratiske partiet (SPD) arbeider allerede med et leirsystem der tusenvis av mennesker som søker beskyttelse skal innkvarteres og deporteres. Dette forferdelige apparatet er rettet ikke bare mot flyktninger, men mot alle som motsetter seg regjeringens høyreorienterte politikk.

Åpningen av ankersentrene i Bayern finner sted i kjølvannet av «Seebrücke»-demonstrasjonene i mer enn et dusin tyske byer den 7. juli og massedemonstrasjonen i München sist uke mot heksejakten på flyktninger og mot fattigdom og krig. Det legemliggjør forakten ikke bare i CSU, men i hele storkoalisjonen og i alle de borgerlige partiene i Tyskland for det store flertallet av befolkningens sentimenter.

Den eneste samfunnskraften som kan motvirke denne høyredreiningen og som kan forsvare flyktningenes rettigheter er arbeiderklassen. For å kunne opptre som en selvstendig kraft trenger den et sosialistisk program som motvirker styringsklassens nasjonalisme, og det er alle arbeidernes internasjonale enhet.