Denne resolusjonen ble enstemmig vedtatt av Den femte nasjonalkongressen for Socialist Equality Party i USA [Det sosialistiske likestillingspartiet i USA], som ble avholdt fra 22. til 27. juli 2018. Kongressen ble åpnet med en rapport av David North, nasjonal styreleder for Socialist Equality Party og styreleder for Det internasjonale redaksjonsrådet for World Socialist Web Site. Kongressen vedtok også resolusjonen «Løslat Julian Assange!»

Resolusjonen publiseres i tre deler. Del én ble publisert den 8. august og er tilgjengelig her. Del 2 ble publisert den 11. august og er tilgjengelig her.

Betydningen av gjenkomsten av streikaktivitet

62. En genuin bevegelse mot Trump-administrasjonen vil ikke komme fra styringsklassen eller fra den øvre-middelklassen, men fra den brede massen av befolkningen, arbeiderklassen, som er helt utelukket fra det politiske liv. Den kapitalistiske krisens realitet har allerede i år ført til vesentlige innledende uttrykk for arbeiderklassekamp. I løpet av de siste 30 årene har fagforeningene undertrykt så godt som alt organisert uttrykk for klassekampen. Men siden begynnelsen av 2018 har lærerne engasjert seg i en rekke streiker og arbeidsnedleggelser [walk-outs] – i Vest-Virginia, Oklahoma, New Jersey, Arizona, Nord-Carolina, Colorado og Kentucky. Telekommunikasjonsarbeidere i Vest-Virginia og servicearbeidere ved University of California har også streiket.

63. Veksten av klassekampen bekrefter de grunnleggende teoretiske prinsippene for marxisme og det politiske perspektivet utarbeidet og utviklet av International Committee if the Fourth International (ICFI) [Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale]. Det har vist:

At klasse er det grunnleggende sosiale skillet i det amerikanske samfunnet og i verdenssamfunnet, ikke rase, kjønn eller seksuell identitet. Det har avslørt bedrageriet om delingen av USA i «røde» og «blå» stater [o.anm.: styrt av henholdsvis republikanerne eller demokratene], med mange av klassekampene i år som brøt ut i «republikanske» stater der arbeiderklassen har blitt svertet av demokratene og deres politiske vedheng som rasistiske og tilbakeskuende [original: backward].

At arbeiderklassen er den grunnleggende revolusjonære sosiale kraften som en bevegelse mot krig, autoritarisme, sensur og ulikhet må baseres på.

At klassekampen er en internasjonal kamp. Som ICFI skrev i 1988: «Gitt de nye trekkene av den kapitalistiske utviklingen må også klassekampens form ha en internasjonal karakter. Selv arbeiderklassens mest elementære kamper reiser nødvendigheten av å koordinere handlingene internasjonalt.»

At de nasjonalistiske og prokapitalistiske fagforeningene ikke er arbeideres organisasjoner, men korporatistiske apparater for ledelsen [original: management] og staten som tjener til å blokkere og undertrykke motstand mot ulikhet og det kapitalistiske systemet.

64. Hver av de store lærerstreikene i år ble initiert av lærere på grunnplanet, ikke av fagforeningene. I den første av disse streikene, i Vest-Virginia, tvang en voksende bølge av lokale ikke-autoriserte streiker [original: wildcat strikes] fagforeningene til å kalle til en begrenset, delstatsdekkende arbeidsnedleggelse for å slippe ut trykk og kontrollere lærermisnøyen. Da fagforeningene ga en tilbake-til-arbeid ordre, basert på en avtale med delstatens milliardær-guvernør, gjorde lærerne opprør og tvang gjennom en videreføring av streiken. Fagforeningene intensiverte da sin innsats, støttet av pseudo-venstre-organisasjoner rundt Det demokratiske partiet, for å gi opp kampen uten å ha fått oppfylt noen av lærernes hovedkrav. Fagforeningene spilte en lignende rolle i hver eneste streik og jobbet for å undertrykke og legge ned arbeidernes motstand.

65. Fagforeningenes sanne funksjon ble klart uttalt av deres advokater i den muntlige argumenteringen i Høyesterettssaken Janus v. AFSCME om konstitusjonaliteten av «agency fees» - dvs. medlemsavgift til fagforeninger for offentlig virksomhet som i enkelte delstater trekkes fra lønna til alle arbeidere, også de som ikke tilhører noen fagforening. David Frederick, advokaten som representerte AFSCME Council 31 i Illinois, uttalte: «Hovedsaken det har blitt forhandlet om i denne kontrakten om agency fees er en begrensning av streiker. Det samme er tilfelle i mange kollektive forhandlingsavtaler.» Fredrick fortsatte: «Agency fees er motytelsen [original: tradeoff]. Sikringen av fagforeningene er ‘tradeoff’ for ingen streiker.» Han advarte Høyesterett mot å beslutte en omgjøring av presedensen som tillater delstater å beslutte agency fees, og sa: «Dere kan utløse et uant spekter av arbeidsuro over hele landet.»

66. Fagforeningenes karakter er manifestert i korrupsjonsskandalen som har oppslukt United Auto Workers [De forente bilarbeidere], der UAW-representanter involvert i kontraktforhandlinger for medlemmene har mottatt mer enn $ 1,5 millioner fra Fiat Chrysler Automobiles (FCA) ledelsen. I bytte for disse betalingene presset UAW, ved hjelp av skremsler og svindel, i gjennom kontrakter som opphevet åtte-timers-dagen, halverte lønningene for en ny klasse «second-tier»-arbeidere [nivå-2-ansatte], og utvidet antallet midlertidige deltidsarbeidere, som betaler medlemsavgiftene, men er uten rettigheter [o.anm.: helseforsikring og pensjon].

67. Fagforeningenes karakter er fundamentalt sett forankret ikke bare i enkelte korrupte ledere, men også i organisasjonenes natur og i endringene i verdensøkonomiens struktur. De nasjonalistiske og prokapitalistiske fagforeningene reagerte på veksten av globalisert produksjon, og på krisen og nedgangen for den amerikanske kapitalismen, med å gi opp kampen til og med for begrensede vinninger. Fagforeningsapparatet integrerte seg enda mer direkte inn i bedriftsledelsens rammeverk, med alminneliggjøringen av fagforening-ledelse-partnerskap, som sikret en fortsatt økning av fagforeningsledernes inntekter selv om medlemskap i organisasjonene gikk ned og arbeidernes lønninger og rettigheter kollapset.

68. Veksten av klassekampen er en objektiv prosess. Som WSWS erklærte i «Palasskupp eller klassekamp»:

Samspillet mellom objektive krisebetingelser, både innen USA og internasjonalt, og radikaliseringen av sosial massebevissthet vil finne uttrykk i utbrudd av klassekamp. Den tiår lange undertrykkingen av klassekampen – av fagforeningsbyråkratiet, Det demokratiske partiet og de velstående sponsorene av ulike former for identitetspolitikk – går mot sin slutt. Styringselitenes sosiale kontrarevolusjon er i ferd med å møte et oppsving fra den amerikanske arbeiderklassen. De mange forskjellige former for sosial protest – på arbeidsplasser, i lokalsamfunn og i hele byer – vil anta en stadig mer distinkt arbeiderklasseidentitet, en antikapitalistisk orientering og en sosialistisk karakter. Kampene på enkeltarbeidsplasser og i lokalsamfunn vil trekke bredere deler av arbeiderklassen med seg inn i en samlet kamp.

Klassekampens logikk og generalstreiken

69. USA er ei sosial krutt-tønne. Utbruddet av sosiale kamper av en målestokk som aldri før er sett i USA, er så godt som uunngåelig. Det er mange faktorer – allmengjøringen av sosiale interesser blant brede deler av arbeiderklassen, erosjonen av seksjonsforskjeller, arbeiderklassens rase- og etniskbaserte integrering, konsekvensene av Internettbaserte sosialmedier – som får masseprotester til å flyte sammen. Derfor er det å forvente at utbruddet av seriøse sosiale protester – uansett det umiddelbare anliggende eller hvor de finner stedet – raskt vil utbre seg og trekke millioner av arbeidere inn i aktiv deltakelse i kampen. Gitt arbeiderklassens historiske erfaring vil det logiske resultatet av denne sammenflytingen av forskjellige sosiale kamper bli en generalstreik, som vil stille spørsmålet om politisk makt.

70. Derfor krever forberedelse for arbeiderklassens massekamper utviklingen av et sammenflettet nettverk av folkelige arbeidsplass- og nabolagskomitéer. Behovet for slike komitéer vokser ut fra arbeidernes egne erfaringer. Organisasjonene som hevder å representere dem – fagforeningene – er ikke bare dypt fientlig innstilte til organiseringen av arbeiderklassekamper, men de har forlatt selv de mest begrensede representasjonsformene, inkludert løsingen av klager og tvister og håndhevelsen av kontraktsbestemmelser. Arbeidsplass- og fabrikk-komitéer vil reise krav som arbeidernes kontroll over samlebåndhastighet, slutt på fler-sjikt-ansettelser [multi-tier labor], håndhevingen av en åtte-timers-dag med full og levelig lønn for alle arbeidere, og en slutt på farlige arbeidsforhold.

71. Socialist Equality Partys oppfordring til etablering av grunnplan-fabrikk-komitéer, helt uavhengig av de bedriftsstyrte fagforeningene, har hisset opp ikke bare de reaksjonære byråkratene, men alle tendenser blant pseudo-venstre. «Hvordan tør SEP utfordre fagforeningenes politiske og organisatoriske suverenitet over arbeiderklassen!» Noen av pseudo-venstres talesmenn som poserer tilhørighet til trotskisme, anklager SEP for å ha forlatt Overgangsprogrammet. Disse småborgerlige advokatene for de korporatistiske fagforeningslederne har enten aldri lest det, eller de har forlengst glemt hva Trotskij faktisk skrev i Den fjerde internasjonales stiftelsesdokument. Han oppfordret alle medlemmer av Den fjerde internasjonale

til å skape, ved alle mulige anledninger, uavhengige militante organisasjoner som svarer tettere til oppgavene for massekamp mot det borgerlige samfunnet; og om nødvendig, heller ikke å bøye av selv for direkte brudd med de konservative fagforeningsapparatene. Når det er kriminelt å snu ryggen til masseorganisasjonene for å fremme sekteriske fraksjoner, er det ikke mindre kriminelt å passivt tolerere underordningen av den revolusjonære massebevegelsen til åpent reaksjonære, eller forkledde konservative («progressive»), byråkratiske klikkers kontroll. Fagforeninger er ikke sluttmål i seg selv; de er kun redskap på veien mot proletarisk revolusjon.

72. Trotskij forklarte da han oppfordret til etableringen av fabrikk- og arbeidsplasskomitéer at de reiste spørsmålet: «Hvem skal være fabrikkens sjef: kapitalisten eller arbeiderne?»

Fra det øyeblikk komitéen oppstår er det opprettet en faktisk dual-makt på fabrikken. Den representerer i sin essens overgangsfasen, fordi den, i seg, innehar to uforsonlige regimer: det kapitalistiske og det proletariske. Den fundamentale betydningen av fabrikk-komitéen er nettopp innebefattet i det faktum at den åpner dørene, om ikke til en direkte revolusjonær, så til en pre-revolusjonær periode – mellom det borgerlige og det proletariske regimet.

Socialist Equality Partys oppgaver

73. Den presserende politiske oppgaven er å bygge Socialist Equality Partys politiske innflytelse i alle deler av arbeiderklassen. SEP er spydspissen i kampen for å bevæpne den utviklende objektive arbeiderklassebevegelsen med kompromissløs revolusjonær strategi og perspektiv. Partiet kjemper for å knytte kampene mot fallende lønninger, angrepet på helsevesenet og ødeleggelsen av offentlig utdanning, sammen med opposisjonen mot angrepet på innvandrerarbeidere, politibrutaliteten, ødeleggelsen av demokratiske rettigheter og faren for verdenskrig.

74. SEPs grunnleggende oppgave er å bygge en revolusjonær fortropp og tilføre arbeiderklassen et stadig høyere nivå av forståelse for sine mål, og avklare naturen til den bevegelsen som utvikler seg. SEP må slåss for å knytte veksten av arbeiderklassens kamp til en sosialistisk, internasjonalistisk og antiimperialistisk politisk bevegelse for statsmakt og omorganisering av det økonomiske livet på grunnlag av sosiale behov i steden for privat profitt. Mot styringsklassens politikk for krig og sosial kontrarevolution må arbeiderklassen fremme et program for sosialistisk revolusjon.

75. SEPs og Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonales (ICFI) politiske aktivitet er i stigende grad knyttet til forløpet av politiske hendelser. I løpet av det siste året har ICFI og SEP vært i fronten av kampen mot Internettsensur og til forsvar for Julian Assange. Partiets kampanje for fabrikk-komitéer, uavhengig av pro-foretak-fagforeningene, finner voksende støtte blant lærere, bilarbeidere og andre deler av arbeiderklassen.

76. En studie av sosiale revolusjoner i det tjuende århundret avslører at politiske nederlag ofte var konsekvensen av det sosialistiske partiets feilaktige politiske disposisjoner under forløpet av revolusjonære kamper. POUMs politikk under Den spanske borgerkrigen (1936 til 39) er et av de mest tragiske eksemplene på nederlag som følge av feilaktige politiske veivalg. Men, en annen årsak til nederlag er det marxistiske partiets manglende evne til å erkjenne og respondere – rettidig og tilstrekkelig besluttsomt – på tegn til en revolusjonær krise i anmarsj. Den tyske revolusjonens nederlag i 1923 er det mest signifikante eksemplet på en slik mangel på politisk initiativ. I den nåværende situasjonen av utdypende krise er det den sistnevnte mangelen som den revolusjonære bevegelsen må være fast bestemt på å unngå.

77. De spesifikke oppgavene som følger av dette perspektivet er:

A. Utviklingen av partiets base i viktige deler av arbeiderklassen, inkludert blant bil- og andre produksjonsarbeidere; arbeidere i utvinnings-, gruvedrift- og stålindustriene; lærere og andre offentlige arbeidere; helsearbeidere; Amazon, UPS og andre fraktarbeidere; og blant servicearbeidere. SEP må forbinde en aggressiv kampanje for å organisere fabrikk-, arbeidsplass- og nabolagskomitéer uavhengige av fagforeningene, med en politisk mobilisering av arbeiderklassen mot det kapitalistiske systemet. Alt må gjøres for å koordinere aksjonene til arbeidere i USA med arbeidere i andre land, og for å bevisstgjøre dem om arbeiderklassens internasjonale objektive forening. Alle partigrener må jobbe systematisk for å rekruttere de mest avanserte arbeiderne til partiet.

B. Utviklingen av en kampanje mot hetsingen av innvandrerarbeidere og den fascistiske politikken til Trump-administrasjonen. Kampen mot forfølgelsen av innvandrere må bringes inn i arbeiderklassen, basert på en forståelse for at angrepet på innvandrere er et angrep på alle arbeidere, og at politi-stat-metodene som blir brukt mot innvandrere vil bli brukt mot alle former for sosial og politisk opposisjon. Denne kampanjen må utvikles i opposisjon til Det demokratiske partiet og alle dets perifere organisasjoner.

C. Utviklingen av en ny antikrigbevegelse av arbeiderklassen. SEP bekrefter sin støtte til ICFI-erklæringen «Sosialisme og kampen mot krig» og prinsippene den skisserer, som de essensielle politiske fundamentene for en antikrigbevegelse:

i. Kampen mot krig må være basert på arbeiderklassen, den store revolusjonære kraften i samfunnet, som forener bak seg alle de progressive elementene i befolkningen.

ii. Den nye antikrigbevegelsen må være antikapitalistisk og sosialistisk, siden det ikke kan være noen seriøs kamp mot krig, annet enn i kampen for å få slutt på finanskapitalens diktatur og det økonomiske systemet som er den grunnleggende årsaken til militarisme og krig.

iii. Den nye antikrigbevegelsen må derfor nødvendigvis være helt og utvetydig uavhengig av og fiendtlig innstilt til alle kapitalistklassens politiske partier og organisasjoner.

iv. Fremfor alt må den nye antikrigbevegelsen være internasjonal, og den må mobilisere arbeiderklassens enorme makt til en samlet global kamp mot imperialisme. Borgerskapets permanente krig må besvares med arbeidsklassens perspektiv for permanent revolusjon, med det strategiske målet å avskaffe nasjon-stat-systemet og etablere en sosialistisk verdensføderasjon. Det vil muliggjøre en rasjonell, planlagt utvikling av globale ressurser, og på det grunnlaget å utrydde fattigdom og heve menneskelig kultur til nye høyder.

D. Intensiveringen av kampanjen mot Internettsensur, forfølgelsen av Julian Assange og alle angrep på demokratiske rettigheter, gjennom den bredest mulige mobiliseringen av arbeiderklassen. Det er ikke bare at arbeiderklassen er nødvendig for forsvaret av demokratiske rettigheter, men de demokratiske rettighetene er kritiske for arbeiderklassen. Som det initielle utbruddet av klassekampen har vist er et fritt og åpent Internett et essensielt redskap for arbeidere til å organisere og kommunisere uavhengig av kapitalistiske medier, statens instrumenter og fagforeningene. Sensuren av WSWS må motvirkes gjennom en aggressiv kampanje for å utvide leserskaren og utvikle innholdet, blant annet gjennom en mer systematisk anvendelse av sosiale medier.

E. En bred og aktiv kampanje for å bygge International Youth and Students for Social Equality (IYSSE) [Den internasjonale ungdommen og studenter for sosial likestilling] på skoler, høyskoler og universiteter og blant ungdom i arbeiderklassen. Første halvdel av 2018 har sett betydelige uttrykk for en politisering av unge mennesker, inkludert masseprotestene mot skolevold. Denne radikaliseringen må vendes til arbeiderklassen og bevisst rettes mot kilden for ulikhet, krig og vold: det kapitalistiske systemet.

F. Støtte til kampanjen for Niles Niemuth, SEPs kandidat for Kongressen i Michigans 12. Kongress-distrikt i midt-periode-valget 2018. Denne kampanjen fremmer et sosialistisk program for en arbeiderregjering for å sikre arbeiderklassens rettigheter, ekspropriere det økonomiske oligarkiets rikdom, omdanne de gigantiske bankene og foretakene til offentlig kontrollerte redskaper og etablere arbeideres kontroll over arbeidsplassen og produksjonsprosessen.

78. For å leve opp til sitt enorme politiske ansvar må partiet og dets kadre være fast forankret i og utdannet om den marxistiske bevegelsens historiske erfaringer, om hele Den fjerde internasjonales åttiårige historie – fra da Den fjerde internasjonale ble grunnlagt av Leo Trotskij i 1938. Det er ingen annen politisk bevegelse som representerer kontinuiteten i kampen for marxisme i arbeiderklassen. Den dyptloddende historien som er legemliggjort i ICFI – Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale – må bringes inn i den arbeiderklassebevegelsen som er i utvikling. Krysningen av arbeiderklassens objektive radikalisering og partiets praksis vil skape betingelsene for arbeiderklassens seier – kapitalismens avskaffelse og den sosialistiske transformeringen av verdensøkonomien.

Avsluttet