#MeToo blir dødelig

Operasanger Anne Sofie von Otter klandrer #MeToo-heksejakt for ektemannens selvmord

Den berømte svenske mezzosopranen Anne Sofie von Otter uttaler seg for første gang til pressen om ektemannen Benny Fredrikssons selvmord i mars 2018. Hun ga nylig et lengre intervju til den tyske ukeavisa Die Zeit.

Anne Sofie von Otter i 2011 (Foto: Ewa-Marie Rundquist)

Etter at den førende svenske avisa Aftonbladet publiserte anonyme anklager om at han hadde gjort seg skyldig i seksuelle og psykologiske overgrep trakk Fredriksson seg fra sin stilling på Sveriges fremste kultursenter Kulturhuset Stadsteatern i Stockholm, i desember 2017. Den 17. mars, da han ledsaget sin kone på hennes Australia-turné, tok Fredriksson sitt eget liv.

Hans enke avslørte at mot slutten av sitt liv var Fredriksson redd for å vise seg på gata av for frykt for å bli gjenkjent. «Plutselig vendte han seg inn i seg selv og alt handlet om ‘hva gjorde jeg galt?’» sa hun, ifølge Irish Times. Von Otter kritiserte #MeToo-flokkmentaliten. «Hva har skjedd med vår selvstendige, kritiske tenkning?» spurte hun.

En undersøkelse i regi av Stockholm-by, med resultater først publisert etter Fredrikssons død, viste at det ikke var noen bevis for seksuelle misgjerninger.

Fredrikssons død var det tragiske og forferdelige resultet av den pågående seksualtrakasserings-heksjakta, som har spredt seg innen velstående øvre-middelklassekretser fra land til land som en farsott. Mye av dette sosiale sjiktets moralske synder – egoisme, selvsentrering, hevngjerrighet, profesjonell sjalusi og ambisjoner – dukker frem i Fredriksson-saken.

I en nylig artikkel opplyste Washington Post at Fredriksson ledet Kulturhuset Stadsteatern i 16 år: «Han oppdaget sin kjærlighet til teateret i 13-14-års-alderen ... og begynte å arbeide i byens teater da han var 16. Skuespilleriet var en flukt fra Fredrikssons harde barndom, omrammet av ett-roms-leiligheten der familien bodde. Hans mor var alkoholiker, fortalte hans kone.»

Irish Times rapporterte den 27. juli at Aftonbladet sist desember trykket anonyme anklager om at han [Fredriksson] var en ‘liten Hitler’ som mobbet og terroriserte ... Avisa intervjuet 40 personer som hevdet at han hadde dreid kultursenteret om til sitt eget personlige ‘diktatur’, tvunget kvinner til å prøve nakne, og presset ei kvinne til å enten å ta abort eller miste en rolle.»

Ingen ting av dette var sant. Irish Times viste i mars til resultatene fra Stockholms granskning, som «ikke fant noen bevis for at Fredriksson var ansvarlig for seksuelle misgjerninger. Tvert imot, viste rapporten som det ble presentert deler av på tirsdag at påstandene mot ham – spesielt abortpåstanden – var misvisende. ... I stedet ser det ut til at Fredriksson uttrykte beklagelse for at en skuespiller ikke kunne ta en rolle, da hun ville være åtte-måneder-gravid ved premieren.»

Benny Fredriksson i 2013 (Foto: Frankie Fouganthin)

Samme artikkel avslørte at skuespilleren «Karina Ericsson Wärn ble intervjuet av avisa, men etter at hun ikke hadde noe negativt å rapportere, fortalte hun at hun ikke ble inkludert.»

«En annen skuespiller fortalte den svenske kringkasteren SVT hvordan Aftonbladets journalist ‘mistet interessen’ for deres intervju da ingen negative historier kom fram. ‘Dette var mobbing, de lette etter skandale,’ sa Leif Andrée.»

Washington Post forklarte at i von Otters samtale med Die Zeit sa hun: «Hun var i London sammen med parets yngste sønn da de eksplosive påstandene dukket opp. Hun sa at hennes mann var ‘i villrede’ for hvordan han skulle respondere på ‘karakterdrapet’. Hun fortalte at han raskt bestemte seg for å trekke seg fra jobben sin.»

«Først var han lettet, sa hun. Men snart slo depresjonen inn. Hun fortale at ingen ville forsvare ham offentlig av frykt for å bli ‘trukket ned i søla av mediene’. Hennes mann led av posttraumatisk stressforstyrrelse, som ble akutte omtrent tre måneder etter det første sjokket. Hun forteller at hun tilbød seg å avbryte sin turné og returnere til Sverige, men han insisterte på å bli med henne utenlands til våren. ...»

«Operasangeren støttet støttet sin manns uskyld hårdnakket, og sa at han kunne være en vanskelig sjef – ‘han kunne skrike ut noen ganger,’ sa hun – men at han var helt uten skyld i seksuelle misgjerninger. ‘Benny var ikke en kvinnebedårer, han så ikke på kvinners bryster eller rumper,’ protesterte hun. Hun vurderte at det hadde vært uklokt at han hadde sagt opp så fort, en oppfatning han kom til å dele, fortalte hun.»

Washington-Post-artikkelen fortsatte: «Von Otter fortalte at da kvinnelige svenske skuespillere samlet seg for å klage over misgjerning fant hun mye av hva de beskrev ‘ille og uakseptabelt’. Men hun anklaget også mediene for å overdrive anklagene om slett oppførsel og sa at ‘pornografiske undertoner’ ble en strategi for å trekke lesere. Hun sa at hun håpet saken ville være en ‘brå oppvåkning‘ for aviser som hun sa svertet hennes mann. ‘Vi har alle våre gode og dårlige sider, men vi lever ikke lenger i middelalderen. Vi setter ikke folk i offentlig gapestokk og spytter på eller steiner ham eller henne.’»

Men #MeToo-bevegelsen gjør nettopp det. Et sjikt av ambisiøse profesjonelle, oppmuntret og understøttet av mediene og det politiske etablissementet, driver en utrenskningskampanje i film-, media- og underholdningsindustrien, mot personer som de oppfatter blokkerer deres egen karriereutvikling. Kampanjen har ikke et fnugg av progressivt innhold, og den støtten angivelige «venstre»-organisasjoner byr den er enda mer forkastelig. Denne egoistiske og autoritære bevegelsen blir sett på med vemmelse av brede lag av befolkningen.

Selv innen filmverdenen og blant intelligentsiaen kan det høres noen opposisjonsstemmer. Irish Times bemerket i mars at den fremtredende svenske skuespilleren Noomi Rapace [The girl with the dragon tattoo] «sa at hennes lands #MeToo-kampanje var problematisk, da den valgte ikke å kommentere motivene til de kvinnene som fremsatte påstandene. ‘Jeg er ikke til salgs ... men det er mange kvinner som spiller spillet og klatrer stigen til egen fordel,’ sa hun. ‘Jeg så det tidlig i Stockholm, og jeg så det i filmindustrien i LA.’»

Den prisvinnende svenske forfatteren Lotta Lundberg hevdet at «#MeToo-kampanjen hadde forvekslet dårlig oppførsel med kriminell oppførsel ... og muliggjort ei heksejakt mot Fredriksson ‘som kunne fått enhver simpel tabloidavis til å rødme’.» Hun skrev i dagsavisa Svenska Dagbladet at hans selvmord «er det som skjer når du driver egne rettssaker i vulgære og hatefulle sosialmedie-tråder: du henger folk.»

Sveriges pressombudsmann Ola Sigvardsson kritiserte nylig seks aviser for å ha krenket «god presseskikk» i ti seksualtrakasseringssaker. En av de seks avisene ble anklaget for et «grovt brudd på god presseskikk». Kringkastingsrådet utpekte for kritikk praksisen om å navngi personer i tilfeller der det var mangel på bevis.

Enhver som mener at #MeToo-kampanjen ikke er ei fullblåst heksejakt, med genuint reaksjonære og uhyggelige implikasjoner for arbeiderklassens demokratiske rettigheter, bare lurer seg selv.

Feministbevegelsen i de skandinaviske landene er spesielt giftig og høyreorientert. Det skal ikke glemmes at den politiske sammensvergelsen mot Julian Assange, som kan føre til at amerikanske myndigheter får pågrepet og fengslet eller drept ham, stammer fra disse elementene.

Torsdag den 2. august annonserte Kongelige Concertgebouw Orkester i Amsterdam i en uttalelse at de «avslutter sitt samarbeid med sin dirigent Daniele Gatti med umiddelbar virkning.» Som begrunnelse henviste orkesteret til en artikkel i Washington Post den 26. juli der «Gatti var anklaget for utilbørlig oppførsel». To kvinnelige musikere anklaget ham for å ha gjort uanstendige tilnærmelser i 1996 og 2000. Guardian bemerker at den 56-år-gamle italienske dirigenten har ledet det prestisjefulle orkesteret siden 2016, og etterfulgte Mariss Jansons som bare den syvende sjefdirigenten i orkesterets 130-årige historie.»

Gatti ga følgende uttalelse: «Til alle kvinnene jeg har møtt i hele mitt liv, og spesielt til de som mener at jeg ikke behandlet dem med den ytterste respekt og den verdighet de så visst fortjener, jeg ber om unnskyldning fra dypet av mitt hjerte.» I mellomtiden er hans karriere ødelagt, uten etterforskning eller Gattis anledning eller rett til å appellere beslutningen.

Loading