Syttiåtte år siden mordet på Leo Trotskij

20 August 2018

Syttiåtte år siden, den 21. august 1940, døde Leo Trotskij i Mexico City av banesår påført dagen før av Ramon Mercader del Rio, en agent for det sovjetiske stalinistiske hemmelige politiet GPU.

Mordet på Trotskij – sammen med Lenin medleder av Den russiske revolusjonen, Den røde armés øverstkommanderende og grunnleggeren av Den fjerde internasjonale – var en monstrøs politisk forbrytelse. Det var toppen av en bølge av voldelig kontrarevolusjon som inkluderte fascismens makterobring i Tyskland i 1933, Den spanske revolusjonens nederlag fra 1936 til 39, og utbruddet av Den andre verdenskrigen i 1939.

Innen Sovjetunionen førte det stalinistiske regimet en politisk genocidkampanje mot arbeidere og intellektuelle som var skolert i den marxistiske tradisjonen, inkludert nesten alle de viktigste lederne av Den russiske revolusjonen. Over 800.000 mennesker ble drept i Den store terroren fra 1936 til 39. Som Trotskij skrev i 1937-essayet «Stalinisme og bolsjevisme»: «Den nåværende utrenskningen trekker ikke bare en blodig strek mellom bolsjevisme og stalinisme, men en hel flod av blod.»

Trotskij ledet den politiske bevegelsen som motsatte seg Sovjetunionens byråkratiske og nasjonalistiske degenerering. Trotskijs kamp mot Stalin var ikke som utallige historikere feilaktig har hevdet, motivert av subjektiv ambisjon for personlig makt. Kampen reflekterte snarere to diametralt motsatte politiske perspektiver.

Stalins maktkonsolidering i Sovjetunionen, muliggjort av Lenins død i 1924, var en usurpering av makten av en nasjonalistisk og konservativ byråkratisk kaste som oppsto innenfor rammen av en økonomisk tilbakestående og internasjonalt isolert arbeiderstat. Den stalinistiske teorien om «sosialisme i ett land», foreslått for første gang i 1924, avviste Den russiske revolusjonens internasjonalistiske perspektiv og rettferdiggjorde underordningen av verdensrevolusjonen til det byråkratiske apparatets interesser i Sovjetunionen.

Venstre-opposisjonen som Trotskij initierte i 1923, og Den fjerde internasjonale som han grunnla i 1938, ble styrt av teorien om permanent revolusjon, som var det teoretiske grunnlaget for Den russiske revolusjonen selv. Trotskij insisterte på at etableringen av et genuint sosialistisk samfunn ikke var mulig i ett land. Omveltningen av en nasjonal kapitalistregjering kunne bare påbegynne prosessen med overgangen til sosialisme. Denne historieloven var enda mer uunngåelig i et økonomisk tilbakestående land. Realiseringen av sosialisme i Sovjetunionen krevde at arbeiderklassen styrtet kapitalismen i de avanserte landene i Vest-Europa og Nord-Amerika.

Der han var i eksil i Mexico City forstod Trotskij at hans liv kontinuerlig var i fare. Hans tilflukt i det nordamerikanske landet etterfulgte hans utvisning fra Det russiske kommunistpartiet i november 1927, hans eksil til Alma Ata i januar 1928, hans utvisning fra Sovjetunionen i 1929 og hans videre fluktvei fra Tyrkia til Frankrike og til Norge, og deretter til hans siste hjem i Mexico i 1937.

Innen 1940 hadde Stalin drept mange ledende representanter for Den fjerde internasjonale, inkludert Trotskijs politiske sekretær Erwin Wolf i juli 1937, GPU-avhopperen og supporteren av Den fjerde internasjonale Ignace Reiss i september 1937, Trotskijs sønn Leo Sedov i februar 1938, og sekretæren for Den fjerde internasjonale Rudolf Klement i juli 1938, under opptakten til stiftelseskongressen.

Den 24. mai 1940 lanserte en drapskavdron ledet av den erke-stalinistiske maleren David Siqueiros et angrep på Trotskijs hjem, der de med maskinpistoler sprøytet kuler inn i soverommet der Trotskij og hans kone Natalia Sedova sov. Mens begge unnslapp med livet i behold visste Trotskij at det ikke ville være det siste forsøket. Etter angrepet skrev han: «Jeg lever på denne jorden, ikke i samsvar med regelen, men som et unntak fra regelen. I en reaksjonær epoke som vår er en revolusjonær tvunget til å svømme mot strømmen.»

Så, den 20. august, da verdens oppmerksomhet var fokusert på Den andre verdenskrigen, tildelte Stalins drapsmann det endelige slaget som felte den største dalevende marxisten og strategen for verdensrevolusjonen.

Til tross for de tragiske og vidtrekkende konsekvensene av mordet på Trotskij ble forbrytelsen ikke seriøst etterforsket før Den internasjonale komitéen av den fjerde internationale [ICFI - International Committee of the Fourth International] lanserte granskningen Sikkerhet og Den fjerde internasjonale i 1975.

Granskningen frembrakte en rekke avsløringer som viste at drapet på Trotskij og hans supportere ble orkestrert gjennom et globalt nettverk av spioner og drapsmenn som infiltrerte den trotskistiske bevegelsen. Disse inkluderte Mark Zborowski, Robert Sheldon Harte, Floyd Cleveland Miller, Sylvia Callen og Joseph Hansen.

Callen var personlig sekretær for James P. Cannon, lederen for Socialist Workers Party (Sosialistiske arbeideres parti), en stilling hun anvendte til å formidle viktig informasjon til GPU om Trotskijs aktiviteter (se: «An ‘Exemplary Comrade’: The Socialist Workers Party’s 40-year-long cover-up of Stalinist spy Sylvia Callen») [En «eksemplarisk kamerat»: Sosialistiske arbeideres partis (SWP) 40-år-lange tilsløring av den stalinistiske spionen Sylvia Callen; o. anm.: lenken er til en engelsk tekst publisert i fire deler, som enda ikke er oversatt]. Hansen var en av Trotskijs sekretærer i Mexico City, en stilling som satte ham i stand til å treffe kritiske avgjørelser som muliggjorde komplottet på Trotskijs liv.

Den manglende etterforskningen av denne forbrytelsen hadde som konsekvenser ikke bare tilsløringen av de som var involvert i gjennomføringen av oppdraget, men også undergravingen av forståelsen av den stalinistiske kontrarevolusjonens natur. Denne tilsløringen var først og fremst motivert av politiske interesser. I 1953 ble Den fjerde internasjonale splittet av en pro-stalinistisk fraksjon ledet av Michel Pablo og Ernest Mandel. Samtidig som de forsøkte å fremstille seg som trotskister fremmet pabloistene den revisjonistiske teorien at det stalinistiske byråkratiet kunne presses til å gjennomføre revolusjonær politikk.

Denne politiske orienteringen i retning stalinisme ble ledsaget av voldsomt fiendskap mot enhver anstrengelse for å avsløre dens forbrytelser. Da ICFIs granskning avslørte nettverket av GPU-agenter som hadde trengt inn i Den fjerde internasjonale og fremla bevis for tidligere ukjente relasjoner som Hansen opprettholdt med både GPU og FBI, reagerte pabloistene med en internasjonal svertekampanje. De avviste blankt ICFIs oppfordring til etableringen av en paritetskommisjon – bestående av like mange representanter fra ICFI og den internasjonale pabloist-organisasjonen – for å granske bevisene som Den internasjonale komitéen hadde oppdaget.

Den 14. januar 1977 organiserte det pabloistiske United Secretariat [Forente sekretariat] et offentlig møte for å fordømme granskningen Security and the Fourth International og Gerry Healy, som da var leder av den britiske seksjonen av Den internasjonale komitéen. I to timer skrek ledende pabloister og deres allierte – inkludert Ernest Mandel, George Novack, Pierre Lambert og Tariq Ali – fornærmelser og invektiver fra talerpodiet. Men ikke én av dem refererte til bevisene som Den internasjonale komitéen hadde publisert.

Da Gerry Healy, hovedmålet for tiradene, reiste seg blant publikum for å svare på fordømmelsene og gjenta ICFIs oppfordring om en paritetskomité besluttet Tariq Ali som var ordstyrende for møtet, at Healy ikke var for tur og nektet ham å uttale seg. Det må bemerkes at Ali skulle bli en ivrig beundrer av Mikhail Gorbatsjov og Boris Jeltsin og at han frasa seg enhver tilknytning til trotskisme for mange tiår siden.

Bevisene som ble avdekket av granskningen Sikkerhet og Den fjerde internasjonale er blitt fullt ut underbygget. Men til dags dato har restene av pabloist-partiene og deres ledere aldri innrømmet at angrepet på Den internasjonale komitéen var svertende og fornærmende.

For ICFI var granskningen Sikkerhet og Den fjerde internasjonale ikke bare et spørsmål om å avsløre statsagenter. Den var essensiell for å klargjøre grunnleggende politiske spørsmål knyttet til det stalinistiske byråkratiets og den kapitalistiske statens kontrarevolusjonære karakter. Granskningen var uløselig forbundet til kampen mot pabloistisk revisjonisme og alle tiltak for å dekke over stalinismens forbrytelser.

Granskningens store prestasjon var å avdekke tidligere ukjente fakta om mekanismene og omfanget av den stalinistiske konspirasjonen og med det å utdanne de trotskistiske kadere i bevegelsens historiske erfaringer, stalinismens karakter og den pabloistiske revisjonismens rolle.

For en ny generasjon arbeidere og ungdommer som blir politisert i en periode med statlig masseovervåkning og politiundertrykking er å beskytte arbeiderbevegelsens uavhengighet – forstått i både fysiske og politiske termer – et spørsmål om liv eller død. I granskningen Sikkerhet og Den fjerde internasjonale vil de finne viktige politiske lærdommer for forsvaret av arbeidernes og sosialismens bevegelse mot den kapitalistiske statens agenturer.

Granskningen Sikkerhet og Den fjerde internasjonale er en kritisk del av Den internasjonale komitéens revolusjonære arv. ICFI var den eneste organisasjonen som var beredt til å føre en kamp for å avsløre GPUs forbrytelser i en tid da de stalinistiske regimene fremdeles holdt statsmakt og utøvde en enorm politisk innflytelse. Granskningen viste i praksis at ICFI fulgte trotskismens prinsipper og var kompromissløs i sin kamp mot imperialismen og alle dens politiske agenturer.

På denne dagen, den syttiåttende årsdagen for Trotskijs død, hyller Den internasjonale komitéen minnet til denne ekstraordinære revolusjonære, der den viderefører kampen for prinsippene og programmet for verdenssosialisme som Trotskij viet sitt liv til.

Eric London og David North