Venezuelas Maduro-regjering pålegger kapitalistisk sjokkterapi

Av Bill Van Auken
22 August 2018

Venezuela var på tirsdag fortsatt i en tilstand av kaos fire dager etter at president Nicolas Maduro annonserte en rekke økonomiske tiltak, inkludert en 95 prosent devaluering og omdanningen av landets gamle valuta «den sterke bolivaren» til den nye «suverene bolivaren», med fem nuller strøket fra de gamle sedlene.

Landets splittede høyreorienterte opposisjon tok æren for redusert økonomisk aktivitet etter en lang feriehelg, men stengte bedrifter og redusert offentlig transport syntes å ha mer å gjøre med forvirringen over det nye valutaregimet enn «generalstreiken» kalt for av samlingen av diskrediterte USA-støttede høyreorienterte partier som utgjør den såkalte Brede fronten [Frente Amplio], tidligere kjent som MUD [Mesa de la Unidad Democrática].

Mens det venezuelanske høyre ville ha det til at deres oppfordring til generalstreik var en handling til forsvar for landets fattige og utnyttede arbeiderklasse, var en av de viktigste innvendingene mot Maduros plan fra Fedecamaras – næringsforbundet som er en søyle i høyremotstanden – at Maduro inkluderte en 3.000 prosent økning av landets minimumslønn, som de hevdet ville tvinge venezuelanske virksomheter til konkurs.

Hevingen av minimumslønna, som er fra $ 1 i måneden til $ 30, er regjeringens tilpasning til bølgen av streiker av sykepleiere, elektrisitetsarbeidere, tekstilarbeidere, folkeskolelærere, universitetsforelesere og forskjellige andre sektorer av arbeidsstyrken.

Den nye satsen på $ 30 er fortsatt ei sultelønn som utgjør mindre enn halvparten av det beløpet som er nødvendig for å dekke viktige månedlige nødtørftigheter. Den er mindre enn en tredjedel av den offisielle månedslønna på Haiti, det fattigste av alle land som sogner til de to amerikanske kontinentene, og mindre enn en tiendedel av den rådende minimumslønna i de fleste av Latin-Amerikas største økonomier.

I en uttalelse på mandag hevdet Maduro at hans nye plan ville innlede et «økonomisk mirakel» og representerte en «revolusjonær formel ... unik i verden.»

Rent bortsett fra den hånlige minstelønnshevingen har planen Maduro introduserte alle øremerker av en kapitalistisk sjokkterapi, der den fulle tyngden av Venezuelas dype økonomiske krise skal plasseres på nakken av landets arbeiderklasse.

I tillegg til den massive devalueringen inkluderer planen en økning av landets merverdiavgift (mva) fra 12 til 16 prosent, som umiddelbart fører til prisstigninger på tvers av hele spekteret av basisvarer. Subsidier på drivstoffprisene blir også fjernet, for å heve prisene fra det som var blant de laveste i verden til de gjeldende internasjonale nivå. Tidligere forsøk på å pålegge slike prisøkninger har ført til opptøyer i Venezuela.

Dette er ledsaget av skattefritak for kapitalistforetak, inkludert transnasjonale energikonsern som søker å utnytte landets oljeressurser, samt fjerning av valutavekslingskontroller innført i 2003 i et forsøk på å få hånd om kapitalflukten.

Maduro-regjeringen har promotert sine tiltak som veien til et «nullunderskudd», det samme målet som forkynnes av høyreorienterte kapitalistregjeringer på tvers av hele Latin-Amerika.

Mens regjeringen og dens støttespillere hevdet at utrullingen av det nye valutaregimet var en suksess, så gjennomsnittsvenezuelanerne det bare som en ytterligere forverring av den vedvarende krisen. Uttak av den nye «suverene bolivaren» i minibanker var begrenset til 10 (1.000.000 av den gamle «sterke bolivaren») – tilsvarende 17 amerikanske dollar-cent. Bankkasserere fikk bare lov til å gi ut 50 av de nye bolivarene.

Regjeringen har forsikret at den vil dekke de økte kostnadene for den nye minimumslønna for små og mellomstore kapitalistforetak de første 90 dagene, men det er ikke innført klare bestemmelser for hvordan den vil gjøre det.

Den umiddelbare effekten av de nye tiltakene var en brå prisvekst etter Maduros kunngjøring på fredag, som ytterligere intensiverte hyperinflationen som IMF har anslått vil nå 1.000.000 prosent for hele året 2018. Stigende priser har vært ledsaget av alvorlige leveransemangler for grunnleggende matvarer og medisinsk utstyr.

De stadig mer uutholdelige forholdene for den venezuelanske arbeidende befolkningen har ført til en bølge av økonomiske migranter som flykter fra landet på søk etter jobb andre steder i Latin-Amerika, eller videre utenlands. Flommen av venezuelanske migranter førte til en voldelig reaksjon i Nord-Brasil, der mobber angrep en migrantleir, og samtidig har det blitt innført offisielle restriksjoner for deres tilgang både av Ecuador og Peru, som nå krever pass fra venezuelanere som passerer sørover gjennom Colombia.

USAs visepresident Mike Pence kom med en fordømmelse av Maduro-regjeringens nye økonomiske tiltak, og erklærte at de «bare vil forverre venezuelanernes liv».

Washington har pålagt en rekke stadig mer straffende sanksjoner for å skape en maksimal økonomiske uro i landet, med sikte på å legge forholdene til rette for regimeskifte. Dette har omfattet et forbud mot Venezuelas lån eller salg av verdier via det amerikanske finanssystemet, hvilket gjør det umulig for landet å omstrukturere sin gjeld på $ 60 milliarder. Det er økende trusler om at Trump-administrasjonen kan eskalere disse tiltakene til et forbud mot import av olje fra Venezuela.

Amerikanske regjeringsstrateger satser på at de stadig mer utålelige økonomiske og sosiale forholdene skal utløse et kupp fra det venezuelanske militæret, som kan føre til et mer føyelig regime.

Militæret har vært en sentral søyle i den venezuelanske regjeringen siden Maduros forgjenger, den avdøde Hugo Chavez kom til makten i 1999. Han var en forhenværende karriereoffiser fra hæren og en kuppleder. Hans «bolivarianske sosialisme» hvilte tungt på militærkommandoen, som fylte mange av de øverste stillingene i regjeringen og profitterte enormt på kontrollen med offentlige kontrakter, viktige økonomiske sektorer og ulovlige aktiviteter.

Arrestasjonen av to militære senior-offiserer i kjølvannet av det mislykkede drone-attentatforsøket mot Maduro under en tale han holdt for tropper i Caracas den 4. august, indikerer potensialet for sprekkdannelser innen militærkommandoen, under det kombinerte presset av amerikansk imperialisme og veksten av ekstreme klassespenninger i selve Venezuela.

Venezuelas arbeidere og undertrykte masser konfronterer enorme farer under betingelser av en økende trussel om voldelig konflikt mellom to reaksjonære og undertrykkende fraksjoner av landets styringsklasse, så vel som faren for en militær intervensjon fra amerikansk imperialisme. Disse truslene kan kun besvares ved mobiliseringen av arbeiderklassen – uavhengig av både regjeringen og den høyreorienterte opposisjonen, samt deres respektivt tilknyttede fagforeninger – i en politisk kamp for å få slutt på kapitalismen, som del av en sosialistisk revolusjon over begge amerikanske kontinenter og internasjonalt.