181 pensjonerte toppoffiserer fra den spanske hæren har presentert en erklæring der de hyller fascistdiktatoren Francisco Franco og støtter hans massemordpolitikk som knuste arbeiderklassens motstand. Det er en advarsel til arbeidere, ikke bare i Spania, men over hele Europa og internasjonalt. Med stigende sosial harme og streikeaksjoner mot innsparinger og militarisme over hele Europa plotter styringsklassen i desperasjon for borgerkrig for å undertrykke sosial opposisjon.

31. juli manifestet «Erklæring om respekt for general Francisco Franco Bahamonde, Soldat av Spania» undertegnet av en gruppe pensjonerte generaler, oberster, admiraler og fregattkapteiner, inkludert general Juan Enrique Aparicio, den forhenværende sjef for Spanias landstyrker inntil 2016, er utvetydig. Publisert i det pro-francoistiske Asociación de Militars Españoles (AME - Sammenslutningen av spanske soldater), støtter manifestet diktatoren som slaktet hundretusenvis av arbeidere under Den spanske borgerkrigen og grunnla et brutalt 40-årig fascistdiktatur, som Spanias frelser.

De fordømmer den nye Podemos-støttede PSOE-minoritetsregjeringen [sosialdemokratene] for det kyniske forsøket på å samle støtte blant arbeidere og ungdom med litt impotent Franco-kritikk, bl.a. planene om å flytte Francos levninger fra et mausoleum i De falnes dal. De er meget klar over at PSOE-regjeringen er dypt upopulær med sin nedskjæringspolitikk, og at den henger i en tynn tråd.

De angriper PSOEs hykleri og bemerker at regjeringens antiFranco-kampanje fremmer «en falsk progressivitet som skjuler Nasjonens virkelighet, det nåværende territoriale sammenbruddet og den åpenbare ulikheten blant spanierne.»

De fordømmer «kontinuerlige angrep på general Francos person siden hans død, som sakte men sikkert sletter alle spor av hans arbeid for Spania i de historiske øyeblikk han måtte leve.» De anklager «det politiske venstre» for å slippe løs «en hittil usett kampanje som er uforståelig om man glemmer det emosjonale påtrykket for å slette et halvt århundre av vår Historie, med det endelige forsøket på å fjerne sjefsarkitekten som forhindret at denne historien forsvinner.»

De hyller Francos «unike kontroll over Spania, angrepet og beleiret av internasjonal kommunisme og overtatt av Folkefronten.»

Francos beryktede historikk er velkjent. Han ledet et ulovlig fascistisk kupp i 1936 som kastet Spania ut i en tre-år-lang borgerkrig, knuste byer over hele landet og førte til drap på 200.000 politiske motstandere, venstreorienterte intellektuelle og militante arbeidere. Ytterligere 400.000 ble innesperret i fengsler og konsentrasjonsleirer, der mange døde av underernæring og sult. En halv million forlot Spania som politiske flyktninger.

Under Franco-regimets fire tiår ble tusenvis arrestert, torturert og drept av det hemmelige politiet. Streiker, politiske partier og fagforeninger var forbudt og demokratiske rettigheter undertrykt. Aviser og bøker ble sensurert og høyere utdanning var bare tilgjengelig for de privilegerte.

Det faktum at en stor del av Spanias offiserskorps ser dette som et positivt eksempel er en advarsel. Fascisme var ikke en politisk tilfeldighet i det 20. århundre, men kapitalismens uunngåelige politiske utvekst. Etter et kvart århundre med økende krig og militarisme siden den stalinistiske oppløsingeb av Sovjetunionen, og et tiår med stram innsparingspolitikk siden Wall-Street-krasjet i 2008, ser styringskretsene igjen for seg en slik politikk der de konfronterer en stadig mer fiendtlig innstilt og harm befolkning.

Den europeiske union (EU) har flyttet seg langt til høyre og ultrahøyrekrefter krefter former i større grad den politiske agendaen. I sommer bestemte EU en drastisk intensivering av flyktningepolitikken, med planer om hermetisk å forsegle Festning Europa, deportering ‘en masse’ av flyktninger til krigssoner i Midtøsten og Afrika, og byggingen av et stort nettverk av konsentrasjonsleirer over hele Europa og sør for Middelhavet. Disse leirene vil, som WSWS har advart, uunngåelig bli brukt mot politisk opposisjon i arbeiderklassen.

Det spanske offiserskorpsets beslutning om nå å hylle Franco-regimet bekrefter at denne reaksjonære politikken er opptakten til et pådriv mot borgerkrig innen Europa selv.

Samtidig, og spesielt i år, har klasskampen blitt skjerpet internasjonalt. Det har vært mektige streiker av amerikanske lærere, tyske og tyrkiske metallarbeidere og franske og britiske jernbanearbeidere. I Spania gikk 8 millioner arbeidstimer tapt på grunn av streiker første kvartal i år, som er 51 prosent mer enn samme periode i fjor. Amazon-arbeidere streiket i forrige måned. Aksjoner blant piloter, bakkepersonale og flyveledere i Spania har nådd historiske nivå.

Der styringsklassen hyller fascisme og krig er alternativet byggingen av arbeidsklassens revolusjonære fortropp. Nøkkelspørsmålet er den politiske mobiliseringen av hele den spanske og den europeisk arbeiderklassen til kamp på et revolusjonært og sosialistisk program. Til det må arbeiderklassen bygge seksjoner av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale [International Committee of the Fourth International - ICFI] i Spania og over hele Europa.

Det må trekkes kritiske lærdommer. Hvis hæren føler seg oppmuntret til å hylle Francos massemord på arbeiderklassen, skyldes det fremfor alt den reaksjonære rollen til PSOE [sosialdemokratene], de stalinistiske kreftene i Podemos, og også Podemos’ pabloistiske fraksjon, som består av allierte av Frankrikes Nye antikapitalistiske parti (NPA). Podemos og et bredere lag av småborgerlige, antitrotskistpartier som arbeider i deres periferi, er helt fallitt og fiendtlig innstilte til arbeiderklassen.

Den Podemos-støttede PSOE-regjeringen iverksetter nå et innstrammingsbudsjett samtidig den tvinger igjennom de høyeste militærutleggene siden Francos død for over 40 år siden.

Under Madrids voldelige tilslag mot den katalanske folkeavstemmingen for uavhengighet i fjor, der 1.000 velgere som forsøkte å beskytte stemmeurnene ble skadet av politiet, støttet PSOE den høyreorienterte Partido-Popular-regjeringens [Folkepartiet] undertrykkingen av referendumet. Sammen med Podemos støttet PSOE deretter innsettingen av en ikke-valgt regjering i Catalonia, fengslingen av katalanske nasjonalistledere på bedragerske anklager og arrangering av spansk-nasjonalistiske demonstrasjoner i Barcelona.

PSOEs og stalinistenes [PCE - Det spanske kommunistpartiet] «glemme og tilgi»-pakt med francoistene under Overgangen fra autoritært styre til parlamentarisk demokrati på 1970-tallet – for å blokkere arbeiderklassens revolusjonære makterobring – står eksponert som pillråtten. Til tross for massemotstand mot fascismen inngikk PSOE og Podemos’ politiske forfedre [PCE] en avtale som reddet hele Franco-apparatet. Nå ser de pensjonerte generalene som vokste opp under de siste årene av francoismen, og som støttet masseangrepet på fredelige katalanske velgere, igjen tilbake til arven fra den fascistiske undertrykkingen.

Faktisk peker publiseringen av dette manifestet på noen av måtene Overgangen tillot fascistenes overlevelse. Etter tiår med PSOE-regjeringer siden 1978 har AME fortsatt kontorer i hærforlegningene, mottar statsstøtte og publiserer avisa Militares (Soldater), som fordeles gratis blant spanske soldater.

Mange av AME-manifestets undertegnere ble forfremmet under suksessive PSOE-regjeringer. De baserer sitt forsvar av Franco på Artikkel 21 i De kongelige ordinanser for forsvaret, godkjent i 2009 under PSOE-statsministeren José Luis Rodríguez Zapatero, der det fastslås: «Forsvarets medlemmer skal føle seg som arvinger og representanter for den spanske militære tradisjon. Det er deres plikt, og en grunn til oppmuntring for videreføringen av deres arbeid, å hylle helter som smidde Spanias militære tradisjon og alle de som ga sitt liv for Spania.»

Midt i en hittil usett sosial og økonomisk krise vil PSOEs og Podemos’ kyniske og symbolske «antifascistiske» tiltak, som å fjerne Francos levninger fra hans mausoleum, bare oppmuntre fascistene. I skrivende stund har PSOE og Podemos fortsatt opprettholdt en feig og øredøvende taushet om generalenes erklæring.

Disse begivenhetene er en historisk bekreftelse på den vedvarende betydningen av Trotskijs kamp mot både fascismen, sosialdemokratene og stalinistene, som under Den spanske borgerkrigen undertrykte arbeidsklassens revolusjonære kamp.

Den eneste styrken som kjemper for et trotskistisk politisk perspektiv for arbeiderklassens makterobring er ICFI - Den internasjonale komitéen for den fjerde internasjonale. Trotskistbevegelsen avviste stalinistenes [PCE] kveling av massekampene mot francoistene på 1970-tallet og pabloistenes tilpasning til det, og kjemper nå for å bevæpne arbeiderklassen med et sosialistisk og internasjonalistisk program mot sosial ulikhet, militarisme og dreiningen mot autoritære styreformer. Veien fremover i kampen mot fremveksten av politistat og fascistkrefter er å bygge seksjoner av ICFI i Spania og internasjonalt.