Amerikanske foretak vil kjøpe tilbake egne aksjer for rekordbeløpet $ 1 billion i år, ifølge en analyse publisert av Goldman Sachs på mandag. Wall-Street-giganten tilskrev oppsvinget av tilbakekjøp av aksjer til svulmende selskapsprofitter og Trumps $ 1,5 billion i skattekutt for foretak og de rike, som Kongressen vedtok og som ble signert til lov sist desember.
I et notat til investorer bruste David Kostin, porteføljestrategidirektør hos Goldman, over at investorene sannsynligvis veldig raskt ville se effekten av tilbakekjøpene som høyere aksjekurser og fetere aksjeporteføljer.
Størrelsesordenen av tilbakekjøpsrangelen er enorm. Tilbakekjøp av aksjer i andrekvartal 2018 er opp 57 prosent fra samme periode året før. For teknologisektoren er år-over-år økningen på 130 prosent.
Oppsvinget av aksje-tilbakekjøp kommer midt i en rekord eller nær-rekord for salg og profitter. Blant selskapene i indeksen Standard & Poor’s 500 økte omsetningen i andre kvartal med 12 prosent og resultat per aksje økte med 24 prosent sammenlignet med samme periode 2017. Femtiseks prosent av selskapene overgikk de økonomiske prognosene til markedseksperter og økonomer.
Billioner av dollar blir sløst på oppblåsing av aksjekurser og administrerende direktørers og store investorers formuer, som i overveldende grad kontrollerer verdiene [assets] ved hjelp av finansielle manipulasjoner som tilbakekjøp, utbytteøkninger og fusjoner og oppkjøp [M&A].
I mellomtiden fortsetter reallønnene til amerikanske arbeidere å falle – de som i all hovedsak utøver det lavt betalte og utslitende arbeidet, sammen med millioner av sine klassebrødre og -søstre rundt om i verden – som er kilden til all formuen og all fortjenesten som kapitalistene henter ut. I forrige uke rapporterte det arbeidsdepartementet at amerikanske lønninger i juli økte med skarve 2,7 prosent år-over-år, mens forbrukerprisene offisielt økte med 2,9 prosent, hvilket resulterte i en netto nedgang i arbeidernes kjøpekraft.
Dette er til tross for at den offisielle arbeidsledigheten på 3,9 prosent ligger under den økonomiske konvensjonen som tradisjonelt defineres som «full sysselsetting», og mange sektorer i den amerikanske økonomien klager over mangel på arbeidskraft. Den offisielle arbeidsledigheten har falt et helt prosentpoeng de siste to årene, men lønnsveksten har faktisk gått ned, fra 2,8 prosent til 2,7 prosent i løpet av den tiden.
Ti år etter Wall-Street-krasjet i september 2008 bøyer styringsklassen i USA og rundt om i verden seg over og dobler innsatsen med samme spekulasjonen og parasittismen som utløste den verste økonomiske krisen siden 1930-årene. «Gjenopprettingen» fra krasjet har blitt gjennomført ved massive infusjoner av kontanter i finansmarkedene og en bevisst oppblåsing av aksjekursene – en politikk som ikke eksemplifiserer «styrken» eller «robustheten» av det kapitalistiske systemet, men dens historiske fallitt.
Aksjetilbakekjøpene har økt fra mindre enn 5 prosent av inntjeningene tidlig på 1980-tallet til 54 prosent av inntjeningene i 2012 og til nesten 60 prosent i dag. Det eksemplifiserer i hvilken grad hele det kapitalistiske systemet har blitt avhengig av omledningen av ressurser for å pumpe opp aksjemarkedene, som har blitt forvandlet til hovedmekanismen for å overføre rikdom fra arbeiderklassen til de rike og de superrike. Siden sitt lavpunkt i mars 2009 har Dow-indeksen firedoblet seg som følge av statens og sentralbankens utkausjoneringer, pengetrykkingsoperasjoner [quantitative easing] og ultralave renter.
New York Times skrev på mandag: «Ifølge Federal Reserve har foretakene utstedt netto over $ 1,3 billion i gjeld og hentet tilbake equity [aksjer] for over $ 1,9 billion i løpet av de siste fire årene. Amerikanske foretak låner penger for å kjøpe egne aksjer i det som er som et massivt, langtrukkent belånt oppkjøp [slow-motion leveraged buyout].»
Dette har blitt gjennomført under Bush, Obama og nå Trump – like mye av demokratiske som av republikanske administrasjoner – på grunnlag av en sosial kontrarevolution rettet mot arbeiderklassen. Hele strukturen av oppblåste aksjekurser, svulmende bankkontoer for milliardærer og rekorder i foretaksprofitter er avhengig av den vedvarende undertrykkingen av arbeidernes lønninger og en hensynsløse nedskjæring av offentlige utlegg til helsevesen, utdanning, boliger og andre sosiale programmer.
I mellomtiden blir den grunnleggende sosial infrastrukturen – veier, broer, vannsystemer, dammer, massetransittsystemer, m.m. – overlatt til forfall.
Indeksene for sosial krise er rikelige: topprekorder for pensjonister som melder seg konkurs, toppnivå for opioid-avhengighet og ungdoms-selvmord, nedgang i forventet levealder, stigende spedbarn- og barseldødelighet. Én fersk undersøkelse fant at de fattigste 40 prosent av husholdningene i USA har en gjennomsnittlig netto-før-skatt inntekt på minus $ 11.600 i året. Denne sosiale katastrofen er baksiden av den svimlende veksten av sosial ulikhet i USA og internasjonalt.
Det har vært mange artikler og spaltemetre i den borgerlige pressen som er viet «mysteriet» om de stagnerende lønningene under forhold med lav arbeidsledighet og akselerere økonomisk vekst. Men nesten alle disse kommentarene overser det grunnleggende anliggendet: undertrykkelsen av klassekampen.
Dette er det virkelige grunnlaget for oligarkenes og deres marionette-regjeringers anledning til å plyndre USA og verdensøkonomien, og for den spektakulære økningen av de globale aksjemarkedene. Kapitalistenes uunnværlige redskap for å kvele klassekampen er fagforeningene.
I tiår har fagforeningene effektivt forbudt streiker, særlig siden finanskrisen i 2008. I 2017 falt antall store arbeidsnedleggelser i USA til syv, det er det nest laveste nivået etter at registreringen startet i 1947. Det har muliggjort en grunnleggende restrukturering av klasserelasjonene, der arbeidets andel av USAs nasjonalinntekt uten landbruket, falt fra 66,4 prosent i 2000 til 58,9 prosent i 2018 – en overføring av formue som bare for 2018 vil utgjøre $ 1,4 billion.
Fagforeningene beskrev helt nøyaktig deres funksjon under den juridiske argumenteringen for USAs Høyesterett i den nylige Janus-mot-AFSCME-saken. De forsøkte å overtale retten til å opprettholde det obligatoriske fagforeningsgebyret «agency fees» [direktefradrag også fra ikke-medlemmer] og advokaten til American Federation of State, County and Municipal Employees [Den amerikanske føderasjonen av stat, fylke og kommuneansatte] argumenterte med at disse avgiftene var fagforeningens ressursgrunnlag for å forhindre streik [«the tradeoff for no strike»].
Siden begynnelsen av året har det imidlertid vært en markant økning i antall streiker internasjonalt, og i første halvår 2018 var det 12 store arbeidsnedleggelser i USA, som involverte 444.000 sreikende, mer enn det totale antall streikende de siste seks årene til sammen. Stigningen i streikeaktivitet og det faktum at lærerne i Vest-Virginia, Oklahoma og Arizona initierte sine delstatsdekkende streiker uavhengig av fagforeningene, har satt frykt i den amerikanske styringsklassen. Det er den viktigste faktoren bak den økte sensuren av venstreorienterte nettsteder og politiangrep på såkalte «venstreorienterte ekstremister».
Styringsklassen er vettskremt av et oppsving av klassekamp og et opprør mot pro-foretak-fagforeningene. Den vet for det første at et større utbrudd av arbeiderklassenmotstand sannsynligvis vil utløse en ny finanskrise under forhold der den nåværende økonomiske bobla ikke kan opprettholdes.
Den initielle fasen av fornyet arbeiderklassemotstand har understreket behovet for at arbeidere bryter grepet på de korporatistiske fagforeningene og bygger nye, demokratiske kamporganisasjoner. De delstatsdekkende lærerstreikene ble til slutt nedkjempet fordi fagforeningene klarte å få kontroll, fikk isolert dem og fikk stengt dem ned uten at noen av arbeidernes krav ble oppnådd.
På United Parcel Service (UPS) stemte rundt 230.000 arbeidere overveldende for å godkjenne en streik ved utløpet av den nåværende kontrakten den 31. juli, men Teamsters-fagforeningen annonserte en avtale som etablerer et nytt lavlønnsnivå for sjåfører og utvidet deretter den gamle kontrakten i et forsøk på å kvele sinne og militans på grunnplanet.
Socialist Equality Party (SEP - Det sosialistiske likestillingspartiet) oppfordrer arbeidere til å bygge fabrikk-, arbeidsplass- og nabolagskomitéer på grunnplanet, uavhengig av fagforeningene og begge de store businesspartiene, for å koordinere streiker og masseaksjoner for anstendig lønn, jobber, utdanning, helsevesen og alle de grunnleggende sosiale og demokratiske rettighetene til arbeidere i USA og internasjonalt.
For å stoppe de superrikes plyndring av samfunnet kjemper vi for utviklingen av en sosialistisk politisk massebevegelse for å ekspropriere oligarkene og plassere foretakene og bankene under offentlig eierskap og demokratisk kontroll, for at rikdommen produsert av arbeiderklassen kan anvendes til å sørge for sosiale behov og ikke til privat profitt. Vi kaller for å stenge ned Wall Street kasinoet og implementere arbeiderkontroll, for å øke levestandarden og etablere sosial likestilling.