Mens Tyrkias valuta stuper etter initielle amerikanske handelspolitiske krigstiltak rettet mot landets aluminium- og ståleksport til USA, lover Washington flere sanksjoner. Med truslene som kommer mens den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogans regjering forbereder angrep på arbeiderne som svar på kollapsen av lira, signaliserer Washington at de har til hensikt å kvele Tyrkias økonomi og oppnå den regimeendringen de ikke fikk gjennomført med kuppforsøket i 2016.

På onsdag bekreftet Washington at ståltariffene, angivelig pålagt som følge av Tyrkias fengsling av den amerikanske pastoren Andrew Brunson på anklager for medvirkning i kuppforsøket, ville stå ved lag, om Brunson skulle bli løslatt eller ikke. «Tariffene som er på plass for stål vil ikke bli fjernet med løslatelsen av pastor Brunson. Tariffene er spesifikke for den nasjonale sikkerheten,» sa Sarah Sanders, talskvinne for Det hvite hus.

Selv etter at Sanders gjorde det klart at Washingtons krav om løslatelse av Brunson bare tjener som påskudd for den økonomiske krigføringen mot Tyrkia, truet USAs finansminister Steven Mnuchin i går med å pålegge nye tolltariffer for Ankara, angivelig for å få løslatt Brunson. «Vi har mer på lager enn vi har planlagt å anvende, hvis de ikke løslater ham,» rapporteres det at Mnuchin fortalte et kabinettmøte.

Politikken med å angripe Tyrkia, nominelt en NATO-alliert av USA, har bred støtte på tvers av det amerikanske politiske etablissementet, vel forbi Trump-administrasjonen. I en leder med tittelen «Trump gjør rett i å presse Tyrkia, men han gjør det feil,» påpekte Washington Post at kollapsen av lira skyldes «ingen andre enn herr Erdogan selv». Mens lederen anerkjente at «bruken av tariffer som politisk våpen er en farlig overtredelse av politiske normer,» argumenterte den allikevel for en hardere linje.

«Beslutningen om å bli tøff med herr Erdogan er uansett rett. Analytikere som bekymrer seg for et relasjonsbrudd med en sentral NATO-alliert burde erkjenne at Tyrkia ikke har oppført seg som en alliert,» skrev Post og la til: «Herr Trump mener åpenbart at han har en avgjørende overhånd på herr Erdogan, og han har sannsynligvis rett. Han burde bruke den ikke bare for å frigjøre én kristen pastor, men også for å vise en forrykt hersker prisen for å spille diktator ... »

Washington fører en sadistisk handelskrig mot Tyrkia, alt mens den finansielle kollapsen river i stykker landets økonomi. Prisene på kritiske basismatvarer er doblet eller tredoblet med den tyrkiske liras kollaps, men bankene og Erdogan-regjeringen annonserer likevel tiltak for videre angrep på arbeiderne.

I en konferansesamtale med 6.000 globale investorer i går annonserte den tyrkiske finansministeren Berat Albayrak planer om å pålegge budsjettkutt fra 10 til 30 prosent for alle regjeringsdepartement.

Mens Erdogan har hevdet at han fører en «nasjonal uavhengighetskrig» mot Trump-administrasjonen er det klart at denne krigen hovedsakelig er rettet mot arbeiderne. Albayrak lovet å ikke pålegge noen kapitalkontroll, i et forsøk på å forsikre det finansielle aristokratiet om at Erdogan ikke vil treffe noen tiltak som truer deres interesser. Blant spekulasjoner om at Tyrkia kunne snu seg til en kausjonering fra International Monetary Fund [IMF - Det internasjonale pengefondet], som ville betinge IMFs «strukturreformer» og innsparinger, sa han at Tyrkia hadde tatt opp «normale kontakter» med IMF.

Albayraks løfter tilfredsstilte imidlertid ikke bankene. Financial Times i London, den europeiske finanskapitalens stemme, sa at han «strakk seg ikke å kunngjøre andre planer, som strateger har sagt er avgjørende for å få stabilisert økonomien mer permanent. Analytikere mener det må en skarp renteøkning til for å stoppe inflasjonsveksten, som forventes å bli forverret av årets fall for lira, men president Recep Tayyip Erdogan har lenge vært imot høye renter.»

Med renter på 17,75 prosent og en inflasjon på 16 prosent og med stupet for lira, krever nå finanspressen en heving av rentenivået for å øke investorprofitter og kutte jobber.

«Tyrkia trenger å heve rentenivået med 5 eller 10 prosentpoeng, opp til nærmere 25 prosent, for å skape en ‘reell’ rente for kontanter over inflasjonsraten,» skrev Business Insider-Germany. Så la de til: «Ulempen er selvsagt at en reduksjon av kontanter i omløp også ville utløse en økning av ledigheten ... »

Et tiår etter Wall-Street-krasjet i 2008 er verdenskapitalismens økonomiske og militære konflikter enda mer uregjerlige. Faren vokser for et krasj i Tyrkia som kan spre finansiell ustabilitet til valutamarkeder på tvers av hele verden, og bygge opp under den raskt spredende Midtøsten-krigen, særlig i nabolandene Irak og Syria, og i tillegg har vi USAs krigstrusler mot Iran. Den eneste progressive veien fremover er klassekampen.

I år har det vært voksende sosial harme og streiker ikke bare i Tyrkia, men også i Europa og i Midtøsten, såvel som i Nord-Amerika. En viktig oppgave som tilfaller denne fremvoksende bevegelsen i arbeiderklassen er at den motsette seg det finansielle aristokratiets bruk av handelskrig og åpen militærintervensjon for ytterligere plyndring av Midtøsten, og akselereringen av deres angrep på levestandarder internasjonalt.

Ingen av de borgerlige fraksjonene som er kritiske til de amerikanske tolltariffene mot Tyrkia har noen fundamentalt forskjellig politikk. For øyeblikket manøvrerer Erdogan tett med de europeiske imperialistene, som selv om de er entusiastiske over finansielle angrep på tyrkiske arbeidere har stadig bitrere konflikter med den amerikanske imperialismen, om fordelingen av krigsbyttet i Midtøsten. Spesielt er det dyp motstand i Europa mot de amerikanske trekkene for å isolere og iscenesette en krig med Iran, på bekostning av europeiske foretak som opererer der.

Erdogan var på telefonen med den franske presidenten Emmanuel Macron i går etter først å ha snakket med Tysklands kansler Angela Merkel, Tyrkias viktigste handelspartner i Europa. Macron og Erdogan «understreket betydningen av ytterligere å forsterke de økonomiske og handelsmessige forbindelsene, samt investeringer mellom Frankrike og Tyrkia,» sa Erdogans kontor til Paris Match.

Tysklands finansminister Olaf Scholz snakket også med Albayrak i går, etter at Erdogan og Merkel hadde sin samtale og ble enige om å «arbeide for å styrke det økonomiske samarbeidet» mellom Ankara og Berlin.

I Die Zeit advarte Günter Seufert fra Tysklands innflytelsesrike Stiftung für Wissenschaft und Politik (SWP) for at Erdogan kunne gjengjelde mot Europa ved å bryte sin reaksjonære avtale med EU og slippe løs syriske og irakiske flyktninger for å søke asyl i Europa. Han fantaserte frem tyrkiske embetsmenns potensielle trussel: «Vi kan åpne flyktningeflodens sluser på så vidt gap at alle i Europa må sove pakket sammen i oppreist stilling.»

Han antydet provoserende at han ikke tror det er et «demokratisk» alternativ til Erdogans stadig mer autoritære styre, fordi tyrkere er for mistroiske overfor imperialismen til å være demokratiske: «Håpet om at en dyp økonomisk krise automatisk skulle svekke Erdogan og føre til gjenfødelsen av demokratiske relasjoner er ikke realistisk. Store deler av befolkningen er for dypt innpuppet i kokongen der perspektivet er at vesten er i en konspirasjon mot Tyrkia.»

Washington og Berlin var sammen om å støtte det mislykkede kuppforsøket i juli 2016, som nesten førte til at Erdogan ble myrdet, da begge parter fryktet at Erdogan flyttet seg for nært mot Russland. De amerikansk-europeiske spenningene har imidlertid eksplodert siden Trump ble valgt, der han nå kaster atomtraktaten med Iran overbord og truer med å pålegge tolltariffer for europeisk eksport til USA. Det er økende tegn til at fraksjoner i Berlin og Paris også vurderer å flytte seg nærmere Moskva, Teheran eller Ankara.

Der den russiske presidenten Vladimir Putin innleder et offisielt statsbesøk til Berlin i morgen inviterte Russlands utenriksdepartement sist mandag Berlin og Paris til å delta i samtaler den 9. september om fremtiden for krigen i Syria, med Moskva og Ankara. Washington ble ikke invitert.

På onsdag antydet det amerikanske utenriksdepartementets talskvinne Heather Nauert Washingtons preferanse for de innstilte, amerikansk-ledede samtalene i Genève: «Ingenting erstatter Genève.»

«Vi ser Genève-prosessen, den FN-ledede prosessen, som den eneste gangbare veien for en langsiktig politisk løsning i Syria,» sa hun og la til: «Kanskje må den prosessen sparkes igang, men jeg tror dere vil høre i løpet av de kommende dagene at vi fordobler vår innsats og støtter den prosessen fremover.»