Piloter ved lavprisflyselskapet Ryanair som er medlemmer av Den irske pilotforeningen (IALPA), holder den fjerde én-dags-streiken på fredag i striden om bedre lønn og betingelser. Tidligere i uka stemte Ryanair-piloter i Tyskland som er medlemmer av fagforeningen Vereinigung Cockpit, med 96 prosent for streik til støtte for forbedrede arbeidsbetingelser.
De irske streikene og den tyske avstemmingen kom dager etter den største aksjonen i foretakets 34-årige historie, der kabinpersonale i Spania, Belgia og Portugal gjennomførte én-dags-streiker.
Arbeidsnedleggelsene viser ikke bare at de objektive forholdene eksisterer for en samlet internasjonal kamp av flyselskapsarbeidere, bagasjehåndterere, flygeledere og bredere deler av arbeiderklassen til forsvar av levestandarder og arbeidsbetingelser, men også at det er utbredt støtte for en slik offensiv.
Andre nyere Ryanair-tvister inkluderer en fire-timers pilotstreik i Tyskland sent i fjor og tre tidligere streikedager av kabinpersonale i Portugal.
Disse aksjonene kommer i tillegg til truede streiker av Menzies-Aviation-bagasjehåndterere ved flyplassene i Luton, Manchester og Aberdeen i Storbritannia og ved Amsterdams flyplass Schipol – selv om alle bortsett fra Manchester-streikene ble kansellert.
Mellom februar og april stemte og streiket fly- og bakkemannskap i Air France i 15 dager mot betalingstilbud som ble anbefalt av fagforeningene.
Flygeledere i Frankrike streiket også i forrige måned. Ifølge Eurocontrol – EUs flygelederbyrå – vil det totale volumet av 2018-flytid som er forsinket på grunn av flygelederstreiker, bli 53 prosent høyere enn i 2017. Lavprisflyselskapet Easyjet klagde over at 2.600 flyavganger ble kansellert dette kvartalet, sammenlignet med 314 i fjor.
Ryanair er fast bestemt på å forsvare sin forretningsmodell, som er basert på lav lønn og lang arbeidstid. I forrige uke meldte selskapet et 90-dagers «forebyggende varsel», der det ble truet med oppsigelser av mer enn 100 piloter og 200 kabinpersonale med base ved Dublin Airport. COO Peter Bellew [Chief Operating Officer – driftsdirektør] klaget over en nedgang i bookinger «delvis som resultat av irske piloters nylige rullerende streiker». Han gjorde det klart at selskapet hadde til hensikt å straffe arbeiderne som advarsel for andre.
Det som er mest slående er at denne trusselen kom i etterkant av fjorårets selskapsbeslutning om å reversere sin tradisjonelle holdning om ikke å anerkjenne fagforeninger.
Med mangelen på piloter har selskapet ikke vært i stand til å opprettholde staben. I fjor ble Ryanair tvunget til å kansellere opp mot 20.000 flyavganger. Selskapet arbeidsstokk benyttet seg av anledningen til å søke forbedringer for sine betingelser, samtidig som man presset på for anerkjennelse av fagforeningsavtaler på tvers av selskapets 87 baser.
Den gangen klagde Ryanairs adm. dir. Michael O'Leary høylytt over «latterlige krav fra nedarvet ineffektivitet. ... Vi er fullt forberedt på å slå ned enhver slik forstyrrelse når det betyr å forsvare vår kostnadsbase eller vår høyproduktive modell.»
Med «nedarvet» ineffektivitet mener O'Leary pilotenes lønns- og arbeidsbetingelser hos Ryanairs konkurrenter med lengre fartstid, som selv om de blir angrepet fortsatt er betydelig bedre enn ved Ryanair.
Det var på høydepunktet av denne krisen at Ryanair bestemte seg for å inngå en anerkjenningsavtale med BALPA, den britiske pilotforeningen, som inkluderer 10.000 piloter og er anerkjent av 23 forskjellige flyselskap. En fjerdedel av Ryanairs piloter og fly har baser i Storbritannia.
Andre anerkjenningsavtaler med fagforeninger er også inngått.
At denne holdningsendringen har blitt fulgt opp av trusler om å si opp streikende arbeidere bekrefter at fagforeningene har blitt brakt inn i selskapet av ledelsen for å fungere som en industriell politistyrke over sine nylig rekrutterte medlemmer.
Ryanair trakk seg ikke fra sin antiarbeideroffensiv. Selskapet kom bare litt forsinket til anerkjennelse av den rollen fagforeningene overalt spiller på vegne av foretak og ledelse.
Den umiddelbare responsen fra den irske fagforeningen Forsa, som IALPA er en del av, på Ryanairs trussel om oppsigelser, viste at selskapets tillit til fagforeningene er vel plassert. Forsas pressemelding klaget høflig over at Ryanair viste «uvilje og/eller manglende evne til å gjennomføre flyselskapets erklærte intensjon om å komme til enighet om arbeidsbetingelser» gjennom forhandlinger med fagforeningene.
Forsa forsøkte å presentere oppsigelsene som sesongavhengige. Presseeldingen fortsatte med å si at «det er vanlig praksis for flyselskap å redusere aktiviteten i vintermånedene. I lys av dette – og av Ryanairs nylige vanskeligheter med å rekruttere og beholde nok piloter til å oppfylle sine tidsplaner – er det fortsatt uklart om dagens provoserende trekk er et forvarsel om en vesentlig endring av normal praksis.»
Til slutt oppfordret pressemeldingen til «en tredjeparts tilrettelegging» for å løse tvisten.
Enhver ekte arbeiderorganisasjon ville umiddelbart ha krevd at Ryanair trakk tilbake sine trusler og hadde søke den mest kampberedte samlingen av alle selskapets arbeidere over hele verden. Men en slik kamp er anatema for fagforeningene.
Dette er illustrert av erfaringen til arbeiderne i det transnasjonale detaljhandels- og leveringsforetaket Amazon. En artikkel den 23. juli – «De globale streikeflatene» – i den katalanske avisa La Vanguardia, kommenterte at Ryanair-aksjonen pekte på fremveksten av internasjonalt koordinerte arbeiderkamper.
Med henvisning til Ryanairs tidligere trussel om å si opp streikende kabinpersonale i Portugal for å erstatte dem med arbeidere i andre land, bemerket artikkelen at ansatte i lavprisflyselskapet, sammen med dem i Amazon, Deliveroo og andre selskap, «har forstått at globale strategier kun kan besvares med globale svar.»
Artikkelen bemerket et nylig avholdt møte i Roma angående Amazon, av medlemmer av Fagforbundet Uni Global. Avisa skrev at representanter, som angivelig representerer 20 millioner arbeidere, «diskuterte muligheten for en global streik ved Amazons sentre i Europa». Men, «til slutt valgte de å utsette saken til senere. ...»
Fagforbundene bestemte seg ikke for å utsette en «global streik» av Amazon-arbeidere til en senere dato. De har jobbet hardt for å forhindre en slik utvikling i flere måneder, ved å isolere og sabotere streiker i det ene landet etter det andre. Dette er under forhold der de er fullt klar over potensialet for å bringe Amazons europeiske og til og med hele foretakets globale kjede til en hvinende bråstopp.
Mens arbeiderne streiket ved Amazons spanske anlegg i San Fernando de Henares sørget fagforeningene for at driften fortsatte som normalt ved distributionssenteret i Alcobendas, bare en halvtimes kjøretur nordvestover, og i Getafe, en halvtime mot sørvest – der Amazon i løpet av de fire ukene før streiken leide inn opp til 350 nye, som midlertidig mannskap.
I fjor samspilte de spanske fagforeningene med Amazon i streikebryteri mot en protest ved et av foretakets anlegg i Nord-Italia under salgsdagen Black Friday, ved samtidig å tillate økt arbeidsbelastning ved anlegget i Barcelona.
Fagforeningenes rolle ved Amazon er ikke å utvide streiker, men å isolere dem og begrense enhver aksjon til en 24-timers arbeidsstans, samtidig som ikke-organiserete midlertidig innleide blir holdt adskilt fra de streikende.
Nødvendigheten av globalt koordinerte streikeaksjoner mot globalt organiserte foretak er i ferd med å bli klart for store antall arbeidere. Produksjon som er integrert på tvers av landegrensene forbinder den internasjonale arbeiderklassen på en måte som aldri før var mulig. Ikke bare deler arbeidere ofte de samme arbeidsgiverne, de samme forferdelige betingelsene og de samme klagene, men de har også muligheten til å kommunisere sin opposisjon og organisere seg kollektivt, takket være moderne teknologi og anvendelsen av sosialmedier.
Disse globale prosessene har styrket arbeiderklassens stilling mot kapitalen enormt. En arbeiderkamp på et hvilket som helst sted på planeten kan veldig raskt bli et samlingspunkt for arbeidere overalt.
Det sentrale problemet som arbeiderne ved Ryanair, ved Amazon eller ved ethvert større selskap står overfor, er imidlertid at de må utvikle sin kamp tilbake til et politisk og organisatorisk opprør mot fagforeningene, som har som eneste rolle å kvele klassekampen. For å gjøre dét må de etablere uavhengige grunnplankomitéer som kan knytte arbeiderne sammen med sine brødre og søstre, til en verdensomspennende kamp mot utnyttelse, basert på et antikapitalistisk og sosialistisk program.